Anna Roemer er en relativt ung, dansk gitarist og komponist. Hun er født og oppvokst på Sør-Sjælland, nær Vordingborg, men har siden 2015 bodd i København hvor hun har tatt musikkscenen med storm. Hun har spilt med et bredt spekter av artister, blant annet med navn som Hannah Schneider, Kirstine Stubbe Teglbjærg, Guldimund og hun har spilt i husorkesteret til Carl Prisens prisutdeling og et hyllestprosjektet Black Voices. I 2022 ga hun først ut mini-EP’en Bakkedraget før hun kom med debutalbumet Azure. En del kjenner henne kanskje mest fra duoen KALEIIDO, sammen med saksofonisten Cecilie Strange, men hun har også spilt med en rekke andre, danske prosjekter spredt over et relativt stort spekter av musikalske retninger.
Den nye platen hennes er en soloutgivelse, på hvit vinyl, og med utsøkt coverkunst laget av Aris Ali, hvor hun selv trakterer forskjellige gitarer, de fleste i den elektriske avdelingen, som ofte kan låte akustisk. Og allerede fra åpningen, «En Begynndelse» minner musikken en hel del på det vi fikk fra hennes danske kollega, Mikkel Plough på hans utsøkte pandemiutgivelse Balcony Lullabies fra 2020, og som lenge har vært en av mini favoritter. Men til Roemers fordel kan det sies at alt på hennes plate er egenkomponert. Hun bruker gitarene på en fin måte, ved at hun spiller med og mot seg selv. Ifølge danske Gaffa og skribenten Ivan Rod, er platen en hyllest til hennes avdøde far. Og Rods omtale av platen innledes med: «Hendes kærlighedserklæring til den afdøde far rummer intet dyk, kun vemod og en samtidig glæde af en anden verden». Hennes far forlot denne verden kort tid etter at hennes forrige plate Azure utkom. Og denne gangen takker hun for at han var den som førte henne inn i musikken, noe som gjør platen til et enda sterkere dokument.
Og det er en imponerende og overraskende plate Roemer har laget. Jeg har hørt henne live på konsert under Copenhagen Jazz Festival med blant andre saksofonisten Ned Ferm i den lille baren Gaarden & Gaden på Nørrebro, en konsert som fremdeles ligger langt framme i hukommelsen som en av det årets fineste konserter under festivalen.
De 12 kom komposisjonene (eller improvisasjonene) følger hverandre godt, ved at de tematisk og stemningsmessig henger godt og naturlig sammen. Hvor mye som er komponert og hvor mye som er improvisert fram der og da, er vanskelig å si. For Roemer er en improviserende kunstner, som bruker alle sine inspirasjonskilder til å bringe nydelig musikk ut til folket. Her får man elementer av americana i retning Ry Cooder, med et snev av Angelo Badalamentis musikk til Twin Peaks, hvor vi kun savner Julee Cruises vokal, melodisk nyere jazz og litt ambient musikk, gjerne i samme låt.
Denne kombinasjonen gjør at dette er blitt en nydelig soloutgivelse, hvor unge Roemer virkelig har funnet roen i Millfactory Studios sammen med lydmann Rasmus Juncker. Hun tar oss med på en reise inn i hennes kjærlighetsforhold til sin far, som aldri blir for privat, men som blir almen menneskelig og innimellom usigelig vakkert. Og ikke en eneste gang i løpet av platen blir dette uinteressant eller «kjedelig». Hun har hele tiden nye historier å fortelle, og hun gjør det med dyp respekt og kjærlighet, både til sin far og til sine idoler innenfor gitarmusikken.
En deilig og nydelig sologitarplate fra en dansk gitarist vi skal følge nøye med på i tiden framover.
Jan Granlie
Anna Roemer (guitars)
