Når en norsk saksofontrio (saksofon, bass og trommer) kaller platen sin for «Way Out West», går automatisk tankene til saksofonisten Sonny Rollins sin plate med samme navn fra 1957 med bassisten Ray Brown og trommeslageren Shelly Manne.
Og det er en grunn for at Nymo & Co. nettopp har kalt platen «Way Out West». Rollins er utvilsomt en av Atle Nymos favoritter, og hans spill ligger ikke så veldig langt fra den måten gamle Rollins spilte på på den tiden.
Men Nymo & Co. har ikke gått i den samme fella som mange andre når de skal «hylle» en viktig plateutgivelse. For en del år siden kom en amerikansk pianist, vi nevner ikke navn, ut med en plate hvor han spilte alle låtene på Thelonious Monks «Straight, No Chaser»-utgivelse, med alle låtene i samme rekkefølge som på originalen, og med spillet omtrent så tett på originalen som mulig. Kanskje litt unødvendig når originalen var å få på «Nice Price», mens «nyutgivelsen» var priset til vanlig platepris.
Saksofonisten Atle Nymo har i denne «prosjekttrioen» valgt å samarbeide med bassisten Magne Thormodsæter og trommeslageren Hermund Nygaard, som begge har en relativt fyldig CV å slå i bordet med, særlig innenfor den musikken vi får høre her.
De starter med Johnny Mercers «I’m An Old Cowhand» fra «Way Out West»-platen til Rollins, i en litt annen versjon enn den vi kjenner fra «sjefen sjøl». Originalt nok å ta det såpass ned allerede på førstelåta på ei plate, men de tre leverer en strålende versjon, hvor Nymos tenorsaksofonspill er akkurat så tilbakelent som den skal, og hvor Thormodsæter og Nygård leverer et fint komp Nymo bare kan flyte på toppen av.
Det er mye i Nymos tone som relaterer til Rollins, men jeg synes han har mer «ro» i spillet enn det vi kjenner fra Rollins, og hans nesten evinnelig lange solier, hvor han vrir og vrenger på temaene, og aldri gjentar seg selv.
Deretter får vi Rollins-låta «Freedom Suite» fra albumet med samme navn fra 1958. Også her beholder Nymo den stoiske roen i spillet, og Thormodsæter og Nygård får virkelig musikken til å swinge. Her synes jeg Nymo virkelig beviser hvilken eminent tenorsaksofonist han er, og, i likhet med Rollins, gjentar han seg ikke ett eneste sekund i løpet av de drøyt 16 minuttene låten varer. Her har han gode ideer som vokser og utvikles hele veien, og det er en fryd å lytte til. Riktignok holder Nymo seg også her nede på et anstendig energinivå, så det blir langt fra noen kopi av «mesteren». Han gjør musikken til sin egen, noe jeg synes gjør låta godt. Her får vi også en neddempet, kontrollert og fin trommesolo fra Nygård, som passer perfekt inn.
«Till There Was You» forefinnes også på «Freedom Suite»-platen til Rollins, og er skrevet av Meredith Wilson, og er en vakker ballade, hvor Nymo virkelig får briljere med en fin solo som intro, før det fine temaet kommer. Thormodsæter avleverer en fin bass-solo, og det hele er bare nydelig!
Deretter får vi tittelsporet «Way Out West» skrevet av Rollins, og med som er sistesporet på originalplaten. Dette er en fin låt i med-tempo, som i likhet med originalversjonen, swinger upåklagelig, med strålende spill fra alle de tre involverte, og med noen deilige «breaks» fra Nymo, før de runder av med platas eneste originalnummer, Thormodsæters «Eleven». Denne starter med en ettertenksom og fin bassintro før Nymo kommer inn med tilbakelent og fint spill. Dette er en nydelig ballade som passer perfekt inn sammen med de andre, mer kjente låtene, og er en deilig avslutning på en (altfor) kort plate. For denne konstellasjonen kunne man med glede ha hørt på mye lenger. Og ikke ett eneste sekund på denne innspillingen er bortkastet musikk. Det er en drøy halvtime med nydelige hyllester til «maestro» Rollins.
Jeg blir alltid skeptisk når musikere skal hylle sine forbilder og lage en slags «cover-versjoner» av ting som er gjort (ofte mye bedre) tidligere. Men jeg føler slett ikke at Nymo & Co. går i den fella med denne platen. Hele veien spilles det musikk som er inspirert av en av jazzens storheter, men de gjør det med personlighet og beundring for originalversjonene, og det blir aldri snakk om kopier. Nymo har en tone i tenorsaksofonen som kan relateres til Rollins, som forbilde og aldri som en han vil spille som. Og Thormodsæters bass-spill og Nygårds trommespill er hele veien utsøkt, effektivt og tilbakelent, som gjør denne innspillingen til en riktig perle. Og å høre denne trioen på klubb, må være storveis!
Jan Granlie
Atle Nymo (ts), Magne Thormodsæter (b), Hermund Nygård (dr)
