Essays

Vi spiller ikke – vi blir spilt

I februar møtte to musikere hverandre for aller første gang. Stedet var Victoria, Nasjonal jazzscene. Den ene hadde vært på scenen, den andre var der som publikummer. Dette første møtet fikk vidtrekkende følger for begge to. Resultatet er nå på vei.

Den danske pianisten kom til møtet med en lang rekke genierklærte plater. Av hans plater vil jeg her særlig framheve en helt ny fortolkning av Johann Sebastian Bachs Goldberg-variasjoner, hans serie med soloinnspillinger – som de kritikerroste «The Myth & the Moth» fra 2014 og «Grace» fra 2015, innspillinger med hans faste trio – som to år gamle «A Good Time» og årets «simplicity» og platene med Arild Andersen-Jon Christensen-Carsten Dahl Trio.

På andre siden av bordet satt den norske vokalkunstneren Torhild Ostad. For de som har fulgt med i norsk folke¬musikk har hun vært en skjult skatt, en skatt som av ulike grunner har følt seg tvunget til å være tyst de siste tjue årene.

I 1996 slapp hun a cappella-albumet «Blomar i moll» med en svært personlig soloframføring av folketoner – en fram¬føring som viste til fulle at vi hadde med en særegen musiker å gjøre.

Etter nær tjue års taushet ble trykket for sterkt for Torhild Ostad – hun måtte ta sin musikk videre. Og møtet med Carsten Dahl ble et veiskille. For første gang møtte hun en musiker som også var et medmenneske – og som skjønte hvor hun ville. En musiker som var i stand til å møte hennes musikk og bidra til å gjøre den ikke bare til hennes, men til et felles, personlig uttrykk.

Etter å ha utvekslet musikalske ideer og lært hverandre å kjenne, møttes de igjen på ettervinteren hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio. Med to studiodager i mars og to i august 2016 har de gjennom­ført, utviklet og bearbeidet opptakene, gjort nye opptak og lagt grunnlaget for det som vil bli en ny og annerledes plate.

salt peanuts* var tilstede ved den første av de i alt fire opptakssesjonene i Rainbow Studio. Dette var det aller første musikalske møtet mellom de to. Før dette hadde de kun avstands­kommunisert om musikken ved hjelp av serier av nuller og enere formidlet gjennom diverse elektroniske nettverk.

Med et omfattende musikalsk materiale plukket fram av Ostad på forhånd, i kofferten, ankom de Rainbow Studio uten arrangementer, uten at tone­arter var fastsatt, uten partiturer eller noter. Alle låtvalg, alle arrangementer og presentasjons­valg blir gjort på stedet – «on the fly» – in promptus.

Vi kan bevitne at det som skjedde i studioet var rein og skjær magi. Dette er ikke en stjernevokalist som tar med seg en komp-pianist i studio, det er heller ikke en stjernepianist som velger å spille med et vakkert ansikt i front.

Dette er noe helt annet! Fra utsiden av Oort-skyen som skiller vårt solsystem fra verdensrommet, fra et sted over 200 000 ganger avstanden mellom sola og vår egen jord kommer denne musikken.

Her er det to tvillingsjeler som møtes, åpner seg for hverandre og skaper fantastisk musikk sammen. Bygget over folketoner, nyskrevet materiale og improvisasjoner er dette musikk som bringer deg dit bare spirituell musikk makter å hensette deg.

Transcendens beskrives det som – det som overskrider alt det som er. Musikk har alltid vært sett på som en vei over i dette hinsidige. Musikk kan løfte oss over i en spirituell verden – bortenfor alt det hitsidige. Og ikke bare løfter den oss som tilhørere, også musikerne selv løftes over i «transen».

Dahl og Ostad greier det kunststykket til fulle – å skape transcenderende musikk. De uttrykte opplevelsen slik overfor oss; «vi spiller ikke, vi bliver spillet».

Dette er derfor også musikk som overskrider alle sjangergrenser, det er ikke jazz, det er ikke folkemusikk, det er ikke singer-songwriter. Det er ingen av delene og det er alt dette og mere til.

Carsten Dahl beskriver seg selv ofte som en skap-nordmann – «jeg er en fjeld-abe», sier han med referanse til danskenes, som oftest vennskapelige, omtale av oss som er fra Dovre­gubbens land.

I de opptakene jeg har fått høre, spiller han også som en fjellape. Kvarttonedynamikk er ofte benevnt som ett av de viktigste kjennemerkene ved norsk folkemusikk. Av og til beskrevet som at du ikke hører om det går i dur eller moll, det er noe midt imellom. Folketonene har «blå» toner, noe midt mellom en hvit og svart tangent på klaveret.

Dahl spiller selvfølgelig et klaver – og kan derfor ikke spille slike kvarttoner. Så du hører dem ikke direkte i spillet hans, men om du lytter hører du at han antyder dem med en forståelse for norsk folketonalitet som er utsøkt.

Jeg har ikke hørt alle opptakene, alle sporene. Men jeg har hørt de fleste. For meg er den største overraskelsen – og noe av det som virkelig skaper spenning i materialet – Ostads låter skrevet i et mer moderne urbant tonespråk, med det jeg vil omtale som bytekster. Materialet med kirketoner, folketoner og bytoner gis med dette en iboende spenning – en spenning som skaper en totalitet større enn de enkelte bidragene.

Sammensetningen skaper en meditativ sårhet og skjønnhet som understrekes av Ostads fargelegging, intonering og frasering av låtene. Dahls pianospill er både fjell-apisk og -episk så det holder – på et høyt nivå. Det ligger en dyp respekt for tonematerialet og tradisjonene i hans spill og samtidig er det kontemporær europeisk musikk på høyt nivå.

car_torDet siste gjelder ikke minst i samspillet mellom de to. Jeg beskrev det innlednings­vis som et møte mellom to tvillingsjeler, to sjeler som også tør ikke bare å vise hver­andre og oss sin egen sårbarhet, men å bruke den til å skape kunst.

For det er i samspillet mellom de to disse opptakene virkelig står fram. Det er i dette møtet denne musikken tar deg til et helt annet sted. Og får deg til å tenke, til å leve med i den.

Jeg gleder meg til å høre sluttresultatet, etter at Jan Erik Kongshaugs magiske fingre har sluttført presentasjonen av materialet. Til å høre dette felles barnet av to kreative sjeler som møttes i et åpent platestudio på Torshov i for å skape magi sammen.

Etter at miksing og mastring sluttføres i august-september i år, vil det også bli klart hvilket plateselskap som vil utgi denne plata. Vi i salt peanuts* håper at plata vil bli tilgjengelig i løpet av høsten 2016.

Tekst og foto: Johan Hauknes