Trillingfaren og pianisten Kjetil Jerve fra Ålesund på Sunnmøre i Norge, har nok hatt nok å henge fingrene i de seneste månedene. Først ble han far til trillinger, så kom koronaen, som egentlig burde gitt han tid til å hjelpe fruen med barnestell og barnepass. Men en pianist som arbeider som frilanser må også forsøke å skrape sammen noen kroner til familien (han er jo tross alt sunnmøring), noe han blant annet gjorde med å holde streamingkonserter hjemmefra. Vi anmeldte hans første «hjemme hos»-konsert, som var en svært behagelig forestilling (anmeldelsen kan du lese HER). Konserten kan sees i lenken under.
Ellers har Jerve vært å høre på plate med blant andre tenorsaksofonisten Jimmy Halperin og bassisten Drew Gress på «New York Improvisations» (DUGNAD RECORDS), og anmeldelsen kan leses HER, samarbeid med bassisten Tim Thornton og trommeslageren Anders Thorén på platen «Circustances» (AMP), anmeldt HER, et fint samarbeid med tromnpeteren Kristoffer Eikrem på «Feeling//Emotion» (NORDCD), anmeldt HER, og prosjektet «Jul på sunnmørsk» (DUGNAD RECORDS) SOM ER ANMELDT HER. Utover dette har han spilt med musikere som Arild Andersen, Jon Christensen, Rob Waring, Jon Eberson, Emilie Nicolas, Hilde Marie Kjersem, Ine Hoem, Jonas Kullhammar, Tony Mallaby, John Butcher, og Tomasz Stanko, for å nevne noen få.
På «The Soundtrack of My Home» har jeg en følelse av at vi får et litt feilslått bilde på hvordan det er i et hjem med trillinger. Jeg har en mistanke om at fruen i huset har tatt med seg de tre barna ut på tur, mens Jerbve har improvisert fram disse 10 låtene. Og som en øvelse i nedstressing og sjelebot han, som en relativt rolig person og en lyrisk pianist, av og til må unne seg skal ha overleve. Men jeg kan trøste Jerve og fruen at om ca 20 år, da de tre flytter hjemmefra, blir det igjen tid for rolige dager i heimen.
Låtene på platen, eller de relativt frie improvisasjonene, er dedikert til personer som står Jerve nær. Trillingjentene Iben, Turid og Eivore har selvfølgelig fått sine låter. Det samme har fruen Karoline, moren, storebrødrene og til og med katten fått sine egne låter.
Musikken er veldig lik den vi anmeldte som streamingkonsert tidligere i år. Den er gjennomgående lyrisk, og Jerve lager fine, og ikke minst melankolske «strekk» som innimellom kan ligne litt på den musikken vi har fått fra pianisten Terry Riley og komponisten Philip Glass. Han har et uttrykk som er repeterende, hvor han bygger på en idé som utvikles fint utover i den improvisasjonen han jobber med.
I presseskrivet fortelles det at pianolyden blir krydret med lydene fra hjemmet da innspillingen ble gjort, med trillingene som leker i bakgrunnen, knirking fra gulv, fuglekvitter utenfor vinduet og, stort sett, lyder fra livet. Men må anstrenge meg kraftig for å høre noe som helst som kan virke forstyrrende på musikken. Om om det er noe der bak, er det milevis fra det for eksempel Keith Jarrett serverer på sine live-innspillinger.
Kjetil Jerve har laget en fin soloplate, som er ettertenksom, melankolsk og som har akkurat nok minimalisme i seg til at den blir spennende.
Jan Granlie
Kjetil Jerve (p)
