På skive

HEDVIG MOLLESTAD

«ekhidna»
RUNE GRAMMOFON, RCD2215

I 2019 fikk gitaristen Hedvig Mollestad Thomassen i oppdrag å skrive bestillingsverk til Vossa Jazz. Dette er en tradisjon som Vossa Jazz har holdt gående i mange år, og det startet med pianisten Dag Arnesen i 1978, og ble fulgt opp av Egil Kapstads «Epilog» i 1983, og fra 1987, da Dag Arnesen igjen hadde oppdraget med «Strøtanker og røde roser», har det vært en årlig tradisjon at bestillingsverket, eller tingingsverket, som det heter på det lokjale språket, nynorsk, har vært ett av høydepunktene på Vossa Jazz.

Og i 2019 var det altså gitaristen Hedvig Mollestad Thomassen som fikk oppdraget. Hun er utdannet fra Musikkhøgskolen i Oslo, og har de senere årene vært en av de mest spennende gitaristene innenfor den moderne, norske jazzen. Med seg på konserten på Voss hadde hun trompeteren Susana Santos Silva, keyboardisten Marte Eberson, pianisten Jon Balke, perkusjonisten Ole Mofjell og trommeslageren Torstein Lofthus. Men da de gikk i studio i januar og februar i år, hadde Balke fått fri og pianokrakken var overtatt av Erlend Slettevoll. Anmeldelsen av konserten på Voss lørdag den 13. april i fjor, kan du lese HER.

«Verket» er nok blitt noe bearbeidet etter urframføringen på Vossa Jazz, men ikke så mye at vi ikke kjenner igjen konserten. Det føles som de partiene som kunne virke litt uferdige på urfremførelsen er blitt bedre og strammere og mer til å ta og føle på i plateutgivelsen.

Og det starter med Santos Silvas trompet, som setter anslaget for dette relativt rocka bestillingsverket. Og noe annet skulle også vært overraskende når man har konserten på Voss i bakhodet, og når Mollestad har med trommeslager Torstein Lofthus på laget. Og fra trompetåpningen til Santos Silva, som er relativt neddempet, og som fungerer nesten som at her skal man spisse ørene og følge med, går ikke lang tid før Mollestad setter an et typisk Mollestadsk gitarriff og vi er i gang.

Og herfra og ut, gjennom de seks «strekkene» eller låtene vi får servert, låter dette storveis! Det er tydelig at nervøsiteten som alltid følger med et slikt oppdrag er blåst bort når man har møtt hverandre i studio, og det hele sitter som ei kule.

Jeg har flere ganger sammenlignet Mollestads måte å spille gitar på med den amerikanske gitaristen Vernon Reid. Og på denne innspillingen synes jeg det nesten kommer enda bedre fram enn på tidligere konserter og plater med den eminente gitaristen. Og når man tenker på Reids band, Living Colour,oppdager man at de adskillig mer renomerte amerikanerne har mye å lære av Mollestads prosjekt. For her sitter alt som «ei kule»! Mollestad er den klare bandlederen og fører de andre musikerne med seg gjennom en musikalsk reise som viser hvilken eminent bandleder og organisator hun er. Og ikke bare spiller hun fantastisk gitar og leder bandet på en strålende måte. Hun har også satt sammen et band som passer perfekt til den musikken hun har laget. Trommeseksjonen er nesten et kapitel for seg. Både Ole Mofjell og Torstein Lofthus er nok egentlig noen skikkelige rockere innerst inne, men det er sjelden vi hører det like klart som her, selv om mange har lagt merke til Lofthus sine kraftfulle bidrag og driv på blant annet konserter og plater med blant annet Elephant9 de senere årene. Og Mofjell er i ferd med å komme seg opp i den virkelige eliten blant nordiske «kjøkkenredskapsingeniører». Og sammen låter de som dynamitt. I tillegg synes jeg både Eberson og Slettevoll fungerer perfekt bak de forskjellige keyboardsene de trakterer. Og Santos Silva må ha følt seg fri som fuglen i denne sammenhengen. De bidragene hun kommer med er formidable og spennende, og hun må virkelig jobbe for å bli hørt i dette rocka landskapet.

Og over, under, foran og bak det hele regjerer Mollestad som om hun eier verden (uten sammenligning for øvrig med andre personer som tror de gjør det nå om dagen). Hun har skrevet råtøffe melodier som passer denne gjengen med musikere som hånd i hanske.

Her på salt peanuts* har vi anmeldt de fleste platene til Mollestad, som oftest er med hennes egen trio, uten noen av musikerne fra dette prosjektet. Og da blir det lett å sammenligne hennes faste prosjekt med dette. Men det blir rett og slett litt urettferdig mot trioen. For det er en litt annen stemning og temperatur over spillet når hun samarbeider med bassisten Ellen Brekken og trommeslageren Ivar Loe Bjørnstad, sammenlignet med det «kjøret» vi får være med på her.

Men det går ikke i hundre hele veien. Sett deg for eksempel ned med fjerdesporet, «Slightly Lighter», hvor Mollestads gitarspill nærmer seg kraftig Terje Rypdals spill med trioen Chaser og perlelåten «Ørnen». Det er bare vakkert!

Men etter denne rolige og deilige balladesekvensen er de i gang igjen. Lofthus og Mofjell jobber knallhardt bak Santos Silvas trompetspill, før keyboardistene kommer inn med synther, mooger og alt som hører til i en slik sammenheng. Og derfra og ut, er det bare å nyte denne musikken.

Dette er rett og slett blitt en perle av en plate, som ligger tett på den tøffeste rockemusikken, og som har de fleste elementene «headbangerne» blant rockepublikummet bare vil elske, samtidig som det er akkurat passe tøft til at jazzfolket også kan stå ved enden av baren og nikke i takt med musikken mens man smiler anerkjennende til de seks musikerne, som her fremfører musikk som med letthet kan erstatte energien til de fleste planlagte vindkraftparkene på Vestlandet.

Bør spilles høyt!

Jan Granlie

Hedvig Mollestad Thomassen (g), Susana Santos Silva (tp), Marte Eberson (el.p, moog, nord electro), Erlend Slettevoll (fender rhodes, moog, prophet-5), Ole Mofjell (perc), Torstein Lofthus (dr)    

Skriv et svar