De fleste av de som følger salt peanuts*, bør ha en viss oversikt over den norske trompeteren Arve Henriksen. Han er en av de virkelig store lyrikerne innenfor den nyere jazzen og improvisasjonsmusikken, og nå har han gått i kompaniskap med Karin Nakagawa, som trakterer 25-strengs koto og vokal, mens Henriksen holder seg til trompeten.
Nakagawa er ved siden av å være utøver av det japanske strengeinstrumentet koto, også skuespiller og kunstmaler. Hun er født i Tokyo og oppvokst i Ibaraki, men er i dag bosatt i Burghausen i Tyskland og i Yokohama i hjemlandet. Hun vokste opp i en familie av musikere, og begynte å lære å spille piano da hun var tre år, og byttet til den 25-strengs kotoen da hun var 12. Da hun var 14, hadde hun allerede spilt sin første koto-konsert med egne komposisjoner. Etter endt utdanning ved Tokyo University of Arts, begynte hun å opptre med sin 25-strengs koto og har søkt nye uttrykksmåter ved å jobbe med forskjellige artister fra forskjellige felt, og utvikle sin egen sangstil i prosessen. I dag har hun en av de svært få ekspertene på 25-strengs koto, og hun er inspirert og har fått undervisning av sin mester, den velkjente japanske professoren Keiko Nosaka (Souju Nosaka).
På denne utgivelsen får vi 17 duoer med de to. Og er det noe instrument Henriksens trompetspill og uttrykksmåte passer til, så er det nettopp den 25-strengs kotoen.
Og de starter med låten «To Catch the Wind», og fram til de avslutter med «Og With the Wind», har vi fått være med på en usedvanlig vakker, musikalsk reise, hvor de to tar oss med inn i et ytterst vakkert landskap det bare er å lukke øynene og la seg drive inn i.
Henriksens spill er, som alltid vakkert, og innimellom spiller han med saksofonmunnstykke, slik at lyden i trompeten blir som en bassklarinett. Jeg synes kanskje noen av de 17 sporene blir litt for korte til at får utvikle seg nok. De har en lengde fra 00:29 til 4:45, og jeg skulle gjerne ha ønsket meg heller færre låter og at de to fikk mer tid til å utvikle ideene. For de er det mange av, og de er hele veien interessante og spennende. Og i de sekvensene hvor trompeten nesten høres ut som en bassklarinett, blir vi tatt litt ut av det lyriske og over i det rå og tøffere landskapet.
Men at noen av sekvensene blir litt korte, er Henriksen og Nakagawas valg, og (nesten) hele veien er dette usigelig vakkert. Og når Nakagawa resiterer tekst, som i «After Summer Comes Fall» og i «Ceaseless», er det bare å legge fra seg computeren og nyte musikken.
Dette er blitt en original og usigelig vakker plate fra to musikere som passer perfekt sammen, og innimellom er det som om de to har spilt sammen hele livet, så samspilt synes jeg musikken er.
Vakkert!
Platen forefinnes dessverre kun i digital form, blant annet på Bandcamp, og jeg har nevnt det for Henriksen tidligere: Vi vil ha den vakre musikken hans i fysisk format!
Jan Granlie
Karin Nakagawa (25-string koto, voice), Arve Henriksen (trumpet)
