Essays

Johan Hauknes: Abdullah Ibrahim 80 år

Adolph Johannes Brand ble født 9. oktober for akkurat 80 år siden. Han er på ingen måte i slekt med Henrik Ibsens skikkelse Brand, og minner på alle måter lite om denne tragiske skikkelsen.

Men som Brand representerer Ibrahim noe mye større enn personen. Historien om ham som ble kjent som Dollar Brand og som senere tok navnet Abdullah Ibrahim da han konverterte til islam i 1968, er også historien om det moderne Sør-Afrika – fra apartheid-politikkens framvekst etter valget i 1948 da Nasjonalistpartiet overtok regjeringsmakta i hovedstaden Pretoria og fram til det nye demokratiske Sør-Afrika vi har sett utvikle seg etter 1994.

Allerede da han var gutt fikk han kallenavnet «Dollar», fordi han hele tiden var opptatt med å skrape sammen penger for å kjøpe jazz-plater av amerikanske sjømenn. I 1949, 25 år gammel, tok han dette som sitt artistnavn. Raskt etter at han etablerte seg i Europa i 1962 ble navnet Dollar Brand et synonym for pianojazz av høy internasjonal kvalitet.

Men allerede før han ble kjent i vår del av verden var han etablert i Sør-Afrika som en musiker som fusjonerte jazz-tradisjoner og gospel med sørafrikansk musikk. I dag er han en av de fremste innenfor en tradisjon som ofte omtales som «Cape jazz». Han ble født i Cape Town, han vokste opp og lærte seg å spille piano i den berømte bydelen District Six.

Dette området, sammen med bydelen Sophiatown i Johannesburg, var på mange måter synonymt med framveksten av ny sør afrikansk jazz, der afro-amerikanske jazzformer og sørafrikanske musikk-tradisjoner smelter sammen i en høyere enhet. Bydelene har derfor en helt spesiell plass i sør-afrikansk musikkhistorie.

Men ikke bare er bydelene berømt for dette, de står også som viktige symboler for tilstrammingen i apartheid-styret etter 1950 med segregasjon av boområder. Med det forsvant begge de multi-kulturelle arnestedene for den nye sørafrikanske jazzen. Sophiatown ble til Triomf, en bydel kun for hvite i 1955, mens District Six ble erklært hvitt i 1966.

Men det var den forferdelige Sharpeville-massakren i mars 1961 som til fulle demonstrerte for omverdenen hvor Sør-Afrika var på vei. Politiet skjøt mot en fredelig demonstrasjon mot pass-lovene og drepte 69. Flere av dem ble skutt i ryggen.

Etter dette forlot flere av de ledende jazzmusikere Sør-Afrika. Kjente navn som Miriam Makeba, Hugh Masekela, Abdullah Ibrahim og hans livspartner vokalisten Sathima Bea Benjamin var alle del av denne sørafrikanske diasporaen. Noe senere kom også pianisten Chris McGregor og kjernen i det London-baserte storbandet Brotherhood of Breath til.

På dette tidspunktet var Ibrahim kjent som en av de aller sterkeste nye jazz-stemmene i Sør-Afrika. Han fikk nasjonal oppmerksomhet da alt-saksofonisten Kippie Morolong Moeketsi – den moderne sørafrikanske jazzens far – tok initiativ til å danne superbandet Jazz Epistles, med Jonas Gwangwa på trombone, Masekela på trompet, Johnny Gertze på bass og Makhaya Ntshoko på trommer i tillegg til Ibrahim.

Gruppa levde ikke lenge og deres eneste plate «Jazz Epistles, Verse 1» fra 1960 har en legendarisk status i sørafrikansk jazz, en status som kan sammenlignes med Jan Garbareks første plate «Til Vigdis» fra 1967. Moeketsi sa selv at «dette var det mest spennende bandet jeg noensinne spilte med».

Ellington presents DB

Ibrahim og Benjamin kom i 1962 – det året Nelson Mandela ble arrestert – til Zürich i Sveits. Her ble Ibrahim oppdaget av selveste Duke Ellington etter at Benjamin hadde oppfordret Ellington til å komme på en konsert på Cafe Africana. Duke Ellington ordnet umiddelbart en platekontrakt. Plata «Duke Ellington presents the Dollar Brand Trio» førte til at Ibrahim ble en fast gjenganger ved nord-amerikanske og europeiske jazzfestivaler.

Fra et tidlig tidspunkt uttrykte Ibrahim at de klareste forbildene hans var Thelonious Monk, Duke Ellington og Fats Waller. Dette går også klart fram av en av hans mange suiter, «Fats, Duke and the Monk». Men selv om man hører innflytelsen, er du aldri i tvil om Ibrahims afrikanske røtter. Musikken reflekterer hele veien den musikken han vokste opp med og som han også var en del av. Også plate- og låttitler reflekterer dette; «Good News from Africa», «African Songbird», «African Dawn», «Banyana». Det smaker Sør-Afrika av hans musikk, bokstavelig talt.

De siste førti årene har han hatt et tett samarbeid med det tyske plateselskapet Enja, hvor han har hatt full kunstnerisk frihet. Han har produsert solo-plater, duo-plater og plater med større orkestrering. Så godt som alle hans plater er verdt å låne øre til, selv om de over hundre platene etter hvert har fylt opp store deler av fansens platehyller.

Bortsett fra noen korte opphold i Sør-Afrika i forbindelse med hans barns fødsel, skulle det gå helt til 1990, før han kom hjem.

I 1976 – etter å skrevet og framført bl.a. verket «Mannenberg – Is Where It’s Happening» om bydelen dit mange av innvånerne i Distict Six ble tvangsflyttet – måtte han rømme for siste gang og lovte å ikke komme tilbake før frie valg var mulig. «Mannenberg» ble knyttet sammen med motstanden som vokste opp i Sowetos studentmiljø, og ble med det et symbol for motstanden mot Nasjonalistpartiets politikk. Da Ibrahim fra eksil annonserte sitt medlemskap i ANC fratok regimet i Pretoria ham hans statsborgerskap.

Det var først etter at den nylig frigitte Nelson Mandela hadde bedt ham komme tilbake at han returnerte tilbake til sitt hjemland. Da han kom tilbake tok det lang tid før han følte seg reakklimatisert. På plata «Knysna Blue» forteller han om det følelsesmessige inntrykket det ga da han for første gang kunne ta taubanen opp til Table Mountain. Under apartheid var dette mulig kun for hvite.

I 1994 ble han invitert til å opptre ved innsettelsen av Nelson Mandela som landets første demokratisk valgte president. Ibrahim var kommet til Ekaya. Dette navnet som han har brukt i en årrekke om sine band, er et ord fra Xhosa og betyr ‘hjem’.

Senere har han brukt tid og ressurser på å skape muligheter for unge sørafrikanske musikere – muligheter hans generasjon aldri fikk. Produksjonsselskapet Masingita – mirakel – og musikk-akademiet M7 i Cape Town er åpen for unge sørafrikanere. Ikke uten symbolverdi, ble M7 lokalisert der inngangen til det tidligere District Six lå.

I 2006 sto han i spissen for å etablere Cape Town Jazz Orchestra for å plassere sørafrikansk musikk enda sterkere på det internasjonale kartet.

Men i en alder av åtti år, er han fortsatt aktiv som musiker. I disse dager turnerer han i Tyskland og USA, før han kommer til London Jazz Festival i midten av november.

I anledning av hans åtti-årsdag hedrer Kampenjazz i Oslo (Cafeteateret i Hollendergata på Grønland) dette sørafrikanske jazz-ikonet på søndag 12. oktober. Konserten skjer i samarbeid med Samspill International Music Network. Kampenjazz utfordret to eminente musikere til å sette sammen bandet og programmet. Den norske pianisten Anja Lauvdal, kjent fra den prisbelønte trioen Moskus, og saksofonisten Ivan Mazuze fra Mosambik – som er utdannet i Cape Town – har invitert en rekke andre norske musikere med seg som har et spesielt forhold til Abdullah Ibrahim.

Vi gratulerer med 80-årsdagen, og håper å se Ibrahim i Norden snart!

Tekst: Johan Hauknes, musikkskribent, huspoet og forsker