VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 25. JANUAR 2025: Eyolf Dales trio har i løpet av vel fire årene som er gått siden det første albumet ble utgitt, blitt en av de aller mest spennende og varierte pianotrioene på det europeiske kartet.
Den værende veifarer
Trioen lanserte tidlig i 2021 de eksistensielle studiene i albumet Being, eller ‘væren’ på norsk. Hva er det å eksistere? Albumet, anmeldelsen vår kan du lese her, svever mellom Sartres L’étre et le néant – Being and Nothingness, eller ‘Væren og intet’, og Heideggers Sein und Zeit – Being and Time, eller ‘Væren og tid’. Men lener seg kanskje mer i sin ikke-postulerende, forsøkende utforsking, kanskje mer i retning av franske Étienne Gilsons drøftende L’étre et l’essence – ‘Væren og essensen’.
Gjennom flerfoldige konserter har de vist berettigelsen for sin væren. Dette kan høres også på det – såkalte vanskelige – andrealbumet The Wayfarers. Anmeldelsen av The Wayfarers finner du her.
Og ganske snart – i slutten av februar – kommer det tredje albumet, When Shadows Dance. De tre albumene utgjør en helhet, en samlet reise, der alle er innspilt i Konserthuset i Oslo. De værende, som farer etter vegen, på reise mot dit skyggene danser. De reisende værende. Dale selv skriver at denne trilogien handler om «… being human in our world, being wayfarers, the importance of friendship, that great things may be in the shadows, and the importance of building something over time». Så det er jo den forunderlige reisen gjennom livet vi skal tenke på. Eksisterer jeget, er jeg? Og, hva er det, da?
Eksistensialisme – spørsmålet om hva som er, hva som har væren – har stått sentralt i filosofien siden mennesket første gangen for mange millennier siden, begynte å tenke på sitt eget liv, sin egen eksistens. Hvor mange av oss har ikke, som barn, undret oss, hvordan kan jeg bli sikker på at alt jeg ser rundt meg, alle jeg leiker med, ikke er noe jeg forestiller meg? Hvem er denne jeg som observerer dette? Finnes jeg? Er jeg?
Ontologien – på mange måter eksistensialismens grunnmur – beskjeftiger seg med dette som er – ontologi er å granske væren. Vi kan stille mange spørsmål om hva dette betyr. Men det får bli til en annen gang. Uansett er det ingen som helst ontologisk tvil om at Eyolf Dales trio er en del av verden, den eksisterer, den er virkelig. Den er, og den er her! Det er mange av oss glad for – og du trenger ikke klype deg i armen en gang. Det er bare å åpne ører, hjerte og hjerne, og la det fenomenale overvelde deg. Og særlig i kveld. Aldri har jeg hørt denne trioen bedre.
Fra skoglandet til Kyiv
Eyolf Dale og trommeslager Audun Kleive forteller meg etterpå at de to har tilbrakt flere dager sammen, i Kleives studio på Gjøvik. Her har de spilt og lekt sammen i mange timer. Det merkes på kommunikasjonen i trioen i dag. Sammen med bassisten Per Zanussi kaster de seg ut i livet, ut i dansen, i leiken som er selve livet. Om min opptelling i notatene er mer eller mindre korrekt, får vi i alt 14 låter, fra de tre albumene.
Det er Dale som komponerer disse temaene, og det skal han ha: Han framstår som en neo-romantisk, impresjonistisk filosof i sine musikkskriverier. Vakre tema, der utradisjonelle og tradisjonelle taktarter svever gjennom musikken – en vals som ikke er en vals. «When Shadows Dance»: Edvard på Troldhaugen smiler, der han sitter i komponisthytta si, med Beethovens 32 klaversonater som sitteunderlag. Visstnok skrev Grieg en beskjed til potensielle innbruddstyver, som alltid lå i hytta: «Om noen bryter inn, bes han om å skåne notene. De har dog ingen verdi for andre enn Edvard Grieg»! Eyolf Dales noter har verdi for mange, oss inkludert.
Det er like før jeg bryter ut i jubel over musikken, «… jeg undrer meg på, hva jeg får se, over de høje fjelle». Ofte også med en underliggende tilsynelatende folketonisk vinkling. «Fields of Kyiv», hørte jeg ikke et ekko av båtdragerne ved Volga? Eller det Dnipro?
Men som Dale også sier, det er kollektivet i trioen som former hvordan disse temaene gis form og presenteres, for tilhøreren ligger temaenes essens i den samlede framstillingen de tre gjør, og hvordan de i øyeblikket responderer og reflekterer musikalsk over temaene og over den gjensidige trialogen, samtalene med hverandre og temaene.
Jeg må trekke særlig fram Kleives spill denne kvelden. Det er så oppfinnsomt, leikende, overraskende, finurlig, varierende, sammensatt. Fra fin, mikroskopisk filigrans til makroskopisk ingeniørkunst, med store H-bjelker som kan bære hele verden. Med en åpen leik med sine kollegers musikk, pasninger som sitter som et skudd, og aldri bommer på målet. En ting til, Kleive visker ikke med visper, han taler med tydelige, markante linjer. Det er en rytmisk og fraseringsmessig leik.
Time, time og time — om du har tid
Det er et fantastisk lite øyeblikk mot slutten av opptaket fra Festivalstorbandets øvelser under Kongsberg jazzfestival i 1971. Dizzy Gillespie var hyret til å være instruktør, tilrettelegger og dirigent for storbandet, med kremen av norske jazzmusikere på den tiden. Etter at Gillespie har merket seg rare bevegelser av føtter i første rekke – saksofonrekka – gir han en forelesning om viktigheten av å ikke la seg villede og styre av kroppslige bevegelser. «I see these feet going up here… When your foot gets out of the right … that means you are out up here as well …», mens han peker på sitt eget hode, «… the foot goes with the head, you know …».
Så kommer cluet, etter en humoristisk demonstrasjon om hvor galt det kan gå, «… I am filling up the bar, … and if I want to hit anywhere, I get the correct hit. Instead of relying on 1-2-3-4, 1-2 …, I am thinking of 1-and-2-and …. Anytime I hear it, it is correct…. Now, I might miss the note, yeah, but not miss the time». Og der har du Lex Gillespia, fill up the bar!
Taktfylling og bevegelsesmessig økonomi eller effisiens kan vi kanskje kalle det. Og den som virkelig gjør dette til fulle er Audun Kleive. Nå er jo ikke jeg trommeslager, så det blir på mitt eget vis; som tilhører, som publikummer av en mester som demonstrerer sitt framifrå håndverk. Om jeg bommer, så har jeg demonstrert ignoranse. So be it.
La oss starte med Gillespies lov: Og la oss for enkelhets skyld tenke i 4-4. Skal du fylle opp baren, så er det jo åpent om du skal gjøre det som åtte åttendeler, slik som Dizzy foredro det, som seksten sekstendeler, … eller som 64 64-deler. Eller enda lenger; du kan fortsette til n’te potens av to, som ti; 1024 1024-deler. I prinsippet er det ingen grenser, selv om det er visse fysiske grenser.
Hvorfor er det viktig? Uten dette, er polyrytmikk så godt som mulig. Nå kan du dele hver av underdelene i tre, eller fem, eller sju. Eller et annet tall. Du kan gruppere dem, regruppere og omgruppere. Så kan du begynne å kombinere alle disse underdelingene og sette dem mot hverandre. Temaets strofer ligger selvfølgelig i bunnen, sammen med strofe- og tema-inndelinger. Men nå kan du også strekke det utover dette: Følge energien i samspillet, gå dit energien vil. Det improvisatoriske samspillet flyter ut over enkle taktstreker, strofelengder og doble taktstreker. Jon Christensen kalte det ‘å spille på bølgen’ når dette skjedde. Bølgen ble en metaforisk formfaktor langt utover det som var gitt, i og med det grunnleggende 12-, 16-, 24-, eller annet-takters tema. Musikken går helt nye steder. Om Dizzy har en lov, så får vi jo også gi Christensen en lov; «… jeg veit alltid hvor ener’n er, men jeg trenger ikke spille den hver gang for det!». Han avsluttet nok med sitt sedvanlige «vøttø!».
Hvor mange underdelinger som svever rundt oppe i hodet på Kleive, veit jeg ikke, men det er mange. Og akkurat som med Christensen, blir spillet så særegent at betegnelsen eklektisk passer. Noe som ikke kan reproduseres, noe som ikke er etterlignbart. Det er noe som du får høre fra den ene – og bare den ene gangen. Eklektisk er et ord med opphav i gresk, ἐκλέγω, eklego, jeg velger ut, jeg selekterer. Du kjenner sikkert igjen ordet dannet av de siste to stavelsene, lego, fra den latinske avledningen av verbet; jeg velger ut, jeg setter sammen.
Som Jon Christensen hadde, er det én ting Audun Kleive har, en uforlignelig og uetterlignelig time. Time er lego! Du kan stille klokka etter Kleives time, men det ikke sikkert du veit hvilket minutt eller time det er. Eller snarere, det er sikkert at du ikke veit det. Listen, I will say this only wence!
Effisiens og transparens
Legg merke også til Audun Kleives bevegelser. Bruken av håndleddene, sideveis armbevegelser, ingenting er overflødig. Det ser så uanstrengt ut, ikke én kalori går feil vei. Det er bevegelseseffisiens, det. Og lytter du, hører du hvordan han strekker og vender på det tematiske utgangspunktet, og siterer det. Det er også en effisiens i dette, less is more! Når dette så utfolder seg med en overstrømmende utøverglede og en samspilt, tett trio som spiller tette formasjoner, åpent frigjengeri, og samspente musikalske konstruksjoner, kan man ikke annet enn å gi seg ende over.
Det hele framstår i et fullpakket Victoria i et lydbilde som transparent og detaljrikt. Lydtekniker for kvelden, Rune Børø, fortjener takk for en strålende jobb. Det minner meg på hva man kan si igjen og igjen, en pianotrio er aldri bedre enn sin lydtekniker. Det er lett å tenke tilbake til all den fantastiske musikken med e.s.t., en pianotrio med fire faste medlemmer. Sine qua non!
10 000 meter livsbejaende musikk
I det jeg kommer hjem etter konserten, flasher nyheten på skjermen foran meg, rett fra Calgary i Canada, fra the Olympic Oval, fra verdenscup på 10 000 meter. Italienske Davide Ghiotto har satt verdensrekord, han har som den aller første gått en 10 000 meter under 12 minutter og 30 sekunder! Med den nye banerekorden rykker banen fra Calgary-OL opp til den raskeste banene i verden, etter en samlet oppsummering av alle banerekorder.
Grensa på 12.30,00 er sentral, da det er hva en 10 000 meter med jevne rundetider på 30 sekunder ville endt med. For første gang er det altså gått en 10 000 meter der gjennomsnittlig rundetid for 25 runder, er under 30 sekunder, 29,6 sekunder. Sist gang en tilsvarende grense ble passert var det 40 sekunder som rundetid, eller 16.40,0. Det skjedde på Hamar Stadion, 10. februar 1952, da Hjallis slo sin daværende, to uker gamle verdensrekord, med tiden 16.32,6.
Jeg skjønner det er lenge siden jeg så Fred Anton Maier sette sin første verdensrekord på 10 000 meter. Det skjedde på Bislett, 6. februar 1966, under femlandskamp. 15.32,2 lød den på, og strøk dermed Johnny Nilssons 15.33,0 fra Karuisawa-VM i 1963. Det er også lenge siden Sten Stensen satte en uformell verdensrekord med fall på 10 000 meter, rundt 15.15,00, jeg tror det var i 1971.
Men det er ikke lenge siden jeg har nytt livsbejaende musikk fra en trio som holder langt mer enn den lover. Igjen og igjen.Og takk for det.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Stein Hødnebø
Eyolf Dale.
Per Zanussi.
Audun Kleive.
