Så er den norske trompeteren Arve Henriksen her igjen. Etter å ha gjort ni plater i eget navn, pluss at han har medvirket på over 100 andre plater som gjest og bidragsyter. Nå er han tilbake med sine kumpaner Jan Bang (livesampling, samples og programming) og Erik Honoré (synthesizer, synth bass), som han også hadde med på de to platene «Chiaroscuro» (Rune Grammofon, 2004), Henriksens andre album i eget navn, og «Cartography» (ECM 2008). I tillegg har han med sin «våpendrager» gjennom nesten hele karrieren, Eivind Aarset (gitar) og fruen, vokalisten Anna Maria Friman (fra Trio Medieval) på en låt.
Og hva forventer vi oss så av et nytt album fra Henriksen? Noe helt nytt? Eller mer av det vi har hørt hundrevis av ganger før? Heldigvis har ikke Henriksen kommet i «panikkalderen» enda, hvor han skal skape noe helt nytt. Han dyrker trompeten og har med gode venner som vet hvilken retning Henriksen har til hensikt å bevege seg musikalsk. Og, jeg må bare bryte sammen og tilstå: Det blir bare bedre og bedre.
En av mine tidligere kolleger, skrev en gang en anmeldelse av en Henriksen-plate, og han mente at han som oppfant trompeten sikkert hadde en idé om hvordan den skulle låte. Men det gir den gode stryningen blanke i. Og at han ikke låter som Maynard Ferguson eller Herb Alpert, skal vi alle være glade for.
I stedet utnytter Henriksen trompetens muligheter, og låter ofte nesten mer som en japansk fløyte enn en streit trompet. Høre bare på tredjesporet «Towards Language». Og uansett om det ikke låter som en trompet, så er det nydelig. Og når han bidrar med sin nærmest, britiske guttekorrøst, så går trompeten og vokalen opp i en egen enhet.
Musikken er hele veien neddempet, og medmusikantene er stillferdig tilstede med understrekinger, pålegg og ideer, som gjør musikken enda mer inderlig og vakker. Og når Anna Maria Frimann kommer inn i avslutningssporet «Paridae», så har vi opplevd en stund nesten utenfor oss selv. Man blir rett og slett sittende som lammet over denne utrolig vakre musikken, og hodet tømmes for tanker. Dette er rett og slett guddommelig vakker musikk, som garantert flere vil hevde ikke er jazz, men det bryr hverken Henriksen, Bang, Honoré, Aarset, Friman eller jeg oss om. Det er rett og slett bare vakker musikk!
Jan Granlie
Arve Henriksen (tp, v, elec), Jan Bang (livesamp, samp, prog), Eivind Aarset (g, elec), Erik Honoré (synth, bass-synth), Ana Maria Friman (v)
