Den japansk fødte pianisten Yoko Miwa har studert ved Berklee, og har flere plater i eget navn på samvittigheten. En av hennes tidligere innspillinger, «Pathways» er også anmeldt på salt peanuts* i 2017, og anmeldelsen av den kan du lese https://salt-peanuts.eu/record/yoko-miwa-trio/. Hun er klassisk utdannet, men har ofret seg for det mer jazzrelaterte de senere årene. Og hun har tidligere gjort åtte plateinnspillinger, og er nå ute med sin trio, bestående av bassist Will Slater og trommeslager Scott Goulding, pluss at bassisten Brad Barrett er med på platas siste spor.
Vi får en god blanding av Miwas egne komposisjoner og komposisjoner gjort av andre musikere som Billy Preston, Duke Jordan, Thelonious Monk, Richie Havens, Tony Germain og Anne Bredon. Og hennes egne komposisjoner står ingenting tilbake fra de mer kjente komponistene.
Det starter med en litt «tett» versjon av Havens «Freedom», som ligger et godt stykke unna versjonen Havens gjorde på Woodstock, og som gjorde han til et stort navn innenfor populærmusikken verden over. Og Woogstock-versjonen kan heller ikke være så enkel å gjøre som pianotrio. Men hun gjør den til sin egen, og kommer godt fra det.
Hennes egen «Largo Desolato» er en fin og behagelig sak som godt kunne vært en del av den amerikanske sangboka, mens Billy Prestons tittellåt, «Song of Joy» er en ballade, hvor hun spiller vakkert og neddempet, mens hennes egen «Small Talk» fortsetter i det ytterst behagelig pianotrio-formatet, og glir lett og ledig avgårde.
Og slik fortsetter det med hennes egen «The Lonely Hours», som er nok en fin ballade, før vi får Duke Jordans «No Problem» i en fin versjon som swinger upåklagelig, ikke minst på grunn av det drivende bass-spillet, og hennes egen «The Rainbirds», en litt mer søkende mid-tempolåt som, ikke minst, forteller meg at hun er en dyktig komponist.
Deretter følger Thelonious Monks «Think Of One», hvor hun ikke legger seg altfor tett på Monks egen måte å spille på, men gjør låten til sin egen, før vi får hennes egen «Inside A Dream», som er nok en fin og ettertenksom ballade, før de runder av med Tony Germains «Tony’s Blues» og Anne Bredons «Babe I’m Gonna Leave You». Germain er en pianokapasitet på Berklee, med lang fartstid som musiker, blant annet med Judy Garland, og dette er nok kanskje Miwas hyllest til sin gamle læremester. En fin blues som fungerer fior trioen. Så avslutter de med vokalisten Anne Bredons komposisjon «Babe I’m Gonna Leave You», som kanskje her er en hyllest til Bredon som forlot denne verden i 2019.
De to (ftre) mdmusikerne på platen gjør en god innsats for å «fronte» Miwas pianospill gjennom hele platen. Det glir deilig av gårde hele veien, og selv om dette er jazzmusikk som nærmest er laget for de mondene jazzklubber i New York, hvor «jazzpolitiet» ikke setter sine ben til vanlig, men hvor publikum som liker «dannet» pianotriomusikk kan glede seg over fin og behagelig musikk. Med det mener jeg at dette ikke er den mest utfordrende musikken vi har anmeldt på salt peanuts* den senere tiden. Men en type jazzmusikk det er umulig å ikke like, og innimellom er det bare deilig å sette på ei slik plate å bare la seg flyte med i vakker triomusikk uten altfor mange «kanter» eller utfordringer. Og mens jeg lytter tenker jeg på at Yoko Miwa burde få ett adskillig større navn enn det hun har, i alle fall på denne siden av Atlanteren. For hennes spill er vel så godt som det mange andre, og adskillig mer profilerte musikere fra Sambansstatene leverer nå om dagen.
Jan Granlie
Yoko Miwa (p), Will Slater (b), Scott Goulding (dr) Brad Barrett (b)
