KAMPENJAZZ, SØNDAG 5. NOVEMBER 2023: For tredje gang inviterer initiativtaker og kurator Christian Wallumrød til en unik serie konserter han har kalt Pianoforum på Kampenjazz. Tre svært forskjellige pianostemmer i et format der tanken er at ulike pianister med åpen og utforskende holdning dykker ned i dette rare instrumentet og leter etter noe. Etter hva?
Det skal være et forum der musikerne kan møtes og prøve ut noe av det de har funnet, eller noe av det de fremdeles leter etter. Et lite arbeidsfellesskap for åpen scene, med mulighet for gjentakelse, der man kan gjøre et nytt forsøk med den samme musikken, eller noe helt annet.
Tre pianister, ett flygel, og ett rom
Tre ulike pianister på samme scene på én søndagskveld! Og for et lag! Den danske pianisten Simon Toldam kommer fra København, den tyske inside piano-mester Magda Mayas og svenske – eller nå kan vi vel si, norske – Kenneth Karlsson, som var med å starte det samtidsmusikalske konseptet og ensemblet Cikada, der han fortsatt er aktiv. De er alle tre sterke stemmer på 88 stykker elfenbens–like tangenter. Konserten består av små solosett med musikerne, der det er opp til pianistene selv å bestemme program, innhold og retning.
Ett flygel, et vel fem år gammelt Yamaha CF6, tre pianister. Solo piano må vel være den mest demokratiske musikkformen av alle – spesielt i en setting som dette: Tre pianister møter det samme fysiske flygelet, med alle sine individuelle karakteristika. Alle pianistene får akkurat de samme arbeidsbetingelsene, og alt er opp til hva hver av dem kan gjøre med akkurat dette indivduelle eksemplaret av et Yamaha CF6. For vit dette: Ingen CF6 er like. Alle har hver sine individuelle lyse og mørke sider, sine personlige quarks, qualms og quirms.
Alle pianistene stiller altså på samme startstrek, med de samme fysiske forutsetningene for sine egne kunstneriske valg i framføringen, og sin egen formidling av musikken de har valgt ut. Om ikke det er et demokratisk ideal, så vet ikke jeg. Men det er en viktig påpekning som må gjøres: Det er alt for mange rundt oss som vil gjøre dette, ja, også livet selv, til en konkurranse. Til et løp der målet er å skille vinnere fra tapere. Intet kunne være mer feil – både om et pianoforum som dette, og om livet.
Livet er ikke for pyser, sies det. Nei, det er ikke det, men pyser eller ikke, vi må alle gjennom det. På en måte som gir mening, som skaper mening, for oss selv. Bli vinner i ditt eget liv: Det er det det dreier seg om. Ikke lytt til ham – for det er jo ofte en han – som pusher på at du skal være bedre enn den andre, du skal ha mer penger, du skal ha større båt. Alt som spiller på misunnelsesfaktorer og som kan mobilisere slike reaksjoner, blir brukt for å tjene disse materialistenes meningsløse verdier. Fordi de mener å vite hva som er det viktigste i livet.
Jeg utelukker ikke at det er det viktigste for dem, men det valget kan de ikke påtvinge alle oss andre som et imperativ. Ingen har noen som helst lov eller rett til å pålegge andre sine egne oppfatninger om hva som er rett og galt. Ikke uten at det har sin basis i en omforent samfunnskontrakt, basert på informert samtykke mellom likestilte og likeverdige.
For livet er ingen konkurranse, og vi tjener alle på at det ikke er det. Alle er innenfor de rammer vi i fellesskap setter, herre, frue, mester i eget liv. Verden blir et vesentlig bedre sted om vi innser at det er ved å handle sammen, og respektere våre ulikheter og ulike preferanser at vi får et bedre liv. Det som gjør mennesket til et så fantastisk dyr er dets evne og muligheter til å ta vare på hverandre, til å gjøre hverandre større enn vi kan få til selv. Og det gjelder, uansett hvor mye dette har sin bakgrunn og utgangspunkt i biologiske faktorer som genenes overlevelse, flokkens levedyktighet, eller forsvar av eget revir.
Men nok om det, i hvert fall i denne omgang. Pianoet er et svært demokratisk instrument. Hver og en av oss kan skape musikk av det, musikk som har verdi for deg selv, om ikke for noen andre.
Men nå er vi demokratisk fokusert på tre mesterpianister som vi vet har alle forutsetninger for å gjøre dette til en festaften for oss, og kanskje for seg selv. En utforsking, en søken. Etter noe, men kanskje noe vi egentlig ikke vet hva er. Kanskje også noe de ikke vet hva er eller blir. To generasjoner pianister: Toldam og Mayas er begge midt på 40-tallet, mens Karlsson har en lengre fartstid: Cikada feiret hans 70 årsjubileum for et par år siden. Toldam og Mayas kommer fra den improviserte samtidsmusikken, jazz, eller impro, det er irrelevant hva man kaller det, mens Karlsson kommer fra en verden der den ‘tradisjonelle’, komponerte samtidsmusikken står sterkere.
Slik reflekterer og representerer de sammen i kveld også en viktig dynamikk på dagens samtidsmusikalske scene, der ‘impro’, som det klisjéaktig har vært benevnt, og den komponerte samtidsmusikken har kommet vesentlig nærmere, ja, nærmest slik at de i dag er i ferd med å flyte over i hverandre. To sider av samme mynt, two peas in the same pod. Ut i dette farvannet på grensen mellom det improviserte og det komponerte, der det tradisjonelle skillet mellom utøver og komponist viskes ut, og av og til forsvinner helt, dit er det vi skal i kveld.
Stor musikk av små stykker
Først ut er Simon Toldam, som vi ellers gjerne hører med hans egen trio, og aller sist med duoalbumet Fyrtårn med Nils Bo Davidsen på cello. Han har skrevet et verk han beskriver som Fem Små Stykker med Tid, en suite for solo piano, der tonenes rom og samvirke utforskes. Verket inngår i en stor tradisjon for klanglig utforsking med utgangspunkt i ett fysisk klaver, ett rom, en tilstedeværelse. For meg er den tyske komponisten Hans Ottes Das Buch der Klänge – skrevet rundt 1980 – en parallell.
Hver framføring vil altså endre verkets uttrykk og delvis også karakter, etter de fysiske forutsetningene som er tilstede der utøveren framfører musikken. For Otte var vel dette verket et slags statement om anti-avantgarde, det har en slags forenklende skjønnhet med en sterk fysikalitet i seg, det vakre ligger i det enkle, det fysiske. Her og nå.
En nesten dvelende framføring av Toldam som lar tonene gjøre jobben sin – Misha Alperins stemme klinger i bakhodet – gi dem tid til å fullføre oppgaven sin: «La dem leke med hverandre», sa Alperin. Dypdykkene som lytter inn i, ned i, lyden, viser hvordan det sted- og tidsspesifikke spiller inn.
Vanligvis sier vi som er fysikere, at lyd er et lineært fenomen: Lyd + lyd er dobbel lyd, og ikke en helt annen lyd. Lydbølger legger seg oppå hverandre som sammenbrettede, rene håndklær i skapet. Du kan lett ta dem fra hverandre etterpå.
Men det er basert på en vesentlig forutsetning, en forenkling, som gjenspeiler det punktet der musikk bryter med å være anvendt fysikk, der musikk blir noe vesentlig annet enn fysikkens svingende strenger. (Så godt som) alle rom, alle instrumenter, innfører ikke-lineære lydfenomener, de forandrer lyden. De skaper nye lyder — lyd pluss lyd er en annen slags lyd. Hvert rom, hvert instrument, har nye lyder. Det tilstedeværende publikum er også en medvirkende faktor i dette, på samme måte som rommets tekniske og fysiske utrustning. Intensjonen om å trekke inn alle disse forholdene var jo en av flere retninger samtidsmusikken tok for rundt sytti år siden, musikk som gjerne benevnes som aleatorisk, eller indeterminert, musikk. Men i dag er det en annen historie som utspiller seg.
Ingen instrumenter er vel bedre egnet til å vise dette samspillet, enn et pianoforte, et flygel er ikke minst så åpent i lydbildet, det er lett å lytte seg inn i dette bildet, å plukke ut enkeltdeler og høre og merke seg deres vandringer gjennom instrumentet, gjennom rommet.
Toldams musikk framviser dette til fulle, det er lett å høre samklangen mellom flere av klaverets strenger, med klaverets skrog, med rommet, hvordan overtonene følger hverande oppover på rekke og rad, kvint for kvint for kvint. Jeg simpelthen elsker denne fysiske opplevelsen, denne hørbare smaken av tre, av rom inne i rom, inne i rom, bak rom, smaken av metallets og treets svingninger.
Musikken i naturen og naturen i musikken
Kenneth Karlsson er andre musiker ut, og griper først ned i den rike musikalske skatten etter Karlheinz Stockhausen – en av det tjuende århundrets aller største komponister. Han komponerte ti stykker for solo piano, som han kalte Klavierstücke I-IV og V-X. Mens det første heftet ble komponert i perioden 1952-54, ble det andre heftet påbegynt i 1954, men først ferdigstilt i 1964.
Karlsson foredrar for oss Klavierstück IX, urframført i 1962. Stykket stiller mot hverandre to aspekter. Det første er en firetonig akkord som framføres nesten insisterende, i et langtrukkent decrescendo, angitt i partituret fra ff til pppp — fra det meget kraftige til det knapt hørbare. Dette stilles mot en kromatisk skala (12 toner) som langsomt stiger. Dette kommer tydelig fram av illustrasjonen nedenfor, den gjengir et lite utdrag av partiturets innledning.
Verkets rytme, eller kanskje bedre, a-rytme, er basert på en tallrekke som har en århundrelang historie tilbake til India, men som er mest kjent i dag med navnet til den italienske matematikeren Leonardo av Pisa. Leonardo fra Pisa var sønn av Bonacci, så han er vesentlig bedre kjent som Figlio di Bonacci, eller Fibonacci. Fibonacci gjenoppdaget rundt år 1200 den allerede urgamle kunnskapen om en tallrekke der hvert tall var summen av de to foregående tallene. Start med tallparet 0 og 1, og fortsett deretter: 1, 2, 3, 5, 8, 13, 21, …. Dette er Fibonacci-tallene.
12 takter, men ingen blues. De innledende tolv takter til Karlheinz Stockhausens Klavierstück IX. Dynamikk og kromatikk.
Leonardo kom fram til denne tallrekka da han spurte: Hva skjer om jeg setter et par kaniner i et avlåst rom, og de hver måned føder ett par kaniner? På visse forutsetninger er svaret at antall par kaniner etter t perioder, er det t-te Fibonacci-tallet. Men det er mer enn kanin-avl i disse tallene. Mange har kanskje hørt at naturen oppviser en stor bruk av denne tallfølgen, i sneglehus, i blomster, osv., nesten overalt i naturen finner du igjen disse tallene. Men de har også vært til inspirasjon og fascinasjon hos komponister. Som altså hos Karlheinz Stockhausen.
Men, sier du kanskje, og peker på illustrasjonen over, 142 og 87 er jo ikke Fibonacci-tall. Og det er helt korrekt. 87 og 142 er ikke Fibonacci-tall. Men de er henholdsvis summen av de åtte og ni første Fibonacci-tallene. At Stockhausen starter Klavierstück IX med 142, altså summen av de ni første Fibonacci-tallene, er neppe tilfeldig. Eller som Hans Hulbækmo med sitt ferske album, nå har sørget for at vi alle tenker dette uttrykket: Tilfeldig? Næpe!
Her er det igjen lyden-i-rommet-av-rommet som er det sentrale å lytte etter. Karlssons framføring er åpen, lett å følge og understreker reisen. Fantastisk framføring som klinger i ørene i mange timer etterpå. Stykket avsluttes med et oktavsprang A# (aiss5) til A# (aiss6) med angitt dynamisk plassering pp. Den etterfølgende instruksjonen etter dette piano pianissimo lyder «ausklingen lassen», alt dette i en 34/8-takt — 34 er det åttende Fibonacci-tallet. Karlsson er avhengig av pianoets fysiske egenskaper for å få dette til å klinge ut. Her viser nok dette Yamaha-flygelet noen av sine begrensninger.
Karlsson fortsetter med et nyskrevet stykke av den amerikanske, Toronto-bosatte komponisten Linda Catlin Smith. Det er ikke lenge siden jeg hørte Karlsson på Fram kunstfest, min omtale kan du lese her. Der framførte han og Inga Grytås Byrkjeland Linda Catlin Smiths Through the Low Hills fra 1994. I dag er det et ganske nyskrevet stykke, Tide Pool. I følge hennes egen verksliste ble det fullført i 2022.
Som mye av Catlin Smiths musikk er den sterkt preget av inntrykk fra naturen, fra observasjoner under hennes spaserturer ute i naturen. Musikken i naturen brakt inn på en konsertscene, kan stå som et motto. Tide Pool er basert på hennes observasjoner av tidevannet, som etterlater små dammer etter seg, når floa trekker seg tilbake, og mer og mer av fjæra avdekkes.
Musikkstil-betegnelser er mer eller mindre meningsløse i dag – bindestrekskarakteristikker, ofte med neo- eller post- i begynnelsen, er vanlige. Catlin Smith blir vel vanligvis karakterisert som en post-minimalistisk komponist. Men jeg opplever også en sterk affinitet til en subjektivt fundert, emosjonell romantisk tradisjon. Skal vi våge å kalle det neo-post-minimalistisk-neoromantisk musikk?
Men uansett hva man kaller det, så er det vakker musikk, stemningsfull musikk, emosjonell musikk. Og det er jo der sammenfallet med den seinromantiske musikkfilosofien kommer inn. Subjektive opplevelser, som ikke nødvendigvis er allmenne, det er private opplevelser som gjøres tilgjengelig for andre. Ikke objektiv validitet, men inter-subjektivt forståelige framstillinger av emosjonelle opplevelser.
Det blir allment, ikke som naturlover, men som delte menneskelige erfaringer. Det er det Karlsson forteller meg gjennom sin framføring av Catlin Smiths musikk. Den som har fulgt med i noen av mine skriverier om musikk og musikkopplevelser gjennom de siste årene, vil vel kunne se hvorfor dette appellerer til meg. Empatisk musikk, rett og slett.
Innsidehandel i et piano
Siste musiker ut i det som blir en stor pianokveld er Magda Mayas. Mayas har blant annet utviklet et særegent uttrykk for improvisasjon med prepared piano. Med studier blant annet i Berlin, med Misha Mengelberg, i Gøteborg og andre steder har hun en særegen tilnærming til spontankomponering, til improvisasjon.
Det begynner å bli en stund siden jeg har hørt henne, jeg tror jeg må opptil flere år tilbake, men gjenmøtet er inspirerende. Jeg minnes fortsatt møtet med henne i duo med gitaristen John Russell – en dypt savnet musiker.
Men Mayas solo framføring i dag, er fascinerende, og friskt å høre på. Hun er stadig utviklende i sin utbygginger av innsiden av et piano, hennes inside piano-spill er eklektisk, særegent, noe helt eget. Med med en innebygd dynamikk og preparedness som skaper lyder ut av et klaver du aldri har hørt før.
Jeg opplever hvordan hun utforsker dette fysiske Yamaha-flygelets egenskaper, hvordan hun møter dets motstand, dets grenser, men også dets mest følsomme og responsive soner. Det er en opplevelse å være med en slik musiker på reise inn i et nytt instrument, merke hennes forbauselse når hun oppdager et nytt og uventet aspekt ved det. Og gleden over å finne nye lyder. Takk for en herlig reise.
Et rom – en tid – et sted
Det blir en stor og minneverdig kveld i et rom som er skapt for å formidle musikk. Det er så den gamle metodistkjærka – i metodistmenighetene i Oslo het det ikke kirke, men kjærke – får nytt liv og rister stølheten ut av stive musikler. Som om kirkerommet fra 1895 viser seg som en livat og sprelsk yngling på under de tyve. Og med et fem år gammelt flygel som virkelig får anstrenge seg, og vise sine sterke og svake sider.
Men det er de tre hovedpersonene som skal ha den største takken for en glitrende god pianorecital. En kveld i en serie av tidligere og kommende pianofora som står fram som kanskje en av de viktigste konsertseriene i en by der det er viktige konserterier nesten rundt hvert hushjørne, i et hvert lille hull i veggen er det en musiker som inviterer andre musikere for å skape stor musikk.
Det er dessverre tilfellet at den offentlige oppmerksomheten omkring viktige musikalske hendelser i denne byen er forsvinnende liten. Vi er en liten gjeng med aktivister som holder fast på håpet og troen om at det en gang må være mulig å få gjenetablert en aktiv offentlighet om stor kunstmusikk. At ikke musikk skal bli redusert til muzak, til musikk som ikke er noe mer enn bakgrunnstøy. Som er noe du halvt hører på, mens du gjør noe annet.
Derfor er det da også ikke overraskende at vi er meget få, alt for få, til stede på Kampenjazz i kveld. På det som blir en stor musikalsk kveld.
Den aller største takken går til Christian Wallumrød som med sitt initiativ og sin kuratering har skapt en vakker blomst i villniset av kunstmusikalske vekster som vokser i denne byen. Vi gjennomlever en musikalsk gullalder i Oslo, helt uten sidestykke i historien, og uten like de aller fleste steder, men det er nesten ingen som får det med seg. Gullalderen drukner i en smørje av maskeball og musikkonkurranser der fagkunnskap og kunstneriske evner blir nedgradert og devaluert.
Christian Wallumrød har levert et sterkt bidrag til det som er blant årets beste konserter, men som det er alt for få som får med seg.
På vegne av noen få: Takk!
På vegne av vanvittig mange: Varsko!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien
Johan Hauknes er huspoet ved Kampenjazz og bidrar som det til den tekstlige utformingen av jazzklubbens programmer. Han har ingen andre formelle koplinger til jazzklubben.
Christian Wallumrød.
Simon Toldam.
Kenneth Karlsson.
Magda Mayas.
Magda Mayas ‘prepared piano’.
