På skive

KRISTIN KORB

«What If?/Why Not?»
DOUBLEK, DKM212221

Den amerikanske bassisten og vokalisten Kristin Korb har i flere år vært bosatt i Danmark. I løpet av de senere årene er det flere kvinnelige bassister som har valgt å synge samtidig som de spiller bass. Det er nok å nevne amerikanske Esperanza Spalding og norske Ellen Andrea Wang for å vise to som har markert seg de senere årene.

Met det er egentlig få av dem som virkelig kan synge bra. Kristin Korb er en av de artistene som får deg til litt å glemme at hun spiller bass når du hører hennes stemme. Inspirert av dagene da musikken var romantisk og fikk deg til å danse, legemliggjør Kristin og hennes trio den ånden og bærer publikum med på turen. Det var kjærligheten som brakte den amerikanske bassisten og vokalisten til Danmark i 2011. Og i løpet av årene i Danmark, har hun gjort en rekke plateinnspillinger, både i eget navn og med andre. Tidligere har vi her på salt peanuts* anmeldt hennes plater «Beyond the Moon» fra 2016 (anmeldelsen kan du lese HER) og hennes «juleplate» «That Time of Year» fra 2018 (anmeldelsen kan du lese HER).

På sin nye innspilling «What If? / Why Not?», som er en dobbeltCD, har hun gjort en plate som en hyllest til ett av sine forbilder, bassisten Ray Brown, og en med noen av hennes pop-favoritter. Et vågalt valg, men i Korb møter vi en artist som er sikker på seg selv og som, sammen med strålende musikere, får fram det beste, både i popmusikken og i jazzstandardene.

Og vi begynner like godt med pop-platen, hvor hun spiller bass og synger sammen med pianisten Magnus Hjorth og trommeslageren Snorre Kirk, med assistanse i noen låter av saksofonisten Karl-Martin Almqvist, munnspilleren Mathias Heise, trombonisten Steen Nikolaj Hansen og perkusjonistene Aaron Serfaty og Tira Skamby. Og de starter med Richard M. og Robert B. Shermans «Supercalifragilisticexpialidocious», som er en velkjent låt fra musikalen «Mary Poppins». Og derfra via Barry Manilows «Copacobana», Stevie Wonders «Overjoyed», Colia, Cregg og Hayes’ «The Power of Love», Canfora og Newells «This is My Life» og James Taylors «Don’t Let Me Be Alone Tonight», før de avslutter med Lennon/McCartneys «Can’t Buy Me Love» er dette usedvanlig velklingende jazzversjoner av de kjente popslägerne som Korb og hennes gode, musikalske venner gjør på en fremragende måte.

Og det er ikke bare Korbs fine bass-spill og strålende, avslappende og gode vokal som gjør at dette blir bra. Med Hjorths bånnsolide pianospill og Kirks trommespill, som må være en drøm å spille med, er dette det perfekte komp for å få fram det beste i disse pop-låtene. I tillegg er de «innleide» musikerne med på å gjøre dette til en fryd for to slitne ører. Spesielt legger jeg merke til Hansens nydelige trombonespill i «This Is My Life». Og Kirk og Hjorths spill er strålende gjennom alle de sju låtene.

Korb skriver selv i coveret at hun har hatt med noen pop-låter på sin settliste i flere år, mest fordi hennes agent hadde ønsket det. Dermed fikk Korb utfordringen om å også få dette ut på plate, og det tror jeg var en ytterst god idé. For dette låter gjennomgående fint, men en vokalist som er sterk i sin fremføring, og som gjør det med stor overbevisning.

Så er vi over i «Why Not?» og hyllesten til forbildet, Ray Brown, bassisten som utga 70 plater i eget navn fra 1946 til 2003, som har spilt med og gjort plater med Count Basie, Louis Bellson, en duoplate med Elton John (!), Benny Carter, Linda Ronstadt, Blossom Darie, HJarry Edison, Maria Muldaur, Sarah Vaughan, Teddy Edwards, Roy Eldrige og «alle» de toneangivende, amerikanske musikerne fra 50-tallet og framover, inkludert et samarbeid over 90 plateinnspillinger med Oscar Peterson fra 1952 til 1998.

Her har hun «skrumpet» bandet til å inkludere pianist Magnus Hjorth, trommeslager Snorperkusjonist Tira Skamby (som medvirker på Dave Frishbergs «Zanzibar»).

Her åpner de med Harold Arlen og Johnny Mercers «Come Rain or Come Shine» med fin og overbevisende vokal og bånnsolid piano- og trommespill, slik vi er vant til å høre Hjorth og Kirk i Kirks plateinnspillinger og mange samarbeid på konsert. Dette er to0 musikere som kan spille med hverandre i «blinde», og Korbs bass-spill og vokal er heller ikke med på å forringe kvaliteten på musikken. Deretter får vi Jerome Kern og Oscar Hammerstein IIs «I’ve Told Every Little Star», Harry Barris og Gordon Cliffords «I Surrender Dear», Duke Ellingtons «Warm Valley», Dave Frishbergs «Zanzibar», Heinz Meier og Johnny Mercers «Summer Wind», før de avrunder med samme låta med Susanne Palsbos svenske tekst, som har fått tittelen «Sommarvind», som bonusspor, som mange vil kjenne fra Monica Zetterlunds settliste på sjarmerende svensk/amerikansk.

Og hele veien gjennom er dette strålende vokaljazz i «superklassen». Jeg vet ikke hvor Korb hadde vært i dag om hun hadde forblitt i USA og fått en karriere innenfor ett av de store, amerikanske plateselskapene. Men jeg er temmelig overbevist om at hun kunne gjort det vel så av de vokalistene som kombinerer mer pop-relatert musikk med jazz. Ingen nevnt, ingen glemt. For Kristin Korb er en artist som bør få adskillig mer oppmerksomhet internasjonalt enn det hun har fått. Danmark er rett og sett for lite for denne kunstneren. Hun har rett og slett potensiale til å bli en av de virkelig store innenfor dagens vokaljazz, internasjonalt, noe dette dobbeltalbumet er et strålende bevis på.

Jan Granlie

Kristin Korb (v, b), Magnus Hjorth (p), Snorre Kirk (dr), Tira Skamby (perc), Aaron Serfaty (perc), Karl-Martin Almqvist (s), Mathias Heise (harm), Steen Nikolaj Hansen (tb)

Skriv et svar