Konserter

For en åpning av Vinterjazz!

I de senere årene har markedsføringsprosjektet Vinterjazz, hvor alle klubbene henholdsvis  i Norge og Danmark markedsfører seg som samlet norsk eller dansk jazz i store annonser, vært en suksess. I Danmark har man sett at dette krevde noe mer, og i 2017 er Vinterjazz her sør, noe mye mer enn en markedsføringsgimick. Det er rett og slett blitt en strålende festival, som holder det gående hele måneden over hele landet. Dette er noe Norsk jazzforum burde se nøye på, og kanskje gjøre noe lignende i Norge. For det er blitt en stor suksess, og suksesser skal man slett ikke kimse av i jazzen.

I går startet festivalen i Danmark, med en rekke konserter rundt om i landet. salt-peanuts.eu var tilstede på to strålende konserter denne åpningsdagen.

Vi startet på JazzCup i Gothersgade 107, mens tåka lå tett over byen og yren nesten tok knekken på alle andre enn turistene. Men til JazzCup skulle man, og det tror jeg ikke noen av de mange fremmøtte angret på.

På scenen fikk vi det rutinerte kompet med Kasper Vilaume, bassisten Jesper Bodilsen og trommeslageren Morten Lund. Alle tre kjent for adskillig større prosjekter enn det vi møtte i ettermiddag.  På altsaksofon fikk vi høre unge Oilly Wallace på altsaksofon og  like unge Søren Høst på tenorsaksofon.

Og for en gjeng musikere dette var! Begge de unge blåserne hadde full kontroll på jazzhistorien, og ga oss solier som satt som ei kule fra start til mål. Og med Vilaume, Bodilsen og Lund som bakspillere, kunne det nesten ikke gå galt. JazzCup var overfylt av entusiastiske publikumere, og musikerne ga oss akkurat det vi hadde forventet og håpet. Her var det strofer fra Sonny Rollins, Phil Woods og de fleste av de andre tenor- og altsaksofonistene innenfor hard-bopen, og hele veien var de to «ungdommene» helt fram på tuppa for å gi det mottagelige publikum det de hadde kommet for. Et flott konsert med to solister vi kommer til å høre mye fra i årene som kommer.

Deretter bar det gjennom byen og over på Jazzhouse, hvor man skulle hylle den canadiske pianisten Paul Bley. Og hvem er bedre til å gjøre det i Danmark enn pianisten Carsten Dahl med følge. Denne kvelden hadde han alliert seg med saksofonisten Fredrik Lundin, bassisten Niels Davidsen og trommeslageren Anders Vestergaard. Tre musikere som passet som hånd i handske til den musikken Dahl ville gjøre denne kvelden.

Paul Bley var en musiker som, i følge Dahl, ville spille de tonene som ikke var der, og fra Bleys debutplate «Introdusing Paul Bley» (som for øvrig er ute på nytt i disse dager), og fram til hans seneste innspilling «Play Blue: Oslo Concert» som ble innspilt i Konsertkirken Jacob under Oslo Jazzfestival i 2008, men utgitt på ECM først i 2014, var han en markant pianist i jazzhistorien.

Og dette skulle Carsten Dahl og hans medmusikanter hamle opp med… Bare for å si det med en gang: Dette ble en konsert ut av en annen verden! Vi fikk noen Paul Bley- komposisjoner, litt Carla Bley, men mye Carsten Dahl, så om dette hadde vært en ren Carsten Dahl Quartet-konsert istedet for en hyllest, hadde det vel egentlig ikke spilt noen rolle.

For tiden leser jeg en biografi over bassisten Hanry Grimes, en musiker som var, og er, en gudsbenådet og ytterst dyktig og lydhør bassist. Og mens jeg hørte konserten i går kveld, tenkte jeg på det jeg hadde lest, om perioden før Grimes forsvant fra jazzmiljøet. Jeg tenkte ikke på det kun fordi hans historie er såpass sterk, men fordi kveldens konsert, og spesielt Niels Davidsens bass-spill førte tankene mine til Grimes. Hans tone i bassen, hans tilnærming til musikken, og hans teknikk, var som å høre Grimes. Og saksofonisten Fredrik Lundin spilte denne kvelden helt annerledes, og mye bedre, enn vi har hørt ham siden prosjektet han gjorde med Leadbelly-låter for mange år siden. Det var nesten som å høre Archie Shepp da han satte an på tenorsaksofonen. Jeg kan ikke huske at jeg har hørt Lundin så tøff og rå som denne kvelden. Hans tone i hornet var vidunderlig og råtøff, og i de friere partiene blomstret han.

På trommer fikk vi høre relativt unge Anders Vestergaard, en musiker som til daglig holder seg sammen med Københavns unge elite, og som aldri tidligere hadde spilt med Carsten Dahl. Men det gjorde ingenting. Han holdt det hele sammen på en fremragende måte, og hans teknikk på trommene kunne i ene øyeblikket minne om Jon Christensen, mens det i neste var som om det var Billy Higgins som satt der bak.

Og fremt i lydbildet, og på scenen: Carsten Dahl. Jeg kan rett og slett ikke komme opp med noen pianister per i dag som er like kreative, oppfinnsomme, lyriske eller dyktige som denne herren fra Danmark. Han er et unikum bak pianoet. Og da han vandret over til cembaloen, for en kort sekvens, som var hans offentlige debut på instrumentet etter hans Goldberg-variasjoner som kom på plate i 2016, var suksessen sikret. Selv på dette, relativt antikvariske instrumentet fikk Dahl det til å swinge.

Men det var selvsagt som pianist det fungerte best. Hans tilnærming til Paul Bley var ikke hele tiden åpenbar og klar. Jeg har et inntrykk av at Paul Bley var en pianist som var relativt «tung på labben», noe jeg ikke har inntrykk av at Dahl er, hverken i kveld aller andre kvelder jeg har hørt ham. Men uansett hva han spiller, så er det usedvanlig kreativt og vakkert. Dere skulle bare ha hatt mulighet til å høre hans låt «Pauls Wish», som selvsagt var en hyllest til Bley, denne kvelden. Lyrisk og usigelig vakkert.

Opp gjennom årene har jeg hørt en del band fra USA som har holdt seg innenfor denne stilarten. Men jeg kan ikke huske at jeg har hørt et så komplett og kompakt band som det vi fikk høre denne kvelden. Og dette var første gang de spilte sammen! Etter konserten snakket de om å reise på turné, og den av dere som driver jazzklubb, eller festival, som sier nei takk til denne kvartetten, kommer til å få servert buksevann og grisebank. For dette er en kvartett alle vil ha godt av å høre. Jeg kan ikke huske sist jeg hørte noe lignende. Makan!

Tekst og foto: Jan Granlie