For kun kort tid siden hørte jeg dette bandet under Tampere Jazz Happening, og ble litt skuffet. Jeg har hørt Pohjola en rekke ganger siden man ble oppmerksom på den unge, lovende trompeteren. Og etter det har det egentlig bare gått en vei for den finske trompeteren. I dag blir han hyllet av alle i det finske jazzmiljøet, og han har kommet seg godt inn som en av de viktigste musikerne på det britiske selskapet Editions katalog.
For å bekrefte sin status på den europeiske scenen, har han nå gått i kompaniskap med den britiske pianisten Kit Downes, den danske bassisten Jasper Høiby, og de to landsmennene, trommeslageren Olavi Louhivuori og co-produsent og keyboardist Tuomo Prättälä.
På konserten i Tampere syntes jeg ikke vi fikk så veldig mye nytt fra trompeterne, men på plate låter det adskillig mer gjennomarbeidet, kreativt og tøft.
Med en innovativ stil og dynamisk spill, blander han uanstrengt tradisjonelle og moderne elementer for å skape en fengslende og distinkt lyd, og sammen med bandet befester han sin posisjon som en av de fremste musikerne på den europeiske jazzscenen.
Her starter de med «Party in the Attic», som kan høres ut som «Humlens flukt» gjort på jazzvis. Her går det virkelig unna i svingene, med et ensemble som boltrer seg nesten hemningsløst i et nesten sjeldent «hurtigløp» fra den gode trompeteren. Og i forhold til konsertopplevelsen i Tampere synes jeg bandet her er adskillig mer virilt, og hvor de enkelte musikerne virkelig bidrar for å gjøre dette til en himmelstormende låt. Spesilet synes jeg pianospillet til Kit Downes kommer mye bedre til sin rett her, noe som gjelder gjennom hele platen.
Deretter får vi «Space Diamonds», hvor Pohjolas trompetspill er mer gjenkjennbart og vakkert. Også her leverer Downes vakkert spill, mens Høiby og Louhivuori legger et fint bakteppe som de to sine improvisasjoner. Her er det mange trompetere fra de seneste 40 årene som dukker opp i bakhodet, men både her og på de andre komposisjonene, får jeg en følelse av både polske Tomasz Stanko og italienske Enrico Rava. På noen av låtene spiller keyboardisten Tuomo Prättälä en viktig rolle i å legge effekter og lyder til spillet, som i tredjesporet «Being Sentient», hvor man skal legge merke til Louhivuoris kontrasterende trommespill til den ellers neddempede balladen. Det er med på å gjøre denne låta til en svært interessant sak, før de er over i den vakre balladen «OfOur Children», som må være noe av det fineste Pohjola har skrevet noen gang. Dette er en ballade som (nesten) kunne vært gjort av Arve Henriksen i det lyriske, selv om Pohjolas tone i trompeten er adskillig mer «etter boka» enn den til Henriksen.
Nesten like vakker er «Save This One for When You Need It», som minner om noe jeg har hørt før, men som jeg ikke helt kan sette fingeren på. Kanskje er det noe Palle Mikkelborg gjorde med Kenneth Knudsen og Niels-Henning Ørsted Pedersen (NHØP) på deres Imagine fra 2000. Utrolig vakkert, med en bakgrunn som meget godt kunne vært et kor, men som jeg tror kommer fra synthene. For å få den fyldige og fine tonen i bandet her, medvirker i tillegg både Linda Fredriksson på barytonsaksofon og Jussi Berghäll på altfløyte, før vi får den mer drivende «Avance!» med de samme gjestene pluss gitaristen Raoul Björkenheim. Her får vi fint samspill mellom gitar og trompet, og med et utmerket bass- og trommespill. Vi får også gleden av en bass-solo fra Høiby, og vi kan med letthet høre at han her har lyttet til landsmannen NHØP. Og etter soloen får vi et trompetspill som tar oss rett til Stanko fra hans seneste plateinnspillinger. Platas mest frittgående komposisjon, uten at det dermed blir frijazz ut av det.
Deretter følger «Dance in the Morning», som jeg mener de startet konserten i Tampere med, hvor de tar det ganske kraftig ned, men hvor det hele bygges fint opp etter hvert. Så følger den fine «Bebe», som igjen tar oss litt inn i Mikkelborg-land i starten, før kvartetten folder seg ut på en vakker måte og vi får nok en nydelig låt med Pohjolas fine trompettone i front over et relativt «løst» komp hvor vi legger merke til Høibys fine spill og Louhivuoris løse og deilige trommespill.
Så avslutter de denne deilige utgivelsen med «Out of Silence», som er den perfekte sistelåta i enhver konsert med dette bandet. Vakkert, kreativt og deilig!
Verneri Pohjola har tatt store skritt fram mot denne utgivelsen. Hans spill er blitt adskillig mer variert, og stemningene i låtene adskillig mer spennende enn jeg har hørt fra han tidligere. Og med disse musikerne har han funnet de rette samarbeidspartnerne. For alle, inklusive gjestene, er med på å gjøre dette til en fremragende plate. Og sammenlignet med konserten i Tampere, var det noe helt annet og bedre.
Jan Granlie
Verneri Pohjola (trumpet), Kit Downes (piano), Jasper Høiby (bass), Olavi Louhivuori (drums), Tuomo Prättälä (keyboards), Linda Fredriksson (baryton saxophone), Jusu Berghäll (alto flute), Raoul Björkenheim (guitar)
