Konserter

Res.kamp. Helge Lien ordinert i Kampen jazzmenighet

HELGE LIENS NORSKE KVARTETT – Kampenjazz. søndag 8. februar 2015

Kampenjazz ble, som tidligere referert av salt peanuts*, utpekt som Årets jazzklubb 2015 av Norsk jazzforum. Øyvind Skjerven Larsen overleverte denne søndagen prisen til Kampenjazz’ styreleder og bookingsjef Jon-K. Johnsen. Johnsen pekte særlig på de mange postitive reaksjonene fra musikere som har spilt – og de som ønsker å spille – på Kampenjazz i forbindelse med tildelingen, som noe av det han og jazzklubben særlig verdsetter ved utnevnelsen, ved siden av hederen som ligger i selve prisen.

Innledningen av Jon-K. Johnsens takketale fortjener å bevares for ettertiden. For våre nordiske lesere skal vi informere om at denne søndagen også var den norske årlige morsdagen. Johnsen åpnet sin takketale slik:

– Dette minner om de årlige Spellemanns- og Grammyutdelingene. Det er i slike sammenhenger vanlig å innlede disse takketalene med å takke sine foreldre. Kampenjazz har ingen far, men vi har i hvert fall en mor. En mor som også er blant oss i kveld – takk til Marit Lauten, som startet opp Kampenjazz i 2000. Uten henne ville vi ikke vært her i dag.

Vi i salt peanuts* slutter oss til denne takken til Marit Lauten, også for hennes virke i Oslos jazzklubbliv over mange tiår. Hennes arbeid gjør at Kampenjazz har klare historiske røtter tilbake til Oslo Jazzhouse.

Vi legger også til en stor takk til Jon-K. Johnsen for å ha formet det nye Kampenjazz. Uten ham ville ikke den østlige bydelen Gamle Oslo, heri innbefattet området Kampen, hatt det jazztilbudet de har i dag. Heller ikke ville Kampenjazz vært det verkstedet for ung nordisk jazz det er i dag.

Residerende kapellmester

Pristildelingen var allikevel bare oppvarmingen for en nyskaping i norsk jazz. Kampenjazz lanserte denne søndagen en helt ny institusjon – også i nordisk jazz.

For å forklare hva nyskapingen representerer, tar vi en prat med Kampenjazz sin såkalte huspoet – en skrivende fant som bidrar med språklig og innholdsmessig utforming av Kampenjazz sine programtekster. Huspoeten svarer på vårt spørsmål:

– I januar 2014 ga Kampenjazz bassisten Mats Eilertsen tre søndager på rad til å presentere seg og sin musikk i tre forskjellige band-sammenhenger. Publikum fikk dermed en unik mulighet til å gjøre et solid dypdykk i én enkelt musikers liv og levned. Dette inspirerte oss til å videreutvikle dette konseptet over i en helt ny institusjon; det vi nå kaller residerende kapellmester.

Kampen_Helge Lien©FrancescoSaggio_ANN1070Inspirasjonen for denne betegnelsen er åpenbar for den som kjenner sin Oslo-historie: Kampenjazz holder i dag til i Cafeteateret i Gamle Oslo bydel, et lokale som i dag er hjemmet for Nordic Black Theatre, men som inntil 1967 var kirkens hus for en av de mange menighetene i Oslo innenfor den frikirkelige Metodistkirken.

Jazzklubben har derfor i sine programmer beskrevet sine nåværende lokaler som den nye jazzkjerka i Oslo. Kampenjazz er det nye jazzsognet i Gamle Oslo bydel, med Jon-K. Johnsen som tilretteleggende sogneprest.

– Kampenjazz som Jazzkjerka burde være en åpenbar referanse til den historisk viktige jazzklubben på Sogn, sier huspoeten videre, – Dette var et sentralt sted for utviklingen av moderne jazz i Oslo i perioden 1967-73, akkurat slik Kampenjazz er i dag. Sogn jazzklubb var lokalisert på Sogn studentby – det aller første området i Oslo utviklet spesifikt for å gi husvære til studenter ved Universitetet i Oslo. Etter hvert flyttet jazzklubben til det som var kjent som Studenterkroa – den første jazzkjerka – på studentbyen.

Kampenjazz’ huspoet utdyper dette videre:

– Første delen av Sogn studentby ble jo bygget som deltakerlandsby for vinter-OL i 1952 og lokalet som jazzklubben etter hvert holdt hus i var tenkt som et interreligiøst kirkerom under OL. Sogn jazzklubb var med det den første jazzkirken i Oslo. Og Kampenjazz er den andre, og nye jazzkjerka i Oslo.

Og han fortsetter,

– Den radikale norske språkformen ‘kjerka’ henspiller selvfølgelig på at Metodistkirken – da den kom til Oslo på slutten av 1800-tallet – i hovedsak fant sine medlemmer blant arbeidere og håndverkere i de østlige bydelene i Kristiania, eller Oslo som det heter i dag. For det nye kirkesamfunnets medlemmer het det – med selvfølgelighet – ‘kjerka’, og ikke kirken.

Videre sier han: – Ethvert sogn av noen størrelse har residerende kapellaner med ansvar for å forrette ved de enkelte kirkene og kapellene i sognet.

– Dette er bakgrunnen, sier huspoeten med et smil, – for konseptet residerende kapellmester – en humoristisk allegori over den kirkelige tittelen residerende kapellan – den ansvarlige for ett av sognets kirker og kapell. På samme måten er det den residerende kapellmesterens oppgave å forrette ved et tidsavgrenset kapell innenfor jazzsognets ansvarsområde.

– En residerende kapellan får tittelen res.kap., i hvert fall i den norske kirken, sier huspoeten. Og fortsetter: – I samme ånd kan residerende kapellmester ved Kampenjazz tilføye res.kamp. til sitt navn. Han eller hun er kapellmester, residerende ved Kampenjazz. Normalt skal dette skje ved å forrette tre sammenhengende konserter i jazzkjerkas Kampenjazz-kapell.

På Kampenjazz betyr det muligheten for en musiker å spille tre søndager på rad foran et entusiastisk publikum, og dermed prøve ut helt nye konsept og ideer.

Huspoeten avslutter: – Utnevnelsen som res.kamp. vil skje blant noen av Norges fremste jazzmusikere. De får med det mulighet til å prøve ut nye samarbeid og nytt musikalsk materiale de har under utvikling i en konsertsetting her ved Kampenjazz.

Mens Mats Eilertsen dermed var historiens første res.kamp, er det altså res.kamp. Helge Lien som forretter i løpet av tre påfølgende søndager i februar 2015 ved kapell Kampenjazz.

Res.kamp. Helge Liens første tjeneste

Etter den innledende prisutdelingen var det tid for å møte den nye forretteren i menigheten, den nye veiviseren. Den nyutnevnte res.kamp. Helge Lien trådte fram for menigheten i følge med en trio bestående av veletablerte (og ikke gamle) res.kamp. Mats Eilertsen på bass, sammen med to unge fenomener. Øystein A. Vik på trommer, så langt for oss et totalt ukjent navn, sammen med Håkon Aase, en ung musiker vi har fulgt med på lenge, på fiolin.

Helge Lien introduserer bandet: – Som lærer ved Norges musikkhøgskole skal jeg undervise unge musikere. To av de jeg møtte på NMH var Øystein Vik og Håkon Aase. Hvorfor undervise dere, var mitt svar på spørsmålet om hva jeg kunne gi dem. Kan vi ikke bare starte et band?

– Mats Eilertsen er en bassist jeg har ønsket å spille med lenge. Endelig gir dette en mulighet for at det kan skje.

Dette var hva som ble Helge Liens norske kvartett. Eller – er det virkelig Helge Liens? Like mye ble dette et kollektiv. Lien sa det innledningsvis – akkurat på den måten en universitetslærer har lov til å gjøre det for å uttrykke det som et kompliment uten å framstå som en intellektuell tyv – «vi spiller for det meste Håkons og Øysteins låter, og så har jeg fått presset inn et par av mine låter mot slutten». Kanskje var det minst like mye Håkon Aase/Øystein Vik Kvartett?

Uansett: Vi vet at Helge Lien er en av de aller beste pianistene som har kommet ut fra Norges musikkhøgkoles jazzlinje. De aller fleste av salt peanuts* lesere kjenner ham også som en av Nordens fremste fornyere av pianotrio-formatet, post-E.S.T. For norske lesere er det nok å peke på det ferske Alf Prøysen-prosjektet han gjorde med Sigurd Hole. Men dette er aller første gangen jeg opplever ham som mentor og lærer. Og jeg må si det med en gang; han er som født til oppgaven.

Kampen_Helge Lien©FrancescoSaggio_ANN1092Den som kom hit og forventet et Helge Lien-show tok feil. Vi får vår dose av Liens ferdigheter, men det gjennomgående inntrykket er, på lik linje med hva Mats Eilertsen velger å gjøre, at han holder seg i bakgrunnen for å la de unge gutta skinne. Ikke for det, med Mats og Helge på plass får vi flere sekvenser som minner oss om samspillet mellom Esbjörn Svensson og Dan Berglund i E.S.T. Noe annet ville være rart. Men dette er ikke hovedinntrykket som kvelden etterlater.

For oss som lyttere er det et problem at låtene ikke annonseres. Heller ikke har de ordentlige titler, sier mentoren, og skylder på komponistenes unge alder. Uten at det er noen god unnskyldning. Innledningsvis presenterer Lien to salmer, en av Aase, en av Vik. Det at han nevner begrepet salmer – og det faktum at Håkon Aase i sitt bidrag åpenbart er på tjuvjakt etter fengende linjer i den norske salmeskatten – gjør at sammenligningen med Anders Widmarks «Psalmer» er nærliggende. I noen sekvenser holder det nivået.

Men i det tredje – ubenevnte – nummeret tar det av. Helge Lien leverer en stillfarende solo før Håkon Aase leverer noe som jeg i notatene betegner som «Jean Luc Ponty goes Grapelli» – og da mener jeg Ponty før han tok av og siktet mot å bli rockestjerne.

Tre låter seinere, etter at Helge Lien til fulle har vist sine ferdigheter – først og fremst emosjonelt – i å gjenskape en barokk-basert pianostemning tett opp til noe av det ypperste Esbjörn Svensson leverte, kaller Helge opp «10-4» av trommeslageren Øystein Vik. I løpet av dette nummeret viser Vik til fulle at han forsvarer sin plass i denne kvartetten. Han er ikke her bare fordi han har vært Liens student. Han har noe distinkt å levere – fra seg selv.

Når låta introduseres av Helge Lien blir undertegnede fra scenen utfordret til å finne på en tittel til Viks låt. Som om det er noe som kan bestilles over bordet. Uansett: Under presentasjonen av temaet framfører Aase det på fiolin og improviserer over det på som peker mot en jiddisk kultur og mot klezmer. Dermed også mot Berlinsk cabaret og nattteliv på 1920-tallet. En mørk stemning – og med tanke på hva som seinere skjedde med de frihetene som rådet i Berlin på den tiden – medfører at jeg foreslår «Nightfall in Berlin» som tittel for Vik.

I sekvens følger deretter to låter som såvidt jeg oppfatter begge er Håkon Aases. De har det til felles at de åpenbart er bygget over japanske skalaer. Den første – som Håkon forteller meg etterpå heter «Kjære snø, Ikke dø!» som en protest mot global oppvarming – innledes med et arco-uttrykt samspill mellom de to strykerne i kvartetten; Håkon på fiolin og Mats på bass. Et kort fengende tema uttrykkes i parallellspill mellom de to på en måte som gjør at hadde jeg hørt det plate, ville jeg ha bannet på at det var spilt på en japansk koto.

Helge svarer med temaet transkribert i et åpenbart vestlig og overtonerikt tonespråk, noe som gjør at jeg tenker at «Osaka Bay – as seen by Maurice Ravel» må være den eneste mulige tittelen. Sod that snow, Håkon!

Det glir over i en ny låt med en klar japansk profil. Jeg tenker: «Solen skinner fortsatt – på Fuji». Alt dette er innledningsvis. Men mot slutten ender det fra Liens side i et norsk (kvarttone?-)spill som gjør at jeg blander sammen Mount Fuji og Galdhøpiggen (= Kebnekajse for dere svensker). Sorry Jacob, Søren og alle I andre dansker, Evne Bavnehøj rekker ikke opp!

Nå begynner det å koke. Vi har vært gjennom ni låter av Aase og Vik. Roen begynner ikke å bli åpenbar. Jeg tenker: Er det noen musikktradisjon i verden som Håkon Aase ikke har utnyttet? Jeg tror ikke det. Etter «Alvedans», som også er skrevet av ham – og hvor det eneste jeg noterer ned er «fytti rakker’n» – så overveldet var jeg, kommer Helge Liens to egne innsmett, «Early Bird» og «Dedicated Dance».

Til sist introduserer Lien Håkon Aases siste bidrag, hvor det det blir en liten dialog dem i mellom om hvordan trykket skal legges i tittelen. Riktig trykkangivelse synes å være «Susanne-Pavanne». Ikke overraskende er låta dermed en pavane – en vakker liten sak.

Kampen_Helge Lien©FrancescoSaggio_ANN1067Til slutt har de gjemt unna enda en av Håkon Aases låter til et ekstranummer. Låtas navn går meg forbi, bortsett fra tittelens etternavn «… Arabicus». Låta er åpenbart bygget over en arabisk skala. Dette etter en piano-innledning som skriker Erik Satie og «gymnopedier». Vakkert var det.

Den endelige oppsummeringen er at det var studentene som feide lærerne av teppet. Helge Lien og Mats Eilertsen kom hit som mentorene – som veiviserne. Inntrykket til slutt var at det var studentene – lærlingene – som førte an. Men det viste også at vi – og takk for det – har svært gode mentorer i norsk jazz. Veiledere som ikke har behov for å framvise seg selv, men som bidrar til å løfte opp de nye og unge kreftene!

Takk, gutta!

På veien ut

Etter konserten ble jeg – siden jeg var der som anmelder – tiltalt med spørsmålet om mine anmeldelser av konserter ved Kampenjazz var bestillingsverk. Dette siden jeg denne kvelden var blitt kalt fram for publikum i rollen som huspoet for Kampenjazz – og dermed var å anse som «ansatt» i Kampenjazz. Hadde det bare vært så vel!

Mitt svar er todelt: Jeg bærer mine hatter med stolthet – og jeg vet alltid hvilken hatt jeg bærer – om det er en Fedora, en Homburg eller en Pork Pie.

Mitt andre svar burde være en utfordring for de nasjonale kulturmyndighetene: Vi som jobber gratis innenfor kulturen, må nødvendigvis ha minst to jobber og flere roller, ved siden av at vi må jobbe dobbelt så mye, for i det hele tatt å være i live!

Tekst og huspoet: Johan Hauknes

Foto: Francesco Saggio