Pianisten Maria Kannegaard har lenge vært en av de største skattene innenfor den norske jazzen. Hun har ikke utgitt altfor mange plater, men når det først kommer en utgivelse, er det alltid en begivenhet av de sjeldne. Og sammen med sine medmusikanter, bassisten Ole Morten Vågan og trommeslageren Thomas Strønen, leverer de alltid musikk av svært høy kvalitet, enten det er på konsert eller plate. Ofte er det på konsert det aller beste kommer fram hos de tre musikerne. Og når de nå har valgt å utgi konserten de gjorde under jazzfest.no (Trondheim jazzfestival) den 9. mai 2020 på plate, så får vi egentlig det beste fra to verdener.
Og fra Vågans intro i åpningen «Dokking», som de har laget i fellesskap, til de avslutter med Kannegaards «Dere», er dette en himmelsk reise i nydelig, kreativ pianotriomusikk, fremført av en ettertenksom og ytterst dyktig pianist, en av Europas mest velspillende bassister og en av de mest lydhøre og interessante trommeslagerne på kloden i dag.
Kannegaards pianospill er moderne i formen, samtidig som hun har det lyriske, som kan spores til både Bill Evans og Keith Jarrett i seg, samtidig som hun har mye av det norske i seg. Og så skriver hun noen fantastisk vakre komposisjoner, som er relativt enkle i formen, men hvor hun legger akkurat de rette tonene. Hør for eksempel på den nydelige «Min Ingen», hvor man imponeres av hvor fantastisk vakkert det er mulig å gjøre en låt med enkle midler.
Min kollega Johan Hauknes hørte trioen for kort tid siden, da de gjorde en sjelden konsert på Victoria, Nasjonal jazzscene, hvor tittelen var «Musikk fra himmelske steder», og hvor han konkluderte med følgende: «Om krystallsfærene er i stand til å skape like flott musikk, skal være usagt. Jeg har mine tvil… Vi blir aldri lei av Kannegaards musikk». Og det har han rett i. For det de tre framfører på denne LP-platen, må være noe av det vakreste jeg har hørt av slik musikk på temmelig lenge.
Jeg nevnte Bill Evans og Keith Jarrett tidligere. Men jeg føler kanskje at Kannegaard også har mye til felles med danske Simon Toldam i hvordan hun, på en melankolsk måte, tryller fram usigelig vakker musikk fra tangentene. Og med Vågan og Strønen som støttespillere, har hun satt sammen den perfekte trioplaten det skal mye til å overgå.
Men hvis du har fått inntrykk av at dette er en samling melankolske ballader, så tar du feil. For Kannegaard og hennes musikere er også i stand til å spille raskere og mer «lystige» komposisjoner, som Kannegaards «Bortimot», hvor man (kanskje) kun mangler Jan Garbareks sopransaksofon på toppen, for å komme tett på Keith Jarretts skandinaviske kvartett. Men de klarer seg helt fint uten Garbarek. Kannegaards spill her er litt vamp-aktig, med en drivende Strønen og Vågan med brillene faretruende langt nede på nesen. Og det låter aldeles nydelig. Kannegaards spill er lekent, og når hun glir ut i det løsere, og Vågan får briljere, er det en helt naturlig utvikling av låten, som gjør den til en perle, før de vender tilbake til det fine temaet mot slutten. Vakkert!
Så avslutter de denne altfor korte plata med Kannegaards utrolig vakre og lyriske «Dere», den perfekte avslutning på en konsert. Marias lekne, men samtidig moll-stemte spill sammen med Vågans utsøkte basshåndtering og Strønens løse og lekne trommespill, gjør dette til en låt på en konsert hvor man ikke trenger noe ekstranummer. Når musikken toner ut her, merker man som publikummer at han har fått det man trenger, og man har ikke behov for noe mer (selv om jeg gjerne hadde lyttet til musikken fra de tre i dagevis).
Kollega Hauknes skrev at han aldri blir lei av Maria Kannegaards musikk. Det er sjelden jeg har vært mer enig med min kollega enn akkurat om det. For det de tre serverer på dette konsertopptaket går utenpå det meste jeg har hørt (siden sist gang jeg hørte trioen på konsert). Musikken er ettertenksom, kreativ og usannsynlig vakker fra start til mål!
Jan Granlie
Maria Kannegaard (piano), Ole Morten Vågan (bass), Thomas Strønen (drums)
