På skive

TOM PREHN QUARTET

«Axiom»
RUNE GRAMMOFON RALP313
«Tom Prehn Kvartet»
CENTRIFUGA FUGA-201501

Det er spennende å se hvordan noen musikere, som ikke har vært aktive på flere tiår, plutselig får en ny vår. En av disse er den danske pianisten Tom Prehn, som bare det siste halve året har fått to gjenutgivelser utgitt. Den første, «Phren Kvartet» kom tidlig i år ut på merket Centrifuga, mens «Axium» nylig ble sluppet på det norske selskapet Rune Grammofon.

Tom Prehns Kvartet debuterte på en jazzkonsert i 1963. Kvartettens medlemmer holdt stand over lengre tid, bortsett fra trommeslageren Preben Vang, kom inn etter at Finn Slumstrup fikk ut av kvartetten i 1966.

Bandet blir regnet som et av de første skikkelige avant garde-banda i Danmark, og innspillingen av «Axiom», som ble gjort den 13. oktober 1963, er bandets første.

Dette skulle ha vært Tom Prehns debutalbum på platemerket Sonet. Men da testpressingen ankom, flere måneder etter innspillingsdatoen, følte musikerne at musikken allerede var utdatert, og Sonet stoppet utgivelsen. Bare noen få eksemplarer av coveret ble printet ut, og bare to eksemplarer av platen ble laget, og har naturligvis vært et samlerobjekt av de helt store i ettertid.

Her får vi to låter, «Axiom I» og «Axioum II». I bandet hører vi saksofonisten Frits Krogh, bassisten Poul Ehlers og trommeslageren Finn Slumstrup, foruten Tom Prehn på piano. I platecoveret antar plateselskapet at dette, muligens, er det første frijazzplaten som ble utgitt i Europa, og på bakgrunn av at avstanden til New York og Chicago på den tiden var adskillig større enn i dag, så er det bemerkelsesverdig hvor fint det låter. I «Axiom I», får vi blant annet en bass-solo fra Ehlers som like godt kunne vært servert av Henry Grimes eller Scatt LaFaro på en Rollins eller Coltrane-plate. Krogh har hørt både Ayler og Coltrane på konserter i København, og allerede her merker vi hvilke enorm innflytelse på det unge, skandinaviske jazzmiljøet de amerikanerne hadde, som oppholdt seg på våre breddegrader i kortere eller lengre tid på den tiden. Prehn selv er helt klart inspirert av både Cecil Taylor og Thelonious Monk, og musikken kunne mer enn gjerne vært utgitt på for eksempel ESP-Disk.

Dette er ekspressiv musikk på sitt beste, og frijazz av beste merke. Og det er bemerkelsesverdig og overraskende å oppdage at dette er spilt inn flere år før Peter Brötzmann gjorde sin første plateinnspilling (1967).

Denne innspillingen er ikke annet enn historisk. Og setter man seg ned for å sammenligne, så får vi også en følelse av at også Jan Garbarek har vært inspirert av disse musikerne, særlig hvis man hører hans første innspilling, «Til Vigdis».

Vi får her en kvartett som «gir jernet» fra start til mål. Musikken er fritt improvisert, kun med en slags akkordrekkefølge, og de fire, unge musikerne leverer varene som om det gjaldt livet.

prehn-kvartet-ny

Noen når senere, nærmere bestemt den 5. februar 1967, var kvartetten igjen i studio. Denne gang med Preben Vang på trommer i stedet for Finn Slumstrup, og platen «Tom Prehn Kvartet» ble innspilt. Her får vi mer ekspressiv musikk, og det er tydelig at musikerne har utviklet seg en del siden «Axiom».

Det starter med «F.eks.» som er sdskillig mer eksperimentell enn «Axiom». Her foregår alt mye mer neddempet og «friere», og det er tydelig at Vangs inntreden som trommeslager har hatt en betydning. I coveret medfølger en slags «scrap-book» med avisutklipp fra flere av bandets konserter. Her får vi også lese at bandet kommer fra Aarhus, og anmelderen Birger Jørgensen (J.B.) har vært svært entusiastisk i sin omtale av bandet (i Aarhus Stiftstidende).

Musikken her beveger seg enda mer over i det landskapet Cecil Taylor befant seg. Lyden er ikke like god som på «Axiom», men den holder mer enn god nok kvalitet. Seks «komposisjoner, som sammenlignet med «Axiom», gir et litt annet og friere inntrykk. Det er ikke like mye «pes» som på førsteplaten, men likevel serveres det strålende musikk fra de fire. Ehlers briljerer også her med strålende bass-spill, og mens Krogh er mer tilbakeholden, kjører Ehlers sine Cecil Taylor-ganger så man nesten skulle tro det var «sjefen sjøl».

Dette er to plater som oser av dansk og europeisk frijazzhistorie, og som alle som er interessert i jazzhistorie og fritt improvisert jazz bør skaffe seg. Og begge er på LP!

Jan Granlie

Fritz Krogh (ts), Poul Ehlers (b), Tom Prehn (p), Finn Slumstrup (dr), Preben Vang (dr)