På skive

I.P.A.

«Bashing Mushrooms»
CUNEIFORM RECORDS, RUNE 472

I 2008 fikk tenorsaksofonisten Atle Nymo, bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen ideen om å sette sammen et band. De fikk med den svenske trompeteren Magnus Broo, og I.P.A. var en realitet. I 2013 ble kvartetten utvidet til kvintett, med den svenske vibrafonisten Mattias Ståhl. Ideen var å ta utgangspunkt i musikken fra 60-tallet, slik den ble fremført av musikere som Don Cherry, Albert Ayler og Ornette Coleman, og musikk som var basert på melodier som de ville kombinere med friere uttrykk, og fremført med mye energi og entusiasme.

De to første platene med bandet, «Lorena» og «It’s a delicate thing» kom ut på det lille, uavhengige selskapet Bolage, og deres tredje, «Bubble» ble utgitt på det svenske selskapet Moserobie. De tre albumene, pluss den siste, «I just did say something», (anmeldtHER) som kom før den som nå surrer i spilleren, førte bandet på turneer i Norge, Sverige, Finland, Belgia, Nederland, Canada, USA og Kina, og de har spilt på flere av de store og mest spennende jazzfestivalene rund tom, som Moldejazz, Vancouver Jazzfest, Rochester Int. Jazzfestival og Ottawa Jazz Festival.

De fem musikerne er svært opptatte med en rekke interessante bandsammensetninger, som Atomic, Motif, Angles 9, Trondheim Jazz Orchestra og The Thing, og fra sin base i Texas, finner vi bassist Håker Flaten i en rekke spennende prosjekter som hans eget band The Young Mothers, med platene «a mothers work is never done» på Tektite Records (anmeldt HER) og «Morose» på Self Sabotage Records (anmeldt HER), for å nevne ett av de mange prosjektene han spiller bass i. Det sste året har vi også kunne glede oss over to plater i Nymos navn, «Solo For Trio» på Losen Records (anmeldt HER) og hans Sonny Rollins-hyllest, «Way Out West» på Sweet Morning Music (anmeldt HER)

På «Bashing Mushrooms» hører vi helt fra første tone i åpningssporet, Nymos «Kudeta», at det er fem musikere som har gledet seg til å møtes igjen i Athletic Sound i dagene 13. og 14. desember i 2018. Og allerede i åpningen kjenner vi igjen spillestilen som har mye av Colemans tidlige år inne, for eksempel fra kbvartetten med Don Cherry, Charlie Haden og Ed Blackwell. Høydepunktet i denne låta er en fin solo av Broo over Ståhls vibrafon og Mjåset Johansens løse og fine trommespill.

Og helt til de runder av med Broos «Fem skator», er dette en fryd å lytte til for oss som har noen hyllemetere med musikk av Ayler, Cherry og Coleman stående. Og siden ingen av disse lenger er blant oss, så blir musikken deres, i en personlig form, videreført av de fem musikerne i I.P.A. på en fremragende måte.

Den strøste overraskelsen synes jeg egentlig er tenorsaksofonspillet til Nymo, som vi ikke hører altfgor ofte på scener rundt om i Skandinavia nå om dagen. Han har en stor kreativitet i spillet, og når han plukker fram den litt «råe» tonen i saksofonen, er det bare å gi seg over.

Det som kjennetegner bandet mest, synes jeg er «lekenheten» som preger hele platen, og hvordan de fem musikerne, som på hver sin kant, til daglig sysler med litt annen jazz enn akkurat dette, går «opp i» denne formen for jazz og gjør den til sin egen musikk.

Etter åpningen får vi Broos «Bamse» en nydelig ballade, hvor hans strålende vakre trompetspill leder an. Man kan gjerne sammenligne hans spill med for eksempel landsmannen Tobias Wiklund, og sammen med Ståhl, som her låter finere enn vi har hørt han på lenge, og Nymos ultra-coole tenorsaksofonspill, før Broo er tilbake med sitt nydelige balladespill, blir dette en perle.

Tittelsporet, «Bashing Mushrooms» er også skrevet av Broo, og befinner seg et helt annet sted enn i «Bamse». Her er vi langt inne i Ornette Coleman-land fra hans tidlige periode. Nydelig spill over hele linjen i denne hurtige låten, før vi får Nymos «Horus øye», en nydelig ballade, som swinger deilig i dette nesten kammermusikalske landskapet, med en fin vibrafonsolo fra Ståhl.

Mattias Ståhl har skrevet «Go Greta», som jeg har en mistanke om er en hyllest til miljøvernforkjemperen Greta Thunberg, og er nok en låt i Ornette Coleman-landskapet, men gjort på I.P.A.s helt egenartede måte. Et fint tema som blir plukket fra hverandre og behandlet på strålende måte i en sekvens mellom Nymo og Broo, før Håker Flaten «blander seg inn», med flott bass-spill.

Ståhl står også ansvarlig for «Barnen», hvor det relativt hurtige kompet får en fin kontrast i blåsernes balladespill, mens Nymos «Farmor» er en aldeles nydelig og vemodig låt enhver farmor bør ta til seg som den beste og nydeligste hyllesten de kan drømme om. Hør bare på Flatens nydelige bass-spill her.

Så avslutter de denne deilige platen med Broos «Fem skator». Dette er en låt hvor det nesten kan merkes at Broo har studert «skatornas» tankegang. Det er en litt rastløs sak, som preges mest av Broo og Mjåset Johansens duospill (kanskje vi kan se fram til en duoplate med de to snart?), før Nymo kommer inn og roer det hele ned med en nydelig solo.

«Bashing Mushrooms» er kanskje I.P.A.s beste innspilling til nå. Fra start til mål er dette nydelig musikk man bare blir «låst fast» til, og som er unik i sitt samspill og kreativitet. Det er typisk I.P.A.-musikk som skuer like mye framover som bakover i historien, og denne gangen har de virkelig truffet med alle de åtte komposisjonene.

Og spiller denne kvintetten på en klubb eller festival i nærheten, er det bare å komme seg ut av godstolen. For dette er et band man skal høre live. Noe særlig bedre enn dette, er det vel nesten ikke mulig å gjøre det!

Jan Granlie

Atle Nymo (ts), Magnus Broo (tp), Mattias Ståhl (vib), Ingebrigt Håker Flaten (b), Håkon Mjåset Johansen (dr)

Skriv et svar