Så er andre del av det litauiske selskapet NoBusiness sitt prosjekt «Sam Rivers Archive Project» ute. Den første, «Emanuation», med bassisten Cecil McBee og trommeslageren Norman Connors kom ut i sommer, og anmeldelsen av den på salt peanuts* kan du lese HER. På den andre platen i serien, samarbeider han med tubaisten Joe Daley, bassisten og cellisten (!) Dave Holland og trommeslagerne Barry Altschul og Charlie Persip, og opptaket er fra Berlin Philharmonie under Jazztage Berlin den 6. november 1977.
Vi får en lang «komposisjon», «Universal Message» som varer i 53 minutter og 19 sekunder, som man egentlig kan dele inn i tre eller fire sømløse deler, og som inneholder det meste man kan ønske fra den spennende saksofonisten.
Han ble først oppdaget, da han spilte i flere av trommeslageren Tony Williams band. Senere var han en kort periode med i Miles Davis sitt band («Miles in Tokyo»), og mange kjenner han kanskje best fra Blue Note-utgivelsen «Fuchsia Swing Song», eller andre av hans strålende innspillinger for selskapet. Men han var en mye brukt saksofonist og fløytist på 60-tallet. Da spilte han med blant andre Albert Ayler og Burton Greene, og helt på tampen av tiåret spilte han med Cecil Taylor. Senere er han å finne på plater med Dave Holland («Dave Holland/Sam Rivers», 1976), James Newton, Improvising Pool (med pianisten Alexander von Schlippenbach), Barry Altsachul, Steven Bernstein, Andrew Hill, Bobby Hutcherson, Jason Moran, Don Pullen, Larry Young med flere, og sammen med den canadiske saksofonisten Ben Street og den danske trommeslageren Kresten Osgood, gjorde de platene «Violet Violets» og «Purle Violets» med vibrafonisten Bryan Carrott i tillegg, på Stunt Records i 2004. For noen år siden kom platen «Reunion: Live in New York» (PI Recordings), fra radiostasjonen WKCRs Sam Rivers-festival i 2007. (Platen er selvsagt anmeldt på salt-peanuts.eu, og anmeldelsen kan du lese HER), hvor han samarbeid med Dave Holland og Barry Altschul. Et utmerket dobbeltCD som bør finnes i ethvert hjem med høgtalere.
Men denne gangen møter vi han i en litt annen sammenheng, sammen med fire hardt arbeidende muskere som ikke hviler et eneste sekund, så her får Rivers virkelig kjørt seg. Joe Daley er en svært aktiv og kommenterende tubaist (han spiller også euphonium), og hans ideer passer godt til Rivers heftige og pågående fløyte, tenor- og sopransaksofonspill. Og jeg må si at det er sjelden man hører Dave Holland så aktiv som på dette opptaket, både på bass og cello. Hans spill er nesten hele veien i hurtig fire flate, eller walking bass, som det også kalles, noe som medfører at de to trommeslagerne hele veien må oppholde seg helt ytterst på trommestolene for å holde følge, noe de gjør med stor overbevisning.
Men etter drøyt 15 minutter må de roe seg ned for å få en liten pustepause, og Rivers tar de andre med seg inn i et litt nytt landskap, som ikke skiller seg nevneverdig fra resten, foruten tempoet. Her får vi blant annet en strålende bass-solo fra Holland, før Rivers plukker fram fløyta, og Holland legger en fin vamp i bakgrunnen, og når trommeslagerne henger seg på Holland, så oppstår en deilig swingende sekvens. Og selv om undertegnede vanligvis sjelden er overbegeistret over fløytespill i jazzen, så synes jeg Rivers klarer seg mer enn bra her. Og med dette kompet kan det nesten ikke gå galt.
Så glir man sømløst over i en fritt improvisert sekvens, hvor det nesten høres ut som det dukker opp en obo og en banjo i bandet, men banjoen er nok bare celloen til Holland, men hvor det obo-lignende kommer fra, har jeg ikke klart å finne ut av. Men «banjo»-spillet er med på å gjøre musikken til en slags free-country, og en spennende dialog mellom Holland og Rivers’ fløyte.
Noen vil kanskje mene at fløytesekvensen blir litt i lengste laget, men det skjer mye spennende her som man bør spisse ører for å få med seg. Og etter 26 minutter virker det som om låta er over, for det tyske publikummet applauderer, og Rivers vandrer over til pianoet, hvor han fortsetter med et slags Cecil Taylor-aktig spill over Hollands bass. Men ifølge coveret, er det fremdeles samme låt, selv om det nesten er umulig å fastslå, siden musikken skifter stemning så ofte. Men Holland er tilbake med sitt ytterst drivende bass-spill, før Daley kommer inn på euphonium, instrument som ikke høres altfor ofte i jazzen, og som gir et litt annet lydbilde (igjen), og han tar for en stund styringen med en fin solo, som både er tøff og følsom over et tett og fint trommespill og Hollands sedvanlig, glimrende bass-spill.
Så er man over i enda en sekvens hvor det frie får råde grunnen en periode. Rivers er over på sopransaksofonen, og sammen med Daleys tuba, får vi en spennende kontrast. Men det er Rivers som «tar føringen i feltet», så det er bare for de andre å henge seg på. Vi får en trommesolo av begge de to trommeslagerne, hvor de pusher hverandre på en fin måte, før de er over i et slags tema som går unna så det setter merker i veggene i Philharmonien i Berlin. Strålende spill av Rivers, og en siste kraftanstrengelse før han kan trekke seg tilbake til storbynatta i den fremdeles delte byen.
NoBusiness har igjen utgitt en perle av et arkivopptak med saksofonisten Sam Rivers. Og nå gleder vi oss til volum 3 i serien, og hvem Sam Rivers dukker opp med da, får tiden vise. En spennende, kreativ og interessant innspilling er dette uansett, med et originalt lag av musikere, hvor spesielt Dave Holland overbeviser med tett og fint bass-spill.
Jan Granlie
Sam Rivers (ts, ss, fl, p), Joe Daley (tuba, euph.), Dave Holland (b, c), Barry Altschul (dr), Charlie Persip (dr)
