Den første gangen jeg stiftet bekjentskap med den danske vokalisten Nana Rashid var for ca. sju år siden. Da utga hun EPen Sorrow In Sunlight, som var et prosjekt hun gjorde sammen med pianisten Peter Rylén, bassisten Anders Fjeldsted og trommeslageren Rasmus Meyer (anmeldt HER). I 2018 spilte hun på Vossa Jazz og gjorde en nydelig duokonsert med pianisten Peter Rylén. Men etter det har det kun vært sporadiske konserter med Rashid rundt på musikkscenene i Norden, inklusive noen på JazzCup i København, selvfølgelig på samme tid som Vossa Jazz, så de konsertene har man rett og slett gått glipp av.
Men nå er hun endelig tilbake. Denne gangen samarbeider hun også med trio, men denne gangen med den relativt etablerte Little North, som nylig slapp sin tredje trioplate, Wide Open (anmeldt HER).
Etter EP-utgivelsen sammenlignet jeg henne med den norske jazzvokalisten Radka Toneff, noe jeg synes hun til dels fortsetter med på sin nye utgivelse. Men det er blitt adskillig mer «tyngde» og personlighet i det hun gjør denne gangen. For hun er en ytterst sterk tekstformidler, som legger tyngde og mening i hvert eneste ord hun synger. Og i åpningssporet, «Poor Blue Betty», minner hun ikke så rent lite om vokalisten Gwen Matthews, som vi har hørt med franske musikere på utgivelsen Songs For Swans i klarinettisten Dennis Colin Trio sitt navn fra 2006 på selskapet Hope Street (en plate jeg absolutt anbefaler).
Andresporet, «Goodbye My Love» dreier seg mye om savn i den melankolske melodien. Og vi legger straks merke til Rashids utrolige kontroll over stemmen, og et ytterst vellykket samarbeid med den unge trioen.
I presseskrivet sammenlignes hun også med Nina Simone – noe jeg ikke er helt enig i. Jeg synes Rashid har en stemme som er personlig og sterk. Hun skriver sterke melodier og tekster, og hvem som har gjort hvilke låter burde kommet adskillig bedre fram i coveret. Men vi fant ut av det etter hvert, så det er ingen grunn til å «hoppe bukk» over platen på grunn av dette. Bare et lite stikk til plateselskapet…
Tredjesporet, «Johnny Guitar», er en gammel låt hentet fra Peggy Lees settliste. Det er Lee som har skrevet teksten, mens Victor Young har skrevet den fine melodien, og låten er skrevet til filmen Johnny Guitar med Joan Crawford i hovedrollen. En nydelig låt som passer perfekt til Rashids stemme og trioen.
Så er vi over i «Mother, Father», som Rashid har skrevet selv (selv om bandet Journey også hadde en låt med denne tittlen – uten sammenligning for øvrig. Her gjør trioen en god jobb sammen med Rashid. Musikken kommer nær oss som lyttere, og Rashids stemme går rett inn i sjela, mens «No Moon At All» er fra 1947 og skrevet av David Mann og Redd Evans. Originalen ble fremført med Doris Day som vokalist, men det er en viss avstand mellom Doris Day og Nana Rashid – og det går unektelig i Rashids fordel. Her er stemmen like sterk som i de andre låtene, og Rashid tar oss nesten inn i en drømmetilværelse med denne. Vakkert.
«Pearls», er skrevet av Sade – dette 90-tallsikonet innenfor cool vokal. Og om Sade gjorde denne på sin typiske, «røykfulle» måte, så får Rashids versjon preg av hennes egen personlighet. Ikke like mye røyk, men med overbevisende stemmekontroll og med et fint triospill i bakgrunnen. Her synes jeg Rashid virkelig viser fram sin store personlighet og sikkerhet i det vokale som mange har mye å lære av. Ikke rart hun driver sin egen vokalundervisning. Dette er en nydelig og avslappet versjon som holder som ei kule, uansett om det vokale holder seg «nede» eller om hun må opp i registeret.
«They Call It Love», handler om kvinnekamp og at «nok er nok», hvor du kan føle sinnet i vokalen, og i en versjon som minner om både Gwen Matthews og Radka Toneff. En sterk tekst og en sterk melodi, som Rashid og trioen gjør troverdig uten at det blir teatralsk. Matthews gjorde på innspillingen med klarinettisten Dennis Colin låten «Four Women», som også åpnet Rashids EP-innspilling. Og «They Call It Love» blir en slags forlengelse av den historien, hvor kampen for like rettigheter mellom kjønnene står i front. En nydelig låt.
Så avrunder de denne utsøkte innspillingen med «Some Other Day», som åpner med en fin bass-solo fra Martin Brunbjerg Rasmussen, før Rashid og pianist Nørholm kommer inn, og vi får en låt om at kjærligheten overvinner alt, tross alt. I coverteksten skriver saksofonisten Cecilie Strange at det neppe finnes en bedre måte å avslutte en plate på. Noe jeg må si meg enig i, og med denne nydelige, lille saken, avsluttes en av de sterkeste debut-vokalalbumene jeg har hørt på svært lenge.
Lørdag 1. april blir det slipp for denne platen – ikke i hjemlandet Danmark, men i Norge og på Vossa Jazz. Hun slipper faktisk platen på Vossa Jazz før hun lanserer den på JazzCup i «kongens by»! Så et «gysla» godt råd fra salt peanuts* er at du allerede nå bestiller billett til konserten i Osasalen lørdag 1. april kl. 15:30. Det kan bli magisk. For leverer de fire noe i nærheten av det vi får på denne platen, kan den konserten raskt bli en av jubileumsfestivalens beste konserter!
Jan Granlie
Nana Rashid (v), Benjamin Nørholm Jacobsen (p), Lasse Jacobsen (dr), Martin Brunbjerg Rasmussen (b)
