På skive

PAAL NILSSEN-LOVE

«New Brazilian Funk»
PNL RECORDS PNL042

Den norske trommeslageren, Paal Nilssen-Love, ble utfordret av den danske Roskilde-festivalen om å sette sammen to spesialprosjekter til festivalen i 2018. Han tok, selvfølgelig, utfordringen, og satte sammen to band med utgangspunkt i to av de landene han har vært spesielt aktiv i, nemlig Japan og Brasil.

I denne omgang skal vi nøye oss med å snakke om «Brasil»-platen, så får den japanske utgaven komme senere. Her møter vi han og hans medspillere, bassisten Felipe Zenicola, altsaksofonisten Frode Gjerstad, gitaristen Kiko Dinucci og Paulino Bicolor på cuica, i en relativt «frittgående» forestilling. Og egentlig er det vel bare instrumentet cuica som tyder på at dette har noe med konvensjonell, brasiliansk musikk å gjøre. Og selv om Bicolor, som spiller på dette spesielle instrumentet (en tromme med et tau gjennom trommeskinnet som dras opp og ned og får denne helt spesielle lyden), gjør så godt han kan for å gjøre dette brasiliansk, er resten freejazz av beste merke. Utenom cuicaen er det lite som får meg til å lukke øynene å drømme om sol, strender og eksotiske mennesker og den musikken vi kjenner fra Brasil. For her er det heftig og frittgående improvisasjon i typisk Nilssen-Love-landskap.

Musikken er råtøff og rocka på sin helt egen måte hele veien. Nilssen-Love svetter over trommene og kjører på som var det det siste han skulle gjøre, mens Gjerstad biter seg fast i flisa på altsaksofonen som sto han i fare for å ramle ned fra en eller annen skyskraper. Dinucci freser avgårde med el.gitaren på max og Zenicola gjør så godt han kan med å holde seg fast, så han ikke ramler ned fra den samme skyskraperen som Gjerstad.

Og hele veien er dette musikk som utfordrer, og som hele tiden balanserer på knivseggen mellom musikk man gjerne lytter til, fortapelsen og et brennende helvete.

Tittelen på platen kunne like gjerne vært: «Take No Prisoners». For det er litt slik jeg føler det mens de sju sporene freser av gårde, som var det selve livet som passerte i revy. Bicolors cuica er på mange måter det førende instrumentet, og heftigere spill på dette instrumentet kan jeg ikke huske å ha hørt tidligere. Han backes godt opp av de andre musikerne, og spesielt synes jeg Gjerstad gjør en strålende jobb ved å legge seg tett i hælene på Bicolor med sitt altsaksofonspill, som er heftigere enn jeg kan huske å ha hørt på lenge.

At denne konstellasjonen fikk slippe til på en av scenene på Roskilde, er svært prisverdig. Men hvor mange som holdt ut hele konserten er jeg ikke sikker på, for dette er musikk den jevne Roskilde-besøkende ikke er vant til å høre (jeg må spørre min underbo (nabo) som var på festivalen, om han fikk med seg de to konsertene med «bråkebøtta» Paal Nilssen-Love. For da stiger han i min aktelse, og jeg kan være villig til å overhøre en del av den diskomusikken han spiller langt over sengetid til daglig).

Dette er blitt en stor utfordring av en plate. Men setter man seg ned med den noen ganger, dukker det opp sekvenser som absolutt er spennende å følge med på. Det er nesten som man skulle ha satt av en dag eller to på Roskilde-festivalen bare for å oppleve dette i levende live.

Så er det bare å stålsette seg for å gå løs på det andre prosjektet, «New Japanese Noise». Det kan bli en prøvelse!

Jan Granlie

Felipe Zenicola (b), Frode Gjerstad (as), Kiko Dinucci (g), Paulino Bicolor (cuica), Paal Nilssen-Love (dr, perc)

Skriv et svar