Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

FINN LOXBO

«Eter»
GIKT 1

Finn Loxbo er en svensk gitarist som har fokus på den improviserte musikken og den eksperimentelle rocken. I tillegg til å spille solokonserter, spiller han i forskjellige akustiske konstellasjoner med blant andre den danske trommeslageren Anders Vestergaard og de svenske pianistene Lisa Ullén og Karin Johansson. Han spiller også med mer hardtslående band som Strändernas Svall og Doglife med Anna Högberg (s) og Mårten Magnefors (dr), og deres seneste innspilling «Fresh From the Ruins» er anmeldt HER

Soloplaten «Eter» består av sju improvisasjoner med ulike utgangspunkt, som alle er kommet fra en langsiktig forskning på lydene som bor i den akustiske stålstrengsgitaren og av musikken som befinner seg i fingrene og i Loxbos hjerte. Albumet blir på mange måter en reise mellom gitarens muligheter og det stemningsfulle, og til tider uventede, man kan skape med en akustisk gitar, samtidig som han innimellom bruker litt elektronikk for å få de stemningene han ønsker.

Mye av musikken ligger i det landskapet man av og til kan høre fra svenske David Stackenäs, brittene John Russell og Derek Bailey eller norske Ivar Grydeland.

Ofte når man hører akustiske gitarister, forventer man enten heftig, teknisk spill hvor det er om å gjøre å komme først til hundre, seig og deilig blues eller det som befinner seg nærmere det klassiske. Loxbo ligger et godt stykke fra de som skal spille fort for å bevise at de er gode teknikere. Men hans spill kan innimellom tendere mot det litt klassiske, men uten at det er påtrengende. I disse sju «strekkene» synes jeg han overbeviser med gode ideer og vel fundert spill. Det er ikke mange akkorder som legges, men mye mer en «lek» med lyder, spenninger og stemninger.

Jeg synes Loxbo ligger tett på John Russell i måten han angriper improvisasjonene på, og spesielt gjelder det den lekenheten som preger mye av musikken. Og det høres overhode ikke ut som noe av det vi får høre er tilfeldig sammensatt. Det virker som om den gode svensken har tenkt mange tanker om hvert «strekk» før han har gått i studio for å spille det inn. Og det er med på å høyne opplevelsen av å høre platen.

Spennende!

Jan Granlie

Finn Loxbo (g)

Skriv et svar