På skive

DANS DANS

«Sand»
UNDAY055CDP

For noen år siden fikk jeg platen «I/II» med det belgiske bandet Dans Dans, og jeg var litt skeptisk før jeg satte den på. Jeg mener, gitar, bass og trommer, fra Belgia… Men jeg må innrømme at det var mye jeg måtte bite i meg, etter å ha satt på platen. Her fikk vi et helt nytt lydbilde som var neddempet, men som swingte storveis hele veien, og bandet ble umiddelbart en ny favoritt.

Så hørte jeg bandet under årets Jazzahead i Bremen, en konsert som forsterket mitt inntrykk av at ultracoolt band som beveget seg relativt fritt mellom en rekke stilarter.

Bandet er en dreven trio med musikere, som med «Sand» er ute med sin sjette innspilling, og at de er langt mer drevne enn jeg hadde trodd da jeg hørte dem første gang.

Trioen består av gitaristen Bert Dockx, bassisten Fred Lyenn Jacques og trommeslageren Steven Cassiers, og de betegnes som et band som beveger seg fra garasjerock, via psykedelisk blues, estatisk noir til rock’n roll. Personlig vil jeg også innlemme jazz i denne rekken, spesielt fordi de gjennomgående godt kan sammenlignes med flere av de prosjektene gitaristen Bill Frisell holder på med, eller har holdt på med de senere årene.

«Sand» inneholder ni låter, som godt kan spilles på en hippere café uten at noen av gjestene setter latten eller capocinoen i vrangen. Hele veien går det stille og rolig for seg, men på en spennende og interessant måte.

Det som skjer mellom de tre musikerne beviser at de har holdt på en stund. De kommuniserer fint, og med gitaren i front, minner de ikke så rent lite om den nye retningen Bushman’s Revenge har valgt.

Om dette er den nye jazzretningen i Europa, vet jeg ikke, men jeg tror band som Dans Dans og Bushman’s Revenge vil trekke mange yngre lyttere til seg med denne type musikk.

Det swinger fint hele veien, og hele tiden skjer det spennende ting i trioen. De tar deg mer eller mindre med på en reise inn i det litt dekadente cafémiljøet som vokste fram i jappetiden, og som har funnet sin plass blant kaffedrikkende småbarnsmødre, hipstere og unge jazzfolk, og det er jo et sted det kan være helt ok å være for mange.

Men denne trioen (og deres norske slektninger i Bushman’s Revenge) har mye mer enn bakgrunnsmusikk på café å komme med. De lager rett og slett strålende musikk som gjør hjernen lett og kroppen løs, slik at man føler seg oppløftet av å høre på dem. Og «Sand» er en fin plate å starte med, hvis man skal utforske denne trioen. Og da er ikke veien lang til de fem andre innspillingene.

Når jeg hører på Dans Dans, får jeg en følelse av musikkbevegelsen som foregikk i Belgia for en del år siden, og som var fokusert rundt plateselskapene Crammed Disc og Le Disques du Crépuscule, som holdt til i Brussel på 80- og 90-tallet, hvor mye av musikken var synthbasert, og som hadde klare og flotte vokalister i front.
Dette synes jeg Dans Dans er en god forlengelse av, og kanskje er det på tide at noen her i Norden tar grep og får trioen på en eller annen klubb eller festival snart? Men det gjelder ikke Nattjazz i Bergen, som hadde trioen på plakaten i vår. Og torsdag 27. oktober spiller de på Blå i Oslo, en konsert Oslofolket bare MÅ få med seg!

Jan Granlie

Bert Dockx (g, cass), Fred Lyenn Jacques (b, synth), Steven Cassiers (dr, perc)