OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 7, LAUKARDAG 17. AUGUST 2024: Jeg er ikke aleine: Da programmet for Oslo jazzfestival ble sluppet, var vi mange som satte et solid merke ved konserten som var planlagt for Festsalen på Munch-museet den siste lørdagen, kl. 18.00.
Pianisten inviterer
Den aller beste Maria Kannegaard inviterer oss til en triokonsert denne dagen. Trioen hennes har spilt på årets Sildajazz for noen dager siden – og nå er de endelig her. Da billettene ble lagt ut for konserten med Maria Kannegaard Trio, tok det svært kort tid før den var utsolgt. Og fysisk avsatte presseplasser er det jo ikke lenger. Så det innebærer at vi ender opp bakerst i salen, ute på venstre siden sett fra scenen, anslått godt og vel 21 meter vekk fra Maria Kannegaards klaver og Rhodes. Det høres ikke godt ut. Men frykt ikke.
I festsalen på Munch er det bedre forutsetninger for god akustikk enn mange andre steder. Det er et rom som er bygget for å formidle lyd. En svart boks, et studio, ca. 27 x 13-15 meter, med rundt ni meter under taket. Veggene er dempet med foldede tøygardiner – 500 gram pr. kvadratmeter, ifølge Munch-museets egne, tekniske rom-spesifikasjoner. De samme spesifikasjonene beskriver at romklangen, med dagens konferanseoppsett, skal være rundt 1,5-2 sekunder. I Universitetets aula hadde denne plassen vært som å bli sittende i dødens posisjon. Det er ikke riktig så ille her, men selv her er ikke denne plasseringen aleine nok. Men når jeg så ser at det er Louise Lavoll som skrur lyd her inne, kan jeg slappe av. Og lytte til fulle på Kannegaard, med Ole Morten Vågan på kontrabass, og Thomas Strønen på trommer.
På den fysiske og mentale reisen på vei til konserten romsterer det mange tanker i hodet. Tanker om mitt forhold til Kannegaards musikk, til konsertminner med henne, og til refleksjoner over hennes sterke historie. Vi er mange som har visst litt om alle de problemene som Maria Kannegaard har slitt med. Men få har vært innforstått med hvor omfattende og ødeleggende det har vært. Historien vekker også tanker om hvordan min egen livshistorie gjenspeiles i hennes historie.
Gjennom NRK-podkasten Pianisten har ytterligere mange blitt kjent med Kannegaards kunst og de forholdene den har blitt til under. Og ikke minst hvilke vanskeligheter det har skapt for henne. Vi er mange som i lange perioder har slitt psykisk, på ulike måter, og mange som har noen nær seg som har vært syke. Mange av oss har i perioder vært institusjonalisert, og fått stor hjelp av det til å kjempe videre mot indre demoner som gjør hva de kan for å nedvurdere verdien av eget arbeid, og for å undergrave selvtillit og selvmedfølelse. Når demonenes sannhet blir den eneste sannheten er det vanskelig. Noen av oss har sittet med selvskadende verktøy, med et sterkt og inderlig behov for å skape en så sterk fysisk smerte, at den kan overdøve den psykiske smerten, når det er på sitt verste. Mange av oss har sagt dette: Dette ønsker vi ikke at selv våre verste fiender skal utsettes for.
På egne vegne kan jeg allikevel si at etter møtet med Maria Kannegaards sterke historie, framstår min egen og noen av mine aller nærmestes historier, som å måtte løpe en fem kilometer skogsløype i forhold til å bli tvunget til fem triatlon-distanser etter hverandre. Som krusningene etter en passerende båt i en strandsone, mot en 50 meters tsunami på vei mot kysten. At Maria Kannegaard har kjempet gjennom dette, og samtidig er i stand til fortsatt å skape stor musikal kunst, er ikke bare utrolig. Det er et vidunder. Et vidunder som fortsatt gir og gir.
Kannegaards musikk
Det er nå over tretti år siden Kannegaard kom inn på jazzlinja på NTNU. Det er snart like lenge siden hun startet sin første trio, og 25 år siden i år, at hun laget sin første trioplate, Breaking the Surface. Det er en tittel som får et helt annet innhold i dag, enn det den gjorde da albumet ble utgitt i 2000. Og plata står seg fortsatt meget godt fortsatt – om noe er kjennemerket på den store musikken, så er det at den lever langt utover sin egen tid.
Musikken hennes har selvsagt forandret seg siden den gangen, og gått til nye spennende steder. Som da hun spilte på Victoria – Nasjonal jazzscene torsdag 21. september i fjor, konserten på Kongsberg jazzfestival i 2021. Eller Moldejazz 2019! Denne og konserten hennes i konsertserien Trioens kunst på Kampenjazz på høsten samme året, var nærmest selvfølgelig med på dette årets liste over de beste konsertminner.
Hun har bidratt med musikk på tilsammen rundt ca. 15 andre utgivelser, sammen med Maryland-kvartetten, som i noen få år fram mot 2010 ga oss alvorlige strekkskader i hakepartiet. Men det det er pianotrioen som er hennes hovedform. Fra og med albumet Quiet Joy i 2005, har Maria Kannegaard Trio bestått av Kannegaard selv, sammen med Vågan og Strønen. Med det hjemmeinnspilte soloalbumet Nådeslås fikk hun en Spellemann-nominering for 2019-utgivelser, mens hun fikk jazzprisen for Spellemann-tildelingene for 2020, for albumet Sand i en vik. I redaktørens anmeldelse av 2020-albumet, avsluttet han med «En total innertier med eikeløv og stjerne!».
I fjor kom trioen med et livealbum, Live at Dokkhuset, et album som overraskende ikke ble nominert til årets Spellemann-utdeling. Redaktør Granlie hevdet i sin anmeldelse at «… det de tre serverer på dette konsertopptaket går utenpå det meste jeg har hørt», før han legger til «… siden sist gang jeg hørte trioen på konsert»!
Det er fest hver gang Maria Kannegaard gir en konsert, hver konsert er et must, et selvfølgelig sted å være. Er det noe som kjennemerker stor kunst, så er det at det hos tilskueren og tilhøreren skaper opplevelse av større innsikt i egen livsverden. Kvalitativt god kunst skal utvide publikummerens egen livsverden. Kannegaards musikk gjør det. For du går alltid forandret fra møtet med Kannegaards konserter og musikk.
Månelyst i Festsalen
Så også denne gangen, jeg har vel aldri sett så mange strålende fjes og en så fjetret stemning som på veien ut av Festsalen etter en time og 25 minutter med vidunderlig musikk. Kannegaard lover oss innledningsvis noe nytt og noe kjent stoff. De starter med ei ny låt som har fått tittelen «Månelys», før de fortsetter med «Fly fly», den siste «lander med et crash», ifølge Kannegaard når hun presenterer bandet og de to første låtene. «Min ingen» er som «Fly fly» av det kjente stoffet. Vi gleder oss over å høre Kannegaards beskrivelser og smilende latter-stemme. Du blir glad av å lytte til Kannegaard.
Musikken til Kannegaard beskriver godt alle de former for tid som kan knyttes til og som kan beskrive musikk. Mye av den spilles rubato, rytmisk fritt, det er musikk en kan tenke seg notert uten taktstreker. Men musikk har ikke bare takt og rytme – den har beat, den har time, den har pust, den har strofer, den er bygget over vamp som går og går og går, og aldri kommer til verken dør eller port.
«På tå»! Alle skaper strukturer – alle ulike og alle konstant foranderlige – i tid. Ulike strukturer, strukturer som endrer seg over tid, som igjen skaper en andreordens opplevelse av en slags metatid. Den som påstår at tid har bare én dimensjon, har ikke skjønt musikkens vidunder – Kannegaards vidunder. Alt dette er der, det er subtilt, det er små nyanser. Men det er nødvendig å være med for å komme inn i musikken. Det er kombinert med små tematiske eller harmoniske celler som floer og ebber, som spres og samler seg, som lyset som brytes gjennom en stor bergkrystall, eller diamant.
Skyggebilder skapes og kaster selv skygger. «Banna bein». Det er vidunderlig å høre hvordan Strønen og Vågan understøtter Kannegaard, hinter til og henter fra. Men også hvordan de fritt assosierer og danser over musikken. Kannegaard stiller denne gangen også med et Rhodes el-piano. Hvor langt tilbake må vi for å ha hørt det på konsert? Det spiller liten rolle. Det gjelder å glede seg over at hun er her, og skaper det jeg kaller svært vakker musikk, for deg, og for meg. For verden.
Det er som når du går ut, til strålende sol og skikkelig kald luft. Det er midt på vinteren på fjellet, og pusten vokser som bomullsdotter i lufta rundt deg. «Sand i en vik». Neseborene klistrer seg sammen. Du kan lukte sola og det kalde været. Mens sollyset speiler seg i alle fasettene av snøkrystaller i snøskavlene, det blinker, det lever, som om det er et tjukt lag med edelsteiner med en uendelighet av fasetter. Slik virker musikken på meg. Og kanskje på deg?
Selv snøskavlene er formet av vinden som musikken skaper, … og se! Snøen bølger seg i vinden – selv om skaren er bortimot ti centimeter tjukk – og det glitrer i en uendelighet av farger.
Å lauke eller ikke å lauke –‘tis the question
«Whether ‘tis nobler in the mind to suffer / The slings and arrows of outrageous fortune, / Or to take arms against a sea of troubles, / And by opposing end them? To die: to sleep; / No more; …» er de velkjente ordene William Shakespeare har lagt i munnen på prinsen i slottet i Helsingør. Hamlet tenker dystert over livet og betingelsene for det, over smerten og lidelsen livet medfører. Mens Ophelia lytter, avslutter han, «… But that the dread of something after death, / The undiscover’d country from whose bourn / No traveller returns, … / … / Thus conscience does make cowards of us all; / With this regard their currents turn awry, / And lose the name of action. – Soft you now! / The fair Ophelia! Nymph, in thy orisons / Be all my sins remember’d». Onions? Leste jeg virkelig onions?
Som ekstranummer annonserer Kannegaard en morsomhet med navn «Skakk løk»! Visste du at når du sier kepaløk, om den vanlige hverdags-sorten med sprøtt, lysebrunt ytre skall, så sier du løk-løk? På latin heter løken Allium cepa, der cepa betyr løk. Eller kanskje rettere, det peker på den kuleformede rota til løken. For løk peker opprinnelig – fra norrønt laukr – på hele planta, og spesielt på den smakfulle planta over jorda, som i grasløk, strandløk og purreløk, eller bare purre. For ikke å glemme Arne Brimis sjalottlauk! Altså samme ordet som engelske leek. Den engelske onion går tilbake til et annet latinsk ord for en variant type løk, ūniō.
Løkens kanskje mest kjente virkning er sviingen i øynene når du kutter den opp. Grunnen til at det svir er en forsvarsmekanisme fra løken: For å skremme vekk dyr som vil spise den, skiller den ut et stoff som heter propanthialoksid. Dette stoffet inneholder svovel som en av sine ingredienser. Når celleveggene i løken skades, slippes dette løs som aerosoler. De små dråpene treffer overflaten av øyet ditt, der det er masse vann. I møtet med vann lages det små mengder av svovelsyre. Det er denne svovelsyra du kjenner, når tårene renner. De er igjen, din kropps forsvarsmekanisme for å prøve å skylle vekk svovelsyra. Det er som et våpenkappløp.
Kannegaard ender låta på sekunden, på heltrinnet over tonika, så vi bokstavelig talt svever ut av salen med lyden av skeive låter i ører og hjerte. Denne løken sved definitivt ikke i øynene. Men den satte dype spor i hjerte og sinn. Så vi skal villig innrømme at det ble felt noen tårer. Musikkens betydning, musikkens mysterium.
Grunnet anmelderens sykdom dagene etter avslutningen av Oslo jazzfestival, publiseres denne anmeldelsen sent. Det medfører også at dette ble de siste ord om Oslojazz 2024.
Takk for i år, og vel blåst til festivalsjef Line Juul. Teksten Nu hvil Dig, Borger, skrev Henrik Wergeland til Herman Foss, da han hadde ført kampen for retten til et norsk handelsflagg i 1837. Derfor denne lille hyllesten til festivalsjef Juul, Nu hvil deg, borger! Det er fortjent. / Nå løst er festivalen, [men] ditt verk det er ei endt.
For første gang på mange år, har jeg opplevd ordentlig festivalfølelse i Oslo. Dette skyldes ikke minst opplevelsen av at det er blitt skapt noen fine samlingspunkt og hengsteder. Her må nyvinningen Becco spesielt framheves. Og også fordi Sentralen i år ikke ble dyttet på oss. Sees igjen til neste år.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Stein Hødnebø (om ikke annet er oppgitt i bildeteksten)
Maria Kannegaard.
Maria Kannegaard, Ole Morten Vågan og Thomas Strønen. Foto: Oslojazz/Nina Krizan
Thomas Strønen.
Maria Kannegaard Trio.
Festivalsjef Line Juul.
