MANDAGSKLUBBEN, 5e, KØBENHAVN 18. DESEMBER 2017: Så avsluttet man årets konsertsesong med tre konserter på årets danske spillested for jazz, Mandagsklubben på det pittoreske spillestedet 5e i Kødbyen nede på Vesterbro i København. Dette merkelige og fascinerende stedet hvor trommeslageren Kresten Osgood med venner, hver mandag, gjennom hele året, med unntak av juleuken, arrangerer fem til seks konserter hver uke.
Denne kvelden var det fem band på scenen fra klokken 20 til langt ut på natten. Og det startet med saksofon- og vokalduo med altsaksofonisten Mia Dyberg og vokalisten Kamilla Kovacs (bildet under). Dette er en av Mandagsklubbens favoritter, men Dyberg har ikke vært å høre så ofte den senere tiden, etter at hun flyttet til Berlin. I Berlin spiller hun med en rekke fritt improviserende musikere som cellisten Tristan Honsinger og trompeteren Axel Dörner, mens Kamilla Kovacs fremdeles holder hus i København, hvor hun blant annet er medlem av vokalensemblet IKI. Som duo har de spilt rundt om i flere år, og det var mange som hadde tatt turen for å få et sjeldent møte med de to denne kvelden.
Mia Dyberg er en saksofonist som er godt inne i det fritt improviserende. Men ikke uten at det både er «hode og hale» i det hun gjør. Mange vil kanskje sammenligne henne med et noen andre av de relativt unge, danske saksofonistene, som Mette Rasmussen, Julie Kjær eller Signe Emeluth. Men jeg synes Dybergs spill er mer kontrollert og oversiktlig enn noen av de andre. Hun har full kontroll på det frie, men har også jazzhistorien godt inne, og bruker dette friskt i samspill med den utmerkede vokalisten Kamilla Kovacs. Settet de gjorde denne kvelden besto av frie strekk, men også partier med klart strukturerte og planlagte øyeblikk, og sett under ett, var dette en strålende åpning på fin kveld på 5e.
Deretter fikk vi Kasper Tranberg Trio (hovedbildet), som ikke sto oppført i programmet. Kasper Tranberg er denne månedens «Artist in Residence», og hver mandag er han hovedperson på klubben. Dette «Artist in Residence»-prosjektet har vært en stor suksess, og de forskjellige musikerne som på denne måten er blitt utfordret til å sette sammen prosjekter, har gjort det med stort alvor og seriøsitet.
Med seg i trioen har han bassisten og cellisten (!) Niels Davidsen og trommeslageren Frands Rifbjerg, en trio som har vært på scenen på 5e hver mandag denne måneden. Og for en trio det er! For den som kjenner Tranberg fra hans mer «streite» konserter og plater, var nok dette møtet et lite sjokk. For denne kvelden framsto han som en frittgående kombinasjon av Lester Bowie, Miles Davis og Don Cherry. Hans trompet- og kornettspill er hardt som granitt i ene øyeblikket og mykt som bomull i neste, og særlig i de partiene hvor han «duellerte» og samarbeidet tett med Davidsen på cello, var dette strålende. Og med en sjeldent hardtslående Rifbjerg bak trommene, ble dette en herlig stund. Tre komposisjoner, hvorav to var komponert av Tranberg og en av en japansk komponist, var varierende nok for en hel kveld, og med en intens energi, så vi ble sittende ytterst på stolen gjennom hele settet. Tidligere har jeg skrevet her på salt-peanuts.eu, at Kasper Tranberg må være en av de mest oversette og undervurderte trompetere i Danmark, men denne kvelden sa han tydelig fra, at han er å regne med blant de aller mest fremragende i faget, ikke bare i Danmark, men i hele Europa!
Deretter fikk vi Tranberg i større utgave. Denne gangen med Kasper Tranberg Terzet (bildet under). Sverige har nå noen år hatt Mats Gustafssons prosjekt Fire! Orchestra!, som ett av de mest hardtslående, svenske ensembler. I Norge har man Paal Nilssen-Love Large Unit, og nå har man fått Kasper Tranberg Terzet i Danmark. For det er noe felles med disse tre ensemblene. Riktignok er både svenskene og nordmennene mer rutinerte på den friere formen for jazzmusikk enn gjengen Tranberg opererer med. Erfaringene og den musikalske retningen til Mats Gustafsson i Fire! Orchestra!, og Paal Nilssen-Love i Large Unit er riktignok litt annerledes og mer mot den frie improvisasjonen enn det Tranberg opererer med, men energien og anslagene er mye den samme. Jeg vil vel kanskje påstå at Tranberg ser mer tilbake i jazzhistorien, til Charles Mingus, kanskje litt Gil Evans og en smule Carla Bley i sin tilnærming til musikken, men det låter uansett like tøft.
I bandet har man samlet tre generasjoner musikere. «Ungdommen» er representert ved gitaristen Rasmus O. Krogh, bassisten Alexander Dawo og trommeslageren Laurits H. Hyllested, mens «mellomgenerasjonen» er representert ved saksofonistene Henrik Pultz Melbye, Mats Egetoft og Storm D’Angelo, mens den «eldre garde» er representert med trommeslageren Kresten Osgood, altsaksofonisten Jesper Zeuthen og kapellmesteren og trompeteren Kasper Tranberg.
Vi fikk fire komposisjoner, alle av Tranberg, hvorav en var en picollotrompetkonsert han hadde laget for mange år siden, som han nå hadde rearrangert. Men, som Tranberg sa før de startet, det er allikevel ingen som har hørt den før, så det spiller ingen rolle …
De fire komposisjonene fikk nesten taket til å løfte seg og veggene til å falle ned på 5e. For her var det energi og trøkk fra første tone, og fra vår posisjon på første rad, ble en relativt farefull ferd, for man visste aldri når man plutselig fikk kapellmesteren i fanget. Men han holdt seg på beina, og vi fikk et flott sett, som vi nærmest opplevde som en god, gammel workshop, hvor Tranberg sparket inn de forskjellige musikerne etter hvert. Og selv bidro han med flere solide solier, sammen med, særlig de to trommeslagerne og saksofonisten Henrik Pultz Melbye. Og selvsagt er det alltid en fryd å høre veteranen i bandet, altsaksofonisten Jesper Zeuthens sterke saksofonstemme.
Da dette settet var over, var det å trekke hjem for salt-peanuts.eus aldrende medarbeider. Vi lot de tre, svenske gitaristene Mattias Nihlén, Anders Lindsjö og Adam Persson og den amerikanske saksofonisten Chris Pitsiokos få boltre seg i fred uten oss i lokalet, og satte oss på «det sorte lyn» av en sykkel, for å komme oss inn i varmen i heimen.
Med dette ønsker undertegnede være lesere og følgere en riktig god og fredfull jul. Så er vi sterkt tilbake i 2018 med flere konsertgodbiter fra «kongens by».
Peace and løøøøv, som vår medarbeider Lars Mossefinn ville sagt det!
Tekst og foto: Jan Granlie
