Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Shake it! Break it! Twerk it!

TAMPERE JAZZ HAPPENING 2018, FREDAG 2. NOVEMBER 2018: Så er salt peanuts*’ utsendte på plass i Tampere, eller på svensk Tammerfors. Byen har ikke overraskende fått sitt navn fra den drøyt kilometerlange Tammerkoski, elva som renner mellom  innsjøen Näsijärvi og den nesten tjue meter lavere Pyhäjärvi.

Byen — som tidligere var benevnt som Finlands Manchester på grunn av sin omfattende industrivirksomhet — er etter en lengre vanskelig overgangsperiode i dag et kulturelt sentrum i Finland. Direktør Minnakaisa Kuivalainen for Tampere Music Festivals forteller oss at i dag er det over 40 kulturfestivaler i Tampere hvert år. Og en av disse er altså Tampere Jazz Happening.

I år er det 37. gangen jazzinteresserte samler seg ved breddene til Tammerkoski i begynnelsen av november. Programmet startet allerede på torsdag med en «Spotlight on Austria», arrangert i samarbeid med bl.a. jazzfestivalen i Saalfelden. Vi ble presentert for tre utvalgte band fra Østerrike, trioen Interzone, kvartetten Kompost3, og støybandet Elektro Guzzi.

Dagen etter kommer festivalen ordentlig i gang. Vi starter dagen med å lytte til vinneren av årets Yrjö Award, trommeslageren Jussi Lehtonen, i hans triosetting med Holger Marjamaa på klaver og Heikko Remmel på bass.

Yrjö-jazzprisen er Finlands mest prestisjefylte jazzpris. Prisen deles ut hvert år av den finske jazzføderasjonen, Jazz Finland. I sin begrunnelse sier Jazz Finland at

«– As a musician and composer, he is daring, resolute and very diligent. Lehtonen’s expertise and understanding of jazz is something exceptional in the Finnish, if not even on international scene». Dagen før prisutdelingen slap Jussi Lehtonen sin fjerde plate, «Jussi Lehtonen Quartet – Live at Koko Jazz Club» på Koko Records.

Det var et spennende møte med en velspillende trio.

Etter dette i fortsetter det i det gamle tollhuset Pakkahuone, med Henri Texier Sand Quintet. Denne franske legendariske bassisten har jeg ikke hørt på flere år, jeg tror ikke etter tusenårsskiftet! Det ble dermed en hyggelig time i selskap med Henri Texier på kontrabass, Sébastien Texier på altsaksofon, bass- og B-klarinett, Vincent Lê Quang på tenor- og sopransaksofon, Manu Codja på guitar og Gautier Garrigue på trommer.

Vi ble servert fire låter fra Texiers siste skive «Sand Woman», det startet med «Les La-Bas», før det fortsatte med platas tittelspor «Sand Woman», etterfulgt av «Hungry Man», før det hele ble avsluttet med «Amir», som Texier skrev på 1970-tallet.

Om selskapet hans kanskje ikke helt sto i stil med bandlederen, var det interessant å høre på trommelslager Garrigue. Men det er Texiers basspill som er den store attraksjonen. Han har en unik tone og et tydelig anslag, som gjør at det ikke bare blir skapt medrivende musikk. Musikken er dessuten åpen og luftig, nesten gjennomskinnelig, noe som gjør det enkelt å følge med i Texiers idéverden.

Vi fortsetter over til Telakka og får med oss deler av settet til den finske powerjazz-trieon Black Motor. Med Simo Laihonen på trommer, Ville Rauhala på bass og Tane Kannisto på saksofon. Av disse er det kun sistemann vi kjenner fra før, Kannisto var i en lang periode medlem av Edward Vesalas band Sound & Fury.

Dessverre er det umulig å få en plass i lokalet som gir noenlunde rimelige lytteforhold. Mitt inntrykk av musikk som nærmest står stille og når den beveger seg, vandrer i godt opptrukkede stier. Fra responsen til de enkelte som var plassert bedre i lokalet, fikk jeg inntrykk av en helt annen positiv vurdering av trioens musikk. Så jeg får avvente en tydeligere dom til jeg får hørt mer på trioens musikk.

Vi skal ikke klage på lytteforholdene da vi umiddelbart etterpå satte oss på plass i Pakkahuone igjen. Denne gangen var det for å høre på Trygve Seims Helsinki Songs. Kvartetten, med Seim selv på tenor- og sopransaksofon, Mats Eilertsen på lånt kontrabass, Markku Ounaskari på trommer og Kristjan Randalu på klaver framførte musikken fra kvartettens siste ECM-album med fynd og klem.

Det er strålende musikk, som jeg nå har hørt noen ganger fra en live scene. Musikken som Seim skrev i den finske komponistforeningens leilighet i Helsinki vokser fra gang til gang. Hans saksofonspill er egenartet, og med en teknikk som er eksepsjonelt bra. Seim kan gjøre tinge med instrumentene sine, og dermed få ut lyder av hornene, som meget få andre.

Hans musikk er gjennomgående bygget opp med lyriske og modalt baserte temaer, ofte effektivt bygget over skalaer som gir en tvetydighet i musikken, mellom dur- og mollskalaer. Alle fire musikerne leverer glitrende bidrag, både kollektivt og solistisk. Men særlig merker  jeg meg noen pianosoloer av Kristian Randalu som ikke bare svir i ørene (positivt!), men som også viser en åpenbar dyp forståelse for utviklingen av den nordiske modaljazzen de siste fem tiårene. Men det uten å lyde gammelmodig!

Men det er Trygve Seim som virkelig setter standarden for de øvrige her. I ei låt som jeg for meg selv noterer som «Sang om D», siden den i store deler går over en punktert mono-tonisk tone D, demonstrerer han til fulle at han har fortjent den internasjonale oppmerksomheten han har fått de siste ti årene.

Underveis svinger det som et sant h…vete! Og så på sopransaksofonen kommer hans varemerke: Hans glissandoer over heltonesprang som sitter rett i ryggmargen!

Vi avslutter natten i klubblokalet, som kort og godt heter Klubi, i lag med amerkanske Ghost-Note. Bak septetten Ghost-Note står trommeslageren Robert «Sput» Searight og perkusjonisten Nate Werth. De er også kjent fra bandet Snarky Puppy, men bandet Ghost-Note er for meg hakket vassere i sin funkiness. Begrepet «ghost-note» er jo velkjent for et jazzikalsk publikum, slike toner som har en rytmisk funksjon og plass, men ingen entydig pitch eller tonehøyde.

Sammen med bassisten MonoNeon, skaper de et fyrverkeri for et begeistret publikum i dette lokalet. Her er det tut og kjør og fullt trøkk fra begynnelse til slutt. Tenk James Brown på full guffe, med et brasiliansk karneval danser gjennom lokalet. Gruppas første plate het «Fortified». I denne sammenhengen kan albumnavnet oversettes med «spritet opp», i betydningen forsterket, gjort enda mer ekspresjonistisk.

Vi blir hovedsakelig presentert for musikken fra årets album «Swagism» med gruppa. Mens begrepet «swag» i tidligere tider har betydd andre ting, indikerer det på gata i dag noe i retning av det samme som «cool» antydet for femti år siden. Gjerne med et element av maskulin sexyness.

Shake it! Break it! Twerk it! Freestyle!

Herlig moro med Ghost-Note! Med Vaughn Henry på tangenter, Sylvester Onyejiaka på baritone- og tenorsaksofon og fløyte, Jonathan Mones på altsaksofon og fløyte, og Peter Knudsen på gitar, samt Searight, Werth og MonoNeon!

Da sier vi god natt, og ses i gjen i morgen!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Jan Granlie


Mats Eilertsen i Trygve Seim Helsinki Songs


Tane Kannisto i Black Motor


Ville Rauhala i Black Motor

Skriv et svar