For mange av oss som har fulgt den nyere jazzen siden 1960-tallet, står det som skjedde i Chicago i en særstilling. Dette ble en smeltedigel for den moderne jazzen, med viktige navn som Muhal Richard Abrams, Jack DeJohnette, Hamdis Drake, Albert Ammons, Ray Anderson, Thurman Barker, Jep Bishop, Ari Brown, Chris Potter, Frank Rosaly, Tony Williams, Art Ensemblle of Chicago, Denny Zeitlin og Michael Zerang. Og ikke minst musikere som Fred Anderson, som var en mentor for flere av musikerne nevnt over. Men også viktige musikere som King Oliver, Earl Hines, Quincy Jones, Lee Konitz, Mugsy Spanier, Ed Thigpen, Lil Armstrong, Johnny Dodds, Dorothy Donegan, Benny Goodman, Eddie Hariss og Coleman Hawkins.
Men to av mjusikerne som har gått et godt stykke under radaren, i alle fall for oss på denne siden av havet, pianisten Jm Baker og trommeslageren Steve Hunt.
Da saksofonisten Ken Vandermark flyttet til Chicago fra Boston i 1989, var disse to de første han hørte på jazzklubb, sammen med bassisten Kent Kessler. Steve Hunt var med i Hal Russell NRG Ensemble, som han fikk over til Europa og Moers Festivalen i Tyskland i 1990, noe som førte til at bandet fikk platekontrakt med tyske ECM, og som var med på at Russells ensemble fikk en stor tilhengerskare over hele verden. Ensemblet var en periode husband på Fred Andersons Velvet Lounge-klubb i Chicago, et arnested for mange av de musikerne vi i dag forbinder med Chicago-scenen. Og Hunt og Baker har de senere årene spilt mye i hjembyen sammen med blant andre Mars Williams, Junius Paul, Dave Rempis, Charles Rumback og Rafael Toral.
Horizon Scanners, som ble navnet på deres nye trio, hvor de hadde fått med bassisten Jakob Heinemann, som var ganske nyankommen til byen, som også er å høre sammen med blant andre saksofonisten Roscoe Mitchell, cellisten Tomeka Reid og trommeslageren Tim Daisy.
Sentrert rundt Bakers harmoniske variasjoner og drevet framover av det rytmiske og fine spillet til Hunt og Heinemann, fanger trioen en trio på tvers av generasjoner, som kombinerer deres betydelige talenter på en forbløffende fruktbar samling full av søkende visjoner og yrende kreativitet. Vi får sju improvisasjoner, hvor det meste foregår rundt Bakers akustiske piano og hans ARP-2600-synthesizer, får vi musikk som vi enkelt kan stedsplassere til Chicago, men også til mye av den mest spennende musikken vi i dag får fra bydelen Brooklyn i New York.
Det er de to veteranene som setter «standarden» for den musikken vi får høre her, innspilt i Hungry Brain i Chicago den 24. april 2022 og (førstesporet, «Mozart» innspilt i bel-air studio i Chicago den 30. april 2022. Og fra start til mål, er dette er «videreføring» av den musikken Bil Evans Trio (med bassisten Scott laFaro og trommeslageren Paul Motian). Og kanskje hadde det vært denne formen for jazz Evans hadde spilt i dag, om han var blant oss. Man kan ikke sammenligne musikken de serverer som sammenlignbar med Bill Evans. Men det er noe med stemningen og spillet som trekker tankene tilbake til den godeste Evans, særlig i pianospillet, hvor det melankolske ligger som et viktig element.
I fem av de sju improvisasjonene, trakterer Baker pianoet på en fremragende og spennende måte. På de to siste (femtesporet «Helv» og sjettesporet «Bloom») trekker bhan fram synthesizeren og gir oss nydelig musikk som er både personlig og spennende, og som tar oss med inn i et litt annet, men like interessant landskap som i de andre låtene.
Dette er improvisasjonsmusikk på sitt aller, aller beste. De tre samspiller som om de aldri har gjort noe annet. Bakers piano- og synthspill er fremragende, og man kan høre at dette er en musiker som har vært på scenen i mange, mange år. Hunt er en trommeslager som er en utmerket lytter, og som legger det perfekte trommespill til trioen, mens Heinemann, den yngste av de tre, minner ikke så rent lite om Scott laFaro, med et tungt og veldig «Chicago»-aktig spill, hvor han både med og uten bue, er med på å gjøre dette til en strålende utgivelse.
Jan Granlie
Jim Baker (piano, ARP 2600), Steve Hunt (drums, percussion), Jakob Heinemann (bass)
