Våre beste video-klipp

Spontaneous Music Ensemble

Oslo 1971

Vi serverer deg en stor sensasjon i dag: Spontaneous Music Ensemble i et opptak fra 21. mai 1971 i Oslo.

Det engelske – og absolutt ikke britiske – SME i et opptak som ingen trodde hadde overlevd. Og som ingen kjente innholdet av – utover de få hundre nordmennene som så et NRK-program en sein fredagskveld 11. juni 1971. Jeg antar at få av disse var interessert og at de fleste skrudde av TV-en ganske raskt – den gangen da zap var et fremmedord.

Er det noe som virkelig er kvintessensen av den britiske avantgarde-bølgens startpunkt, så er det Trevor Watts’ og John Stevens’ etablering av Spontaneous Music Ensemble i 1965-66. Etablert som det var i London, ble ensemblet raskt en møteplass.

En møteplass for alle de unge britene i og rundt byen som ville ta den nye frie jazzen fra USA – først og fremst kjennetegnet med saksofonistene Ornette Colemans, Albert Aylers og John Coltranes musikalske innovasjoner – og utvikle den videre på europeisk grunn. Eller rettere på britisk, tysk og annen europeisk grunn.

For samtidig skjedde noe tilsvarende i mange europeiske land – og kanskje særlig i Tyskland og Nederland. De unge avantgarde-orienterte engelskmennene hadde sine teoretiske likemenn i Tyskland og sine surrealistiske hollandske venner. Det medførte at det ble særlige nasjonale tradisjoner innenfor denne foreningen av ideer om friformig jazz og europeisk samtidsmusikk som vokste fram i perioden 1966-70. Alt inspirert av «the new thing», men på en mangfoldig europeisk grunn.

Innenfor den engelske tradisjonen sto Spontaneous Music Ensemble – eller SME – sentralt. Fra en beskjeden start skulle SME snart bli kjennemerket på moderne engelsk – og europeisk – avantgardejazz.

Den uformelle starten skjedde med at trommeslageren John Stevens møtte igjen sine gamle venner, saksofonisten Trevor Watts og trombonisten Paul Rutherford – og ble med i deres band. Tidlig i 1966 fant de et lokale de kunne bruke for å framføre sin frie musikk – et teaterlokale som ble kalt Little Theatre Club. Her spilte de hver kveld etter at kveldens teaterforestilling var slutt. Rundt denne tida ble den opprinnelige kvintetten omdøpt til Spontaneous Music Ensemble – og den lille klubben ble et senter for den nye spontane, kollektive musikken.

Men i begynnelsen var musikken basert i mye større grad enn seinere, på ferdig-komponerte seksjoner. Kollektiv improvisasjon var ikke et åpenbart kjennetegn ved musikken den gangen. Men inn i 1967 forandret deres musikk seg – den ble mer kollektivt basert, mer utprøvende. Etterhvert var ikke lenger SME definert ved sin sammensetning, men mer av sin musikks karakter. Kollektivet var det sentrale, men ikke hvem deltakerne var. Hva man skaper sammen er det viktige, ikke hva den enkeltes bidrag er.

Tidlig i 1967 besto dette SME-kollektivet av Kenny Wheeler, Evan Parker, Derek Bailey, Barry Guy, i tillegg til Rutherford, Watts og Stevens. To av medlemmene skulle seinere skrive lærebøker (John Stevens, med Search and Reflect, og Derek Bailey, med Improvisation: Its Nature and Practice) som ble en helt sentral basis for seinere impro-generasjoners forståelse av musikken de utøver. Alle medlemmene i SME har seinere bidratt til å utvikle og definere deler av det mangefasetterte musikalske landskap vi i dag omtaler som den europeiske frijazz- eller impro-scenen.

Stevens var den musikalske lederen og inspiratoren i ensemblet. Han utviklet et rammeverk hvor det ikke var om å gjøre å overdøve hverandre, eller å spille hverandre ut over sidelinja. Å lytte til de andre, respondere på det og la dem få god plass til å uttrykke det de vil si, sto sentralt i det musikalske rammeverket John Stevens søkte å skape.

For å gjennomføre dette, og for å oppheve skillet mellom den musikalske fronten og bakgrunnen, utviklet han en trommestil og et sett å spille på som var mer stillfarent. Det var helheten skapt av alle musikerne sammen som var det sentrale, ikke bidragene fra de enkelte. Deltakerne i ensemblet konkurrerte ikke, men skapte unike og gjenkjennelige bidrag som ikke bare bidro til, men som skapte helheten.

I følge Evan Parker hadde John Stevens to grunnleggende regler,

  • om du ikke hører din medmusiker, spiller du for høyt.
  • om det du spiller ikke henspiller og svarer på hva de andre skaper, hvorfor er du da overhodet del av gruppa?

Resultatet av dette har blitt karakterisert som «insekt-impro», dvs. musikk som er lavmælt, intens, arytmisk og atonal. Akkurat som en fotballkamp i mesterskap mellom Italia og Spania (dette er skrevet i løpet av åttendelsfinalen mellom Italia-Spania 27. juni under EM 2016).

I mai 1971 kom SME til Oslo. Kvartetten som var i Oslo fra 16.-22. mai 1971, besto av John Stevens, Trevor Watts, Ron Herman og Julie Tippetts. Denne kvartetten hadde akkurat gjort et stort konsertopptak i Camden Theatre i London for BBC. Den musikken de spilte 25. april i London dannet helt klart bakgrunnen for deres besøk i Oslo.

Fra før kjenner vi ett eneste dokument fra SMEs Oslo-besøk. Plata «1-2 Albert Ayler» utgitt på 1980-tallet på Affinity, er i følge Paul Wilsons ultimate John Stevens-diskografi, tatt opp 20. mai 1971 i Oslo. Plata gir ikke andre opplysninger enn at det er et live-opptak fra Oslo. Men SME ga den 20. mai konsert på Henie-Onstad Kunstsenter utenfor Oslo. Så stedet for opptaket på denne platen er altså Henie-Onstad.

Der ble vi presentert for et totalt verk som er beskrevet på LP-plata som «1-2 Albert Ayler del 1» og «… del 2». Tittelen på dette verket – som også er brukt som låttittel 25. april – må ses på bakgrunn av at det kun var noen måneder siden Albert Ayler ble funnet druknet i sjøen utenfor Manhattans Battery Park i New York 25. november 1970.

Noen av oss kjente Julie Tippetts, eller Driscoll, som hun het før hun giftet seg med Keith Tippet i 1970, fra før. Ikke minst gjennom hennes samarbeid med Brian Auger. Sjekk ut hennes besøk i Oslo i 1968 som vi har delt tidlligere her på salt peanuts*. Nå var det noe helt annet vi fikk høre fra henne på Henie-Onstad-senteret tre år seinere. Men allikevel noe av akkurat det samme! Den gangen var det bruddet vi hørte, men i ettertid er det akkurat kontinuiteten mellom før og etter som er framtredende.

Diskografen Paul Wilson beskriver i tillegg et fjernsynsopptak gjort i Oslo på følgende måte: «Trevor Watts’ diary for this period notes a Norwegian television recording on this date. Not presently known when the recording was broadcast or if the recording survives». Han beskriver det slik:

Spontaneous Music Ensemble – Unknown titles
Trevor Watts (ss), Julie Tippetts (voc/g), Ron Herman (b), John Stevens (perc/voc)
Filmed by Norwegian television, Oslo, May 21st 1971

Her på salt peanuts* har vi nå funnet hele opptaket. Nå kan vi gi deg hele opptaket slik ble gjort denne dagen: et studio-opptak fra NRK gjort 21. mai 1971. Trevor Watts har for ca, ett år siden delt ca. 9 minutter av dette opptaket i lav video-kvalitet på Youtube. Vi kan nå gi deg hele opptaket på 29 minutter og 43 sekunder i full video- og audio-kvalitet.

I dette får vi se og høre John Stevens fantastiske to minutter lange introduksjon til musikken og hvordan du bør forholde deg til den. En kort, men fyndig forelesning i den nye musikkens estetikk. Her introduserer han «1-2 Albert Ayler» som en introduksjon til et verk han kaller «Norway», skrevet i løpet av de dagene de har vært i Norge.

Husk alltid John Stevens’ innledende ord fra Oslo: «90% of the music that we play is spontanous – and the success of it relies on the unity of the people taking part»! Og du er del av det!

Nyt denne sensasjonen her på salt peanuts*. En fantastisk halvtime med SME

Spontaneous Music Ensemble, NRK Studio 21. mai 1971

  1. John Stevens explains and announces (2) and (3) (2:10)
  2. 1-2 Albert Ayler (12:20)
  3. Norway [written during the week in Oslo] (7:10)
  4. Tickets, please (5:04)
    TT = 29:43 (2,3,4 continuous)

Såvidt jeg vet er dette det eneste videoopptaket av SME som eksisterer. Riktignok er det gjort i en studiosetting – men med publikum tilstede – og ikke laiv i en klubb. Men allikevel, det er like vidunderlig.

Nyt det!

Tekst: Johan Hauknes