Konserter

Trekkspill og frijazz

VINTERJAZZ (DK), 24.-25. FEBRUAR 2016: Vinterjazz i Danmark fortsetter med like stor styrke. Og selv om den første av de konsertene jeg omtaler her, ikke var en del av Vinterjazzen, så er den absolutt verdt å notere seg.

At undertenede skulle begi seg ut på trekkspillkonsert i selveste Musikkonservatoriet ved Forum, her på Frederiksberg i Kongens by, hadde jeg vel egentlig aldri forestilt meg. Jeg er fremdeles av den oppfatning av at definisjonen på en gentleman er, en som spiller trekkspill, men som lar være.

Men det var før pianisten, arrangøren, komponisten og orkesterlederen Erlend Skomsvoll hadde skrevet verket «Clashes», som fikk sin uroppførelse i Musikkonservatoriets flotte konsertsal i går kveld. Accordeonist Ida Løvli Hidle, som har studert både i Trondheim og i København, hadde sin debutkonsert i går, hvor ett av verkene var Skomsvolls «Clashes». Det er en konsert for accordeon og strykeorkester.

Og allerede da man ankom konsertsalen ble dette spesielt. Vi ble møtt av Hidle som spilte oss inn i konsertsalen, og det hele var en svært politisk markering fra Hidle og Skomsvolls side. Og siden Skomsvoll ikke vil at vi som publikummere skal fortelle noe nærmere om hva som skjedde, så får dette bli mellom Hidle, Skomsvoll, meg og resten av publikum.

Men hans komposisjon kan jeg fortelle om.

Komposisjonen ble fremført av Ida Løvli Hidle, sammen med DUEN (Danish Youth Orchestra) under ledelse av dirigent Morten Ryelund, og helt fra første tone bli vi nærmest låst fast i stolene.

Verket var delt opp i fire deler; «The Clash», «A person, alone, watching the movements of a Butterfly. And forgets everything else, for a movement» (en typisk Skomsvollsk tittel), «So you think, they say», og til slutt, «Don’t look, see me. Wish one self far away. Build a stair. Fly away».

Nå skal ikke jeg påstå at jeg er en fagmann innenfor moderne komposisjoner skrevet for trekkspill (accordeon) og strykeensemble. Det ligger milevis fra mitt kompetanseområde. Men allikevel ble jeg låst fast fra start, Hidle er en strålende accordeonist, som er teknisk begavet, og som utfordrer, utvikler og tar tak i Skomsvolls stykke på en fantastisk måte. Og når sistedelen var en real vals, som kunne vært en popmelodi eller ei god vise, så var vi tapt.

Skomsvoll hadde skrevet et fantastisk spennede, utfordrende og vitalt stykke musikk, som ble tatt hånd om på aller beste måte av Hidle, DUEN og Morten Ryelund.

Så hadde det plutselig blitt torsdag, og på planen sto en skikkelig mimrestund for alle med en viss sans for frie improviserte musikalske strekk, i form av det legendariske bandet Globe Unity Orchestra.

Jo, jeg har hørt dem tidligere, men ikke i den versjonen de per i dag har. De tidligere gangene jeg har fått gleden av å oppleve bandet, har det vært med yngre musikere, og aldri så tilnærmet originalutgaven som de vi fikk møte denne torsdagen. Vi snakker Paul Lovens og Paul Lytton på trommer, Henrik Walsdorff, Daniele D’Agaro og Gerd Dudek på saksofoner og klarinett, Manfred Schoof, Jean-Luc Cappozzo og Tomasz Stanko på trompet, Christiof Thewes på trombone og Alexander von Schlippenbach på piano. Det nærmeste man kommer den europeiske ur-frijazzen i dag.

Åååååh for en konsert det ble! Det er umulig her å snakke om enkeltmusikere, for her er det det kollektive og improvisasjonen i nuet som teller, men det er umulig å ikke nevne samspillet og kommunikasjonen mellom trommeslagerne Lytton og Lovens. De fulgte hverandre som skygger, og var hele tiden i front for å pushe de andre musikerne framover.

I Globe Unity i dag er gjennomsnittsalderen godt over middagshøyden. Trompeteren Manfred Schoof, som tidligere var en av de ledende innenfor storbandfrijazzen i Tyskland, og som mange mente hadde sagt farvel for flere år siden, framsto som en ytterst vital solist. Det samme gjorde Daniele D’Agaro og Ged Dudek (også en vi best husker fra 70-årene). Men hele veien var det Alexander von Schlippenbach som styrte skuta mot trygg grunn. Hans pianospill, som ofte minner sterkt om Thelonious Monk, var hele veien bestemmende for hvilken retning musikerne skulle ta.

Dette ble en strålende kveld på Jazzhouse, med et av de legendariske ensemblene innenfor den nyere jazzen.

Men ikke nok med det! Etter konserten var det improjam i baren på Jazzhouse en etasje opp. Der styrte saksofonisten Lotte Anker «ballkortet» så godt hun kunne.

Det startet med hun selv i duo med cellisten Fred Lonberg-Holm, før musikerne kom som perler på en snor; Kasper Tranberg, Lars Fiil, Jean-Luc Cappozzo, Ole Mofjell Ståle Liavik Solberg, Hasse Poulsen osv. osv. Og periodevis så det nesten ut som det var en eller annen feiring blant de københavnske frijazzmusikerne i baren på Jazzhouse. Utrolig mye fin musikk, og fritt improviserte sekvenser som virkelig satt.

En perfekt kveld i frijazzens tegn!

Tekst og foto: Jan Granlie