Saksofonisten Josh Sinton er en kreativ musiker fra Brooklyn, som oftest er å høre på barytonsaksofon, men som her også trakterer altfløyte og bassklarinett i tillegg. Hans første møte med levende musikk var da hans far spilte stride-piano på fester, eller når han spilte mandolin. Han sier selv at han lærte å bli musiker baklengst. Det vil si at han først lærte seg teorien før han lærte seg å lytte til musikken, og han lærte seg de skalaene han trodde han måtte kunne, før han lærte seg å spille et instrument. Han lærte seg en masse sanger, før han lærte hvordan han skulle synge dem, og derfor kaller han seg selv en «slow learner», som også var tittelen på en av hans tidligere plater.
Vi har tidligere anmeldt flere plater hvor hans navn figurerer, både den ovennevnte «slow learner» på Iluso, som er anmeldt HER. Hans soloplate «b.» på FIP Records, som er anmeldt HER, og hans samarbeid med trompeteren Nate Wooley og platen «(Dance To) The Early Music» på Clean Feed, som kom i 2015, og som er anmeldt HER.
På sin nye plate «Adumbrations» samarbeider han med pianisten Jed Wilson og trommeslageren Tony Falco, og all musikken er laget av de tre i samarbeid, og platen er innspilt den 6. august 2021 i The Soul Shop i Medford.
Låtene har fått titler etter hvor lange låtene er. Det vil si at åpningssporet er kalt «12:43», mens det siste, og sjette sporet, er kalt «7:39». Og dette er kanskje en like grei måte å gjøre det på, som å legge «føringer» til lytterne, men i stedet la lytterne få lage sine egne historier rundt musikken.
Musikken er relativt fritt improviserte, men med en melankolsk og rolig undertone som, nesten, gjør at mye av musikken høres forutbestemt eller planlagt ut. Alle tre musikerne bidrar positivt til fremdriften, og særlig liker jeg kommunikasjonen mellom Sinton og det fine og , tidvis nesten klassiske pianospillet til Wilson. Og man kan nesten høre at dette er musikk som har sin bakgrunn i det rike musikkmiljøet i Brooklyn, denne smeltedigelen av kreativitet rett utenfor Manhattan. Musikken er ettertenksom, musikerne tar seg god tid, og jeg må innrømme at det er sjelden jeg hører såpass fint fløytespill som det Sinton serverer her.
Men dette er et kollektiv med tre musikere som, tydeligvis, kjenner hverandre godt. For de kommuniserer fint gjennom alle de seks låtene. Men jeg hadde kanskje håpet på mer variasjon i spillet enn at Sinton skifter fra barytonsaksofon til altfløyte til bassklarinett, selv om bassklarinettspillet er strålende. Innimellom, blant annet i tredjesporet «8:54», skjer det noe. Her får vi sekvenser av relativt fritt spill som fascinerer, og som skiller seg ut fra resten på en spennende måte. Det samme skjer i femtesporet «8:41», men her er det ikke nok til at jeg «kvekker til» og spisser ørene.
Dette er tre musikere som kan det meste både innenfor den fritt improviserte musikken og den mer strukturerte. Derfor hadde jeg håpet at noen fler av de seks strekkene hadde skilt seg ut fra resten. Det blir litt for mye i ballade- og mid-tempo til at jeg helt klarer å holde konsentrasjonen oppe gjennom hele platen. Men det er ikke tvil om at det er tre ytterst dyktige musikere vi møter.
Jan Granlie
Josh Sinton (bs, afl, bcl), Jed Wilson (p), Tony Falco (dr)
