BRAKKESJUKE, 20. MARS KL.12:00: I dag er Brakkesjukekonserten havnet i en ny stue ett eller annet sted i Norge. Pianisten Kjetil Jerve kommer fra Ålesund, og ble først hektet på klassisk musikk og Elton John, men etter hvert fikk han øynene opp for jazz, techno, avantgarde, ambient musikk, poesi og andre måter å uttrykke seg på musikalsk. Han er født i 1988, har gjort to album i eget navn, «New York Improvisations» i 2016 med Jimmy Halperin og Drew Gress (anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/kjetil-jervedrew-gress-jimmy-halperin/), og «Curcumstances» i 2017, med Anders Thorén og Tim Thornton (anmeldt HER). Han spiller i Lana Trio som har utgitt platene «Lana Trio» fra 2013, (anmeldt HER), «Live In Japan» (2014) (anmeldt HER) og «Lana Trio With Sofia Jernberg» (2918) som er anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/lana-trio-sofia-jernberg/.
Han har også gjort duoplaten «Feeling/Emotion» med Kristoffer Eikrem (anmeldt HER) og han har samarbeidet med Karoline Wallace på platen «Lang vinter» (anmeldt HER) og på juleplaten «Jul på sunnmørsk» med blant annet vokalisten Siri Malmedal Hauge (anmeldt HER)
Så Jerve er en musiker vi har fulgt nøye her på salt peanuts*. Ved siden av musikken, har han egentlig mer enn nok med å ta seg av sine trillinger, sammen med sine «bedre halvdel», så det å musisere på hjemmebane er nok ikke noen ny ting for den gode pianisten.
Men denne fredagen er det noe spesielt. Han er uten inntekt fra konsertering, samtidig som platesalget er litt i dvale i disse corona-tider. Så nå var det bare å «vippse» over penger til han mens konserten pågikk, så får vi håpe at den gode sunnmøringen fikk nok til mer enn brunost på brødskiva.
Jerve er en lyrisk pianist. Men samtidig går han ikke av veien for å spille i mer moderne settinger, som tar han bort fra det «trygge» og norske. Og hvordan han opererer som pianist på hjemmebane, fikk vi gode opplevelser på i dag.
Det er relativt uvant for en jazzanmelder å sette seg til for å høre konsert klokken 12 på formiddagen. Og selv om det kom litt støy fra Abak Kloakservice, som holdt på på andre siden av gaten, var det bare å skru opp lyden på anlegget, så var vi der vi skulle. Og heldigvis holdt lukten seg utenfor, så vi slapp å iføre oss corona-maske for å holde naboenes stank unna.
Vi ser Jerves fingre og pianotangentene ovenfra i det han starter lyrisk og vakkert. Han befinner seg i det midtre registeret, og serverer et slags tema som gjentas og gjentas slik mange av minimalistene gjør det. Men hele tiden utvikler det seg litt etter litt. Han legger inn en høyere tone for å variere, men går snart bort fra den igjen, og fortsetter i mellomregisteret.
Jeg blir sittende og se på de hvite skyene som driver sakte forbi over de gamle mursteins- og teglsteinsgårdene her på Frederiksberg, mens Jerve setter meg i en slags drømmestemning, og det swinger deilig av det som strømmer ut av høgtalerne. Han gjentar en frase med høyrehånda mens han får seg noe å drikke. Så endrer musikken seg en smule. Sammen med det faste temaet legger han inn en improvisasjon i høyrehånda som nesten er litt spørrende. Og jeg tenker på Philip Glass (eller kanskje Erik Satie?) på grunn av det gjentagende temaet. Små variasjoner legges hele tiden til, før han lar det faste temaet hvile, og vi får en ny sekvens, enkelt, vakkert og sart.
En taxi passerer. En mor og datter krysser veien og sykler i kjørebanen i stedet for i sykkelfeltet. Men det gjør ingenting. For i disse tider er det nesten ikke trafikk i gatene. Det virker som Jerve tenker nøye gjennom hvor han nå skal ta improvisasjonene. Kanskje står det litt stille? Men hele tiden ligger det underliggende Glass-lignende temaet der, og Jerve må ha mer å drikke. Erik Honoré antyder i feeden på venstre side av skjermen at Edvard Hopper dukker opp sammen med musikken. Og om det foregår i hodet til Honoré, så forstår jeg det. For Edvard Hoppers bilder har mye med denne musikken å gjøre.
Vi får et parti hvor han nesten bare beveger seg over de sorte tangentene, og det hele er bare så melankolsk og vakkert. Abak Kloakservice har tatt pause mens konserten pågår. Kanskje sitter de med facebook åpent og følger med? En mor med barnevogn blir passert av en jogger, mens en står på hjørnet og sjekker mobiltelefonen før han haster videre innover mot byen. Jerve endrer hele tiden på temaet, men oppholder seg i nærheten av utgangspunktet hele tiden. Og det er så vakkert, så vakkert!
En dame på christiania-sykkel passerer, med to barn i kassen foran, mens en herre i dressjakke og kortbukse (!) iler forbi henne på sin tidsriktige racer. Og Jerve fortsetter som om ingenting er hendt. Enkelt, vakkert og sart.
Mer å drikke, mens høyrehånda spiller en variasjon over temaet, før han legger noen dypere toner ved venstrehånda, og vi er langt fra for eksempel McCoy Tyner eller Cecil Taylor. Men det gjør ingenting. Vi trives i selskap med Jerve og hans piano, og vi trenger ikke ekspressivt pianospill nå. Heller ikke knallhardt venstrehåndsarbeid. Vi klarer oss mer enn nok med Jerves lyriske og minimalistiske spill, så får verden bare gå videre utenfor vinduene.
Jeg føler Jerve igjen er tilbake der han startet konserten. Med samme tema og tett samarbeid mellom høyre og venstre hånd tett på hverandre i pianoets midtregister. Så spiller han et tema på fem toner med høyrehånda, før vi igjen får en endring med venstrehånda. Dypere og mer dystre toner først, før de to hendene igjen møtes og forlater hverandre igjen. Skyene driver raskere over himmelen, men de er hvite og vennlige. Jerve holder seg i nærheten av temaet med sitt minimalistiske spill som passer perfekt for utsikten fra mitt arbeidsrom på Frederiksberg.
Jerve spiller rundt det samme temaet, vrir og vender på det og bygger det ut, men nesten hele tiden befinner han seg i mellomtoneregisteret. Og det virker som han endrer litt hver gang han er nede med venstrehånda for å få seg noe å drikke. Men det er det samme temaet som ruller og går hele veien. Enkelt, vakkert og sart. Enkelt, vakkert og sart!
Så mot slutten blir musikken videre og åpnere, på en måte. Jerve beveger seg lenger ut mot vingene i spillet. Men ikke så mye. Samme deilige tema, samme lyriske spill. Før han sakker farten og avslutter. Og vi har fått være med på en deilig reise i minimalismens landskap, i krevende tider, men med et pianospill som vil gjøre denne fredagen til en deilig dag!
Tekst og screenshot: Jan Granlie
