Vakkert, spennende og rått!

TAMPERE JAZZ HAPPENING, FINLAND, LØRDAG 6. NOVEMBER 2021:Så er vi virkelig i gang med årets Tampere Jazz Happening. Men det er ikke travlere enn at vi har hatt muligheten til å ta byen nærmere i øyensyn. Og nok en gang slår det oss hvor forskjellig denne byen (og innbyggerne) er i forhold til andre byer i Norden.

Tampere er en relativt stor universitetsby. Og siden jeg kom hit første gang i 2002, har det skjedd store forandringer både blant folk og i byutviklingen. Langs elven som renner gjennom byen var det tidligere en rekke fabrikker, som nå er omgjort til butikker, kontorkokaler og, ikke minst, restuaranter. Og uten å ha sjekket statistikkene, er jeg overbevist om at Tampere er en av de byene i Norden med høyest restauranttetthet. Byen er sterkt preget av de mange studentene, hvor en stor del av dem enten ser ut som de spiller bass i et death-rockband eller er statister i en eller annen «horror»-film. Men de henger ikke kun ute på mer eller mindre «skumle» sjenkesteder, men er også sterkt innvolvert i jazzfestivalen, både som medarbeidere og publikum.

En smule oppskrytt
På lørdag og søndag under denne festivalen legger man de viktigste konsertene som foregår i hovedsalen, Pakkuhoune, i to «bolker» eller avdelinger. Det betyr at publikum løser billett til tre og tre konserter, hvor førsteavdeling starter klokken 14:00, og den andre klokken 20:00.

Og i går startet det hele med trompeteren Yazz Ahmed. Hun er født i London med britisk mor og en far fra Bahrain. Hun begynte å spille trompet som svært ung, oppmuntret av morfaren Terry Brown, som er jazztrompetist. Hun studerte ved Guildhall School of Music and Drama i London, og i løpet av studietiden dannet hun sitt eget band, som hun spilte inn debutalbumet sitt, «Finding My Way Home», med i 2011. Hun representerte Bahrain på den kulturelle delen av OL i London i 2012, hvor hun samarbeidet med musikerne fra Transglobal Underground. Og derfra og fam til i dag, har hun vokst seg til å bli en svært populær stemme i jazzen, med coverfotos, intervjuer og strålende anmeldelser i de fleste jazzmagasiner verden over. Med seg i bandet har hun trommeslageren Martin France, vibrafonisten, Ralph Wyld og bassisten Dave Mannington – tre musikere som er dyktige håndtverkere, og som kan spille med nesten hvem som helst innenfor den delen av den mer «streite» jazzen som heller faretruende over mot pop.

Jeg så virkelig fram til mitt første møte med trompeteren jeg hadde lest såpass mye om. Men jeg må innrømme at jeg ble temmelig skuffet over hva jeg fikk høre. For Ahmed var en relativt ordinær utøver som, ja vel, kan sitt spill og lager helt ok komposisjoner, men spillet blir temmelig kjedelig og forutsigbart med mye altfor mye reverb i tonen, både på trompeten og flugelhornet, og uten den kreativiteten man forventer å få servert på denne festivalen.

Jeg forstår at festivalene gjerne vil presentere kvinnelige musikere som får mye publisitet. Men jeg kan ikke være enig i at musikerne skal presenteres fordi de er kvinner, nesten uansett. Jeg er av den klare oppfatning at de fleste kvinnelige musikerne som presenteres på jazzfestivaler, spesielt her oppe i nord, er vel så dykige som sine mannlige kolleger, og bør ikke frontes fordi de er kvinner, men fordi de er dyktige musikere, selv om de er en minoritet i jazzmiljøet.

Derfor ble denne konserten en skuffelse for undertegnede. Hun hadde med seg et helt ok band, hvor vibrafonisten Ralph Wyld var den som utmerket seg mest med fint og relativt kreativt spill.

En solid italiensk lunsj
Andre band denne lørdagen ble noe helt annet. Festivalen hadde invitert inn sopransaksofonisten Roberto Ottaviano og hans band Eternal Love Quintet. Ottaviano kommer fra Bari på sørøstkysten nede ved «hælen» av Italia, og han har siden 1986 utgitt en rekke plater i hjemlandet. Og med seg i bandet har han noen av de mest spennende jazzmusikerne i Italia, pluss den (nærmest) allestedsnærværende, britiske pianisten Alexander Hawkins. På klarinett og bassklarinett møtte vi Marco Colonna – en kreativ musiker (og vinbonde) som vi har hørt flere ganger de siste årene, spesielt på noen utmerkede solokonserter i Italia, bassisten Giovanni Maier, som for meg var det eneste ubeskrevede bladet i bandet, men som siden 1986 har vært med i musikalske prosjekter som har resultert i mer enn 240 plateinnspillinger med blant andre Enrico Rava, Gianluigi Trovesi, Italian Instabile Orchestra, Cecil Taylor, Anthony Braxton, Tim Berne, Marc Ribot, Keith og Julie Tippett, Louis Moholo-Moholo, Chris Speed og en rekke andre viktige musikere – og trommeslageren Zeno De Rossi – som figurerer på et uttall, italienske plateinnspillinger, både i andres og i eget navn.

Og sammen spiller de en type jazz som går rett i hjerteroten til undertegnede. Den er moderne i uttrykket og den har klare og tydelige røtter tilbake i historien. De enkelte musikerne befinner seg til daglig i det mer moderne og frittgående segmentet, og med å koble det moderne til det mer «tradisjonelle», får vi en miks som i alle fall elskes av denne skribenten. I front har vi Ottaviano og Colonna, som kommuniserer nærmest sømløst, hvor særlig kapellmesteren trekker inn de historiske elementene, mens Colonna «kommenterer» og legger til ytterst kreativt klarinettspill. Maier og De Rossi kjenner hverandre nesten som tvillinger, og må være noe av det stødigste for en solist å lene seg på i en bandsammenheng, med små innspill og fjellstø oppbacking av de andre musikerne, og med relativt få, men ytterst effektive solier.

Men den som imponerte mest i bandet var, utvilsomt, pianisten Alexander Hawkins. De senere årene har han vært å høre med en rekke musikere med nse for modernitet og tradisjon, pluss at han beveger seg et godt stykke inn i det mer eksperimenterende, blant annet på den utmerkede innspillingen «Shards and Constellations» på Intakt Records i samarbeid med cellisten Tomeka Reid, flere innspillinger med egne prosjekter – og i samspill med musikere som Taylor Ho Bynum, Louis Moholo-Moholo, John Edwards og Steve Noble, og Evan Parker, for å nevne noen få. Han har latt seg inspirere av de virkelig store pianistene i jazzhistorien, så som Art Tatum, Earl Hines, Fats Waller, Teddy Wilson, Thelonious Monk, Bud Powell og Elmo Hope. Men også av mer frittgående pianister som Cecil Taylor og Marilyn Crispell. Og inspirasjonen fra disse blander han godt sammen med sitt ytterst personlige spill, som virkelig fascinerer. Mer om Hawkins kommer i søndagsrapporten, etter at han har gjort sin solokonsert samme sted søndag.

Sammen blir denne kvintetten dynamitt! Det swinger hemningsløst, og musikken blir humoristisk ved at de trekker inn de historiske elementene, ikke ulikt en del av det vi opp gjennom årene har fått høre fra Gianluigi Trovesi og Italian Instabile Orchestra, samtidig som musikken blir ytterst personlig og egen. Fantastico speziale!, som min «storebror» fra Umeå ville ha sagt det.

Take No Prisoners
Siste avdeling denne ettermiddagen skulle bli konserten som skilte klinten frahveten. Prosjektet New Brasilian Funk (hovedbildet) kunne lett få tankene mot varme ettermiddager, avkjølende saksofonspill a la Stan Getz og smektende vokal fra Astrud Gilberto og en oppdatert versjon av «The Girl From Ipanema». Men det fikk vi absolutt ikke! For New Brasilian Funk er den norske trommeslageren Paal Nilssen-Loves tolkninger av Brasil – på godt og vondt – fremført med styrke og energi sammen med den norske freejazzens gudfar Frode Gjerstad på altsaksofon, pluss de tre brasilianerne Felipe Zenicola på el.bass, Negro Leo på gitarer og vokal og Paulinho Bicolor på perkusjonsinstrumentet cuica, som er et typisk element i den brasilianske musikken. Bandet har gjort platen «New Brazilian Funk» på Nilssen-Loves eget plateselskap PNL Records for noen få år siden (anmeldelse av platen kan du lese HER), og bandet kom til etter av den danske Roskilde-festivalen hadde invitert Nilssen-Love til å gjøre ett par prosjekter til festivalen i 2018, og dette ble ett av dem.

På midten av scenen sitter Nilssen-Love med sine trommer (og litt perkusjon) og styrer bandet. Og på hver side finner vi to musikere som hele tiden har øyekontakt med hverandre og «kapellmesteren». Og det er trommene som blir hovedelementet, sammen med cuicaene. Bicolor kommuniserer, «leker med» og duellerer med Gjerstads altsaksofon, mens gitaren(e) og bassen hamrer og slår der det er behov for det, og Leos vokal, på et språk i alle fall ikke jeg forsto ett ord av, rapper, kommenterer og leverer noe helt annet enn det vi tidligere har hørt fra for eksempel Astrud Gilberto. Og hele veien er det Nilssen-Loves fantastisk energiske trommespill som styrer musikken. Gjennomgående høres det ut som det er i alle fall to trommeslagere som holder på, og den energien den godeste Nilssen-Love avleverer er nok til å levere gratis strøm til en middels stor by i Norden hele denne vinteren.

Marrokansk/skandinavisk verdensjazz
Etter kraftutladningen med New Basilian Funk, var det helt på sin plass med en liten pause. Man måtte ut og smake på den finske høstettermiddagen, og studere lokalbefolkningens lørdagshandling i sentrumsgatene. Noen valgte å gå i sauna og å duppe seg i vannet som ikke kunne være mer enn knapt 10 gader, mens vi heller ville ta Gotham City nærmere i øyensyn. Det vil si, vi ville se mastodonen av en ishockeyarena som snart står ferdig i sentrum. Arenaer av dette slaget får gjerne navn etter et firma som har vært med på finansieringen av «herligheten». Det samme glelder for så vidt også for denne arenaen. Men problemet var at det firmaet som skulle få navnet sitt knyttet til arenaen gikk konkurs i innspurten av byggingen, så nå har de ikke noe navn på «herligheten». Vårt forslag er rett og slett å kalle den Tampere Arena, men det tror vi ikke vil bli tatt til følge.

Men etter en relativt lang vandring gjennom gatene i relativt sur vind, befant vi oss igjen inne i Pakkahoune, hvor vi skulle høre Magic Spirit Quartet, bestående av marrokanske Majid Bekkas på guembri og vokal, de to svenskene, trompeteren Goran Kajfeš og keyboardisten Jesper Nordenström og den danske trommeslageren Stefan Pasborg. De kom i 2020 ut med platen «Magic Spirit Quartet»
på selskapet ACT, en plate som fikk god omtale her på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER), og de har både før og etter innspillingen gjort en rekke konserter, og er nå i ferd med å avslutte en liten turné i Danmark, Sverige og Finland.

Jeg har hørt bandet flere ganger tidligere, og ville sjekke ut om noe hadde forandret seg siden sist. Men det meste foregår over samme «lest» og ideer. Dette er musikk du må være temmelig hjerteløs for ikke å like. Bekkas vokal og guembrispill (guembri eller sintiren, gimbri eller hejhouj, er en trestrenget gitar eller lutt, som brukes av Gnawa-folket. Den er omtrent på størrelse med en gitar, med en «kropp» hogget ut av en stokk og dekket med kamelskinn, hvor kamelskinnet har samme akustiske funksjon som membranen på en banjo), sjarmerer publikum i senk, som Kajfeš sin trompet legger seg på, utfyller og kommenterer, sammen med Nordennströms keyboards, mens Pasborgs særpregede og rytmisk fine trommespill fullender en utsøkt kvartett.

Nå kan man kanskje hevde at mye av musikken er litt vanskelig å skille tydelig fra hverandre, men det spiller ingen rolle. Dette er praktfull, medrivende og deilig musikk man bare må like.

Pinotrioen endelig som trio
Da Sylvie Courvoisier Trio skulle spille på Umeå Jazzfestival forrige weekend, ble trioen redusert til duo med Courvoisier på piano og Drew Gress på bass. Trommeslageren Kenny Wollesen skulle komme direkte til Sverige fra USA, mens de andre to kom fra Frankfurt i Tyskland. Da Wollesen ankom Arlanda i Stockholm ble han stanset. En overivrig polititjenestemann på flyplassen mente at Wollesen ikke var en «offisiell» gjest til Sverige, og skulle ikke slippe inn. Han hadde amerikansk coronapass og alle papirer i orden, men det var ikke nok for den overivrige. Så Wollesen ble fratatt sitt amerikanske pass, kastet på glattcelle, og sendt tilbake til USA med første fly dagen etter. I ettertid har, visstnok politiet på Arlanda beklaget hendelsen, men det har satt skrekken i den gode trommeslageren, som etter dette vegrer seg kraftig for å forsøke å reise til Europa igjen. Og det verste er kanskje at Umeå Jazzfestival ikke kan gjøre noe i sakens anledning. Ingen klageinstans, ingen erstatning, ingen forklaringer.

Så vi var spente på om det ble duo eller trio her i Tampere. Men dette er musikere som gjør alt hva de kan for å spille sin musikk, og i stedet for å gjøre konserten på duo, hadde de fått med seg den amerikanske trommeslageren Devin Gray som vikar. Han er bosatt i Berlin, og hadde ingen problemer med å komme seg til Norden.

Vi skrev om duoversjonen i vår omtale fra Umeå Jazzfestival forrige weekend, og mye av konserten i Tampere hadde de samme ingrdiensene, men vi kunne nærmest føle Courvoisiers adskillig hissigere «angrep» på piaoet denne gang. Det var tydelig at noe skulle «ut», noe som gjorde konserten mer eksplosiv og pågående, med strålende og ytterst kreativt spill fra Courvoisier, lyttende og fint spill av Gress og fint, men kanskje litt anonymt spill fra «vikaren». Men, som alltid, var det en nydelig opplevelse å høre Courvoisier – en av våre absolutte pianofavoritter.

Den nye Coltrane?
Den amerikanske altsaksofonisten Lakecia Benjamin har den senere tiden blitt betegnet som den «nye Coltrane».Hun vokste opp i et dominikansk nabolag i Washington Heights, på Manhattan og spilte merengue, salsa og latinmusikk de første årene. Hun har turnert med artister som Missy Elliot og Alicia Keys, og hun spilte for president Barack Obama i hans presidentinnsettelse i 2009 . Hun har også spilt med solide navn som Clark Terry, Reggie Workman, Rashied Ali, David Murray Big Band, Vanessa Rubin og James Blood Ulmer, men nå står hun på egne bein som en solid musiker, bandleder og entertainer. Med seg i bandet har hun pianisten Zaccai Curtis og trommeslageren EJ Strickland. Og ifølge festivalprogrammet skulle Lonnie Plaxico være med på bass, men han hadde vikar, som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Og dette var utvilsomt Benjamins show fra start til mål. Hun presenterte musikk som de fleste kjenner fra Alice og John Coltranes spillelister, og det er ingen tvil om at Benjamin har studert de to legendenes musikk inngående, selv om hun presenterte den gamle «Sound Of Music»-hiten «My Favorite Things» som John Coltranes komposisjon. Hennes tone, selv om hun spiller altsaksofon, er ikke veldig ulik John Coltranes, men det mangler relativt mye før hun kan skilte med samme tyngde og personlighet som «Trane». Musikerne hun hadde med seg var dyktige kompmusikere, og særøig syntes jeg trommespiller til Strickland var kreativt og fint, selv om det lå et stykke fra Elvin Jones’ nærmest fysiske angrep på trommesettet.

Men på grunn av Benjamins profesjonelle sceneopptreden, sjarmerende og morsomme snakk til publikum og relativt kraftige og fine saksofonspill, ble dette en hyggelig opplevelse.

Så går vi inn i siste dag av Tampere Jazz Happenings 40-årsjubileum. Og i dag skal jeg få med meg, i alle fall, Alexander Hawkins solokonsert, duokonserten med gitaristen John Scofield og bassisten Dave Holland, og avslutningen med den fine belgiske trioen De Beren Gieren.

Og hvis ikke avslutningskvelden eller de påfølgende festlighetene helt tar luven fra en gamml skribent, så kommer siste rapport fra salt peanuts* sin høstturné, sent i natt, eller en gang i morgen, når man er tilbake i «kongens by».

Tekst og foto: Jan Granlie

(Reise og opphold på Tampere Jazz Happening er betalt av festivalen.)

Yazz Ahmed