Den norske kvintetten Friends & Neighbors er, etter hvert, blitt for veteraner å regne i den nyere «bølgen» av norsk og europeisk jazz. De er klare eksponenter for den energiske delen av jazzen med klare forbindelser tilbake til sent 60- og 70-tall, noe navnet, som er tittelen på en Ornette Coleman-komposisjon, sier en del om. Kvintetten ble startet i 2008, og er nå ute med sitt femte album, og tre av deres tidligere innspillinger, «Hymn For A Hungry Nation» (2014) (anmeldt HER), «What’s Wrong?» (2016) og anmeldt HER, og «Who’s Next?» (2018), som er anmeldt HER, er alle utgitt av Pedro Costa og hans medarbeidere på det utmerkede selskapet Clean Feed.
De fem musikerne er blant de mest meriterte blant den relativt unge garde av norske musikere (den svenske pianisten Orcar Grönberg regner vi nesten som norsk, etter mange år i Trondheim), og forbildene befinner seg et sted blant musikere som Ornette, Archie Shepp, Pharoah Sanders, John Carter, Eric Dolphy og noen andre som var med på å endre jazzen på 60- og 70-tallet.
Musikerne i bandet er André Roligheten på tenorsaksofon, fløyte, bassklarinett og bassaksofon, Thomas Johansson på trompet, flugelhorn og perkusjon, Oscar Grönberg på piano, Jon Rune Strøm på bass og Tellef Østvang på trommer og perkusjon, og innspillingen av deres nye plate ble gjort den 9. – 10. og 11. april i år i Athletic Studio i Halden.
Vi får sju komposisjoner fordelt mellom alle musikerne med unntak av Johansson, og de starter nesten folkemusikkaktig med Østvangs «Halifax», hvor han (muligens) har hentet inspirasjon fra hjemtraktene ett godt stykke opp i Østerdalen. Samtidig låter starten nesten som filmmusikk fra 60-tallet komponert av de legendariske filmmelodiskaperne Maj og Gunnar Sønstevold, eller noe av det eksperimentelle Jan Johansson beveget seg ut på. Og vi får en låt som overrasker, og som er ett godt stykke fra det vi forventer fra dette bandet. Johansson bidrar med nydelig trompetspill over Østvangs trommer og Strøms bass, og det hele utvikler seg til en nydelig låt i et litt nedstrippet Miles Davis-landskap, før Rolighetens fløyte igjen kommer inn, og vi er inne i en eller annet sekvens fra en norsk spillefilm i sort/hvitt fra 60-tallet.
Deretter går de over i «Untitled» av Grönberg, som er tilbake der vi kjenner kvintetten fra tidligere plater og konserter. Et litt «hissig» og kort tema som de fem «leker» seg rundt og utvikler til en deilig og tilbakelent affære, selv om det oser av energi fra de fem. Det er Grönberg som fører an, og hans solo er nydelig, der den befinner seg et sted i nærheten av Thelonious Monk. Strøm følger opp med deilig bass-spill, før det hele brer seg ut med Rolighetens tenorsaksofon, og vi får en fin «lek» med temaet og små riff, før Roligheten får boltre seg alene en kort stund, sammen med Grönbergs ekspressive pianospill.
«Salad Days» er skrevet av Roligheten, og er en ballade som sier noe om hva den gode saksofonisten mener om slike dager i sunnhetens tegn, og det kan høres ut som Grönberg har et godt forhold til slike dager i en nydelig solo, mens tittelsporet «The Earth Is #», som er skrevet av Grönberg, er en mer ekspressiv og friere improvisert låt hvor særlig Johanssons trompetspill imponerer, og vi er tilbake på ett eller annet loft i New York for 50 år siden, men hvor musikerne har med all erfaringen fra nåtiden.
«Father’s Birthday» er skrevet av Jon Rune Strøm, og innledes med en fin hyllestsolo fra den energiske bassisten som nesten høres ut som Charlie Haden på sitt mest pågående. De andre musikerne kommer inn, og vi legger spesielt merke til Rolighetens fine bassklarinettspill, som fungerer nydelig sammen med Johanssons trompet. Rolighetens bassklarinett er som å høre noe av det beste med Eric Dolphy i ensemblespillet, og Johanssons trompetsolo, eller er det muligens flugelhorn?, sammen med bassklarinetten er fremragende. Heftig og pågående trommespill fra Østvang og råtøft pianospill fra Grönberg, som her virkelig beviser hvilken eminent ensemblepianist han er. En nydelig låt som er som perfekt skapt for denne besetningen.
«Sidelinja» er gjort av Østvang, og er en mer svevende balladelignende sak, hvor Rolighetens bass-saksofon tidlig blander seg inn og legger en nydelig ramme for resten. Jeg vet ikke hva Østvang har tenkt med henhold til tittelen, men kanskje ble han litt oftere enn han selv hadde forestilt seg, satt på sidelnja når det lokale fotballaget spilte kamper i ungdommen, og dette blir en slags deju vû-opplevelse fra den gangen (?). Men det høres ut som han hadde det godt utenfor banen, og her får han god assistanse av de andre på «reservebenken» i en relativt kort og vakker låt.
Så avslutter de dette nydelige settet med Strøms «Joseph», som er en (nesten) sangbar komposisjon som bare er så vakker. Men i det Johansson og Grönberg overtar styringen, er det ikke mulig å synge med, for nå går det friere for seg og temmelig eksplosivt og fint. Og denne sekvensen gjør låten til noe helt annet enn hentydningene i starten. Men ikke uten at grunnelementene ligger og lurer i bakgrunnen. Og når Roligheten overtar solistrollen legges det opp til en intens og energisk sekvens hvor Grönberg legger en vamp i bakgrunnen som grunnelement for soloen som er nydelig, og hvor Roligheten bare kan kaste seg ut i det og ta ut alt han har liggende inni seg. Nydelig! Og det hele munner ut i en fantastisk sekvens som er så typisk for dette bandet, og som får oss til å lengte etter neste plate.
Friends & Neighbors har laget nok et strålende album, og kanskje det mest ettertenksomme og gjennomførte til nå. Jeg synes variasjonen mellom komposisjonene er større her enn på de foregående albumene, musikerne virker mer som et helhetlig band, og hele produksjonen er nærmest perfekt gjort – på alle måter. En innertier fra fem av de mest interessante musikerne i Europa akkurat nå.
Jan Granlie
André Roligheten (ts, fl, bcl, bass-s), Thomas Johansson (tp, flh, perc), Oscar Grönberg (p), Jon Rune Strøm (b), Tollef Østvang (dr, perc)
