Den portugisiske saksofonisten Rodrigo Amado utga i 2015 sin forrige plate med dette amerikanske stjernelaget, bestående av pocket-trompeteren og sopransaksofonisten Joe McPhee, bassisten Kent Kessler og trommeslageren Chris Corsano. Platen fikk god mottagelse på salt-peanuts.eu (hele anmeldelsen kan du lese HER). Den platen ble innspilt allerede i 2012, men kom altså ikke ut før i 2015.
Kvartettens nye innspilling, «A History Of Nothing» er innspilt i Lisboa den 5. mars 2017, så denne gangen har ikke ventetiden vært like lang.
Vi får, som sist, fem komposisjoner, alle gjort av de fire musikerne i fellesskap, og det starter gemyttlig med «Legacies», hvor Amados tenorsaksofon dominerer sammen med McPhees sopransaksofon. Og allerede her hører vi at dette er fire musikere som har en egen evne til å lytte til hverandre å få mye fornuftig musikk ut av det.
«Legacies» går over i tittelsporet, «A History of Nothing», noe som kan tyde på at her har man bare startet et sted, så har latt låten bli til på veien. McPhee går ut i hundre, med Amado på slep, og med Corsanos helt egenartede trommespill som «pusher» de to framover. Denne låta «tar mer av» enn åpningssporet, og det er flott utvikling i de kollektive improvisasjonene, hvor det kan virke som om alle fire musikere har en innebygd sans for hvilken vei de skal gå. Amado viser seg fram som en gnistrende god tenorsaksofonist, som kan konkurrere godt med McPhee når opptrer som tenorsaksofonist. Men her har McPhee overlatt tenorspillet til Amado og holder seg selv til sopransaksofonen og pocket-trompeten.
Gjennomgående holder musikken seg tett til røttene fra 60-tallets frie jazz, med den forskjellen at musikerne har oppgradert musikken til «vår tid» faktisk sparker bedre fra enn de fleste av kollegene på den tiden. Og de fire musikerne blomstrer virkelig i denne låta. Alle fire er frampå og «pusher» de andre framover, hvor jeg spesielt kan like Corsanos energiske trommespill.
Og slik fortsetter det. Man tar det litt ned i «Theory of Mind II (for Joe)», som kun er med på CD-versjonen, hvor vi får strålende spill av Kessler, før man er over i «Wild Flowers» hvor McPhees pocket-trompet åpner slik vi elsker å høre han, før han plukker fram sopransaksofonen og fortsetter akkurat der han slapp med pocket-trompeten. Dette er en æresrunde for McPhee, og det tar en god stund før Amado blander seg inn i det hele. Men når han gjør det, så fortsetter han McPhees ideer på en fremragende måte. Og bak det hele leverer Kessler og Corsano strålende spill.
Så runder de av med «The Hidden Desert», en improvisasjon som summerer opp det hele på en god måte, med mer fint pocket-trompetspill fra McPhee, og relativt nedpå spill fra de andre tre. Og det balladespillet Amado leverer her, er bare så vakkert, i tett samspill med Kessler.
Så oppdaget jeg plutselig at jeg selvsagt har hørt kvartetten tidligere på konsert. I mars i fjor spilte de en strålende konsert i Jazzhouse i København (anmeldelsen av konserten kan du lese HER). Grunnen til at jeg oppdaget det, var at de har brukt et av mine bilder i innercoveret, så kanskje er jeg ikke helt objektiv i omtalen av denne platen. Men det får stå sin prøve. For hvem av mine skrivende jazzjournalister kan egentlig si de er helt objektive i sine skriverier hele veien?
Men uansett om jeg er objektiv eller ikke: Dette er blitt en fantastisk plate med fritt improvisert musikk man ikke hører hver dag. Vi møter fire musikere som etter hvert kjenner hverandre godt, og hele veien er kommunikasjonen og «samtalene» spennende, interessante og gode.
Anbefales!
Jan Granlie
Rodrigo Amado (ts), Joe McPhee (ss, pocket-tp), Kent Kessler (b), Chris Corsano (dr)
