Tre kvelder på Vortex-klubben i London – tre CDer, tre forskjellige band og noen av de mest spennende jazzmusikerne på de britiske øyer, alt ledet av tenorsaksofonisten Alex Hitchcock, en av samveldets mest anerkjente saksofonister av den yngre generasjonen.
Hans Dream Band har tidligere vært på platemarkedet med platen Dream Band (2021), ble innspilt i studio, og var i likhet med det nye albumet, en trippel, med tre forskjellige konstellasjoner. Den nye ble innspilt over tre utsolgte kvelder på Vortex, hvor han samarbeider med musikere som Kit Downes, Mark Kavuma, Liselotte Östblom, Rob Luft og Orlando le Fleming med flere. Han forteller at de tre kveldene var tre konserter hvor han følte seg heldig som var omgitt av så mange særegne og kontrasterende stemmer, og han ønsket å fange den variasjonen i et album, og skape rom for musikerne til å uttrykke seg og forme musikken».
Når man blir stilt overfor et trippelalbum med tre konserter, så forventer man (nesten) at hver kveld har fått hver sin CD. Men det er ikke tilfellet her. Her blandes de tre kveldene og låtene er plassert slik at de passer bedre sammen enn om man hadde valgt den enkleste løsningen med en og en kveld etter hverandre. Og de starter med «Anaqua» med vibrafonen til Lewis Wright som introduserende instrument sammen med bass og trommer, før resten av bandet kommer inn. På denne låten, pluss «Momentum», som åpner CD2, «Cat Circles», også på CD2, «Red» på samme plate, pluss «Brocken» som dukker opp på CD3, møter vi trompeteren James Copus, vibrafonisten Lewis Wright, pianisten Kit Downes, bassisten Chris Chaplin og trommeslageren Marc Michel. Og åpningen er en komposisjon hvor Downes og Wright får dominere. Men etter hvert kommer også Hitchcock inn på tenorsaksofon, og vi får en litt «daffere» fremføring enn jeg hadde forstilt meg. Hans studioplate med Dream Band kom ut på selskapet Edition, som har utgitt mye, britisk og europeisk jazz de senere årene, men det er ikke så ofte jeg har «gått av skaftet» o ver kvaliteten. Og noe av den samme følelsen får jeg når jeg lytter til den første platen her. Jo da, det tar seg opp etter hvert, særlig på grunn av Downes alltid smakfulle og fine pianospill og Michels drivende trommespill.
I andresporet, «Verglas», pluss «Grace» fra andreplaten, «Rio» og «Sach» fra den tredje CDen, møter vi Hitchcock sammen med vokalisten Liselotte Östholm, trompeteren Marc Kavuma, gitaristen Rob Luft, bassisten Rio Kai og trommeslageren Jamie Murray, og er en komposisjon hvor Luft får utfolde seg med sitt «luftige» gitarspill (og det er ikke ment som en morsomhet). Luft kan nesten sammenlignes litt med Pat Metheny i spillet. Han spiller teknisk fint og det er gode ideer i soloen hans. Men jeg blir litt skuffet over at det nesten kun er trommespillet som drar dette i en drivende klubbsetting.
Deretter følger «Oblique» med enda en ny bandsammensetning. Det samme bandet møter vi i låtene «Cakeism» som både kommer som en intro og full låt og alternsativt take på førsteplaten, «North Field», sistesporet på den andre platen, pluss «Lift» og «Differentials», som avrunder den siste CDen. Her møter vi Hitchcock, som spiller tenorsaksofon på alle de tre platene, trompeteren Alexandra Ridout, gitaristen Ant Law, pianisten Kit Downes, bassisten Orlando Le Fleming og trommeslageren James Maddren.
Jeg føler at Hitchcock mest er den som komponerer, organiserer og leder de tre bandene. Men innimellom avleverer han noen helt ok solier, som ikke fester seg nevneverdig, fordi hans tone i tenorsaksofonen er relativt «tynn» og jeg savner at han tar styringen med mer kraftfullt saksofonspill. Han fremhever ikke seg selv altfor mye, men overlater mye til piano og vibrafon. Det fører til at blåserne og vokalen mye mer blir ensemblemusikere i stedet for solister, noe som igjen fører til at lydbildet i de tre bandene blir relativt likt, og som gjør tre plater litt unødvendig. Men av og til får vi utmerkede trompetsolier, som Ridout på «Oblique». Og hvorfor han ikke har fått slippe til mye mer med sitt kraftfulle og fine trompetspill, er det kanskje bare Hitchcock som kan svare på.
Den britiske jazzen trenger sannsynligvis dyktige organisatorer og komponister som Hitchcock, men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over hva alle de dyktige musikerne leverer på disse tre live-platene fra Vortex. Men de bidragene vi får fra Kit Downes veier opp for mange av de litt mer uinteressante sekvensene. Hans spill er nesten verdt prisen på trippelalbumet alene.
I rettferdighetens navn skal det sies at låtene med det tredje bandet låter adskillig friskere enn de to første, så kanskje hadde Hitchcock tjent på å utgi kun den tredje kvelden. For her sparker musikken i flere spennende retninger.
Jan Granlie
Alex Hitchcock (tenor saxophone), James Copus (trumpet), Liselotte Östblom (voice), Mark Kavuma (trumpet), Alexandra Ridout (trumpet), Rob Luft (guitar), Ant Law (guitar), Kit Downes (piano), Lewis Wright (vibraphone), Conor Chaplin (bass), Rio Kai (bass), Orlando Le Fleming (bass), Marc Michel (drums), Jamie Murray (drums), James Maddren (drums)
