På skive

BRADFORD / MODIRZADEH / MIRANDA / ANDERSON

«Live at the Blue Whales»
NOBUSINESS NBLP 119

The Blue Whale er en jazzklubb i Los Angeles, hvor man tydeligvis setter stor pris på «frittgående» musikk. Derfor var det helt naturlig at kornettisten Bobby Bradford skulle spille her, sammen ed saksofonisten med mer, Hafez Modirzadeh, bassisten Roberto Miguel Miranda og trommeslageren Vijay Anderson, en kald januardag i 2017.

Av musikerne er det Bradford man kjenner best, fra en rekke fine innspillinger og konserter, blant annet med Freddie Hubbard, Eric Dolphy, Bob Stewart, Charlie Haden, George Lewis (trombonisten og ikke klarinettisten), James Newton, David Murray, de norske musikerne Ingebrigt Håker Flaten, Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love, og, ikke minst, hans fine samarbeid med klarinettisten John Carter.

På denne live-skjæringen, får vi fem «strekk», hvor «komponeringen» er fordelt mellom de fire musikerne. Hvem som er ansvarlig for hvilke låter spiller mindre rolle i sammenhengen, så lenge mye er basert på relativt fri improvisasjon.

Musikken er spennende, siden den har sine røtter både i den moderne jazzen og musikk fra mer eksotiske steder som vi nordboere kjenner best for langveisfarende ferieturer. Og det er nettopp denne kombinasjonen som gjør platen mest interessant. At Hafez Modirzadeh i tillegg til å spill sopransaksofon, også trakterer karna og khaen (i førstesporet «Raphael» av Miranda), er med på å gjøre dette til en helt særegen, musikalsk opplevelse.

Og da forventer vi kanskje at resten skal være mer konvensjonell, amerikansk freejazz? Men nei. Selv om Modirzadeh fortsetter på sopransaksofon, så er det «eksotiske» et viktig element hele veien.

«Free the Idea» av Modirzadeh, er variasjoner over et tema av Ornette Coleman, og høres også slik ut, selv om jeg føler at det som foregår her ligger et godt stykke til venstre for Coleman. Vi får en fin sopransaksofonsolo av Modirzadeh, som følges opp av en like spennende solo fra Bradford og hans kornett. Når noen benytter kornetten som jazzinstrument, går tankene umiddelbart til Don Cherry, men jeg har alltid syntes at Bradford har hatt en litt annen «stemme» en Cherry, og man kan godt høre at han begynner å bli en gammel mann (født i 1937). Det er ikke samme «spruten» i spillet nå som tidligere, men uten at det på noen måte er blitt dårligere. Det låter bare litt annerledes.

Det går over i Modirzadehs «Lunatique», som jeg synes kanskje ligger nærmere Ornette Coleman enn låten som er variasjoner over et Coleman-tema. Her finner vi de to blåserne i front, med fin kommunikasjon, mens vi får, spesielt, fint trommespill fra Anderson.

Andersons «Almost Not Crazy» er neste, og her tar de fire det litt ned, før de igjen er framme på tærne med fint spill.

Så avslutter de med Bradfords «Crooked Blues». Dette er en typisk Bradford-låt, hvor Mdirzadah nærmest spiller rollen som John Carter. Det er en låt som utvikler seg fint, fra en litt løs åpning til, etter hvert, å swinge upåklagelig, ikke minst takket være Mirandas fine bass-spill.

Å ha vært tilstede på The Blue Whale denne kvelden tror jeg må ha vært en strålende opplevelse. De fire kommuniserer nærmest perfekt gjennom hele albumet, og man skulle tro at de fire aldri har gjort  annet enn å spille sammen. Men nå er heldigvis opptaket fra denne kvelden i januar 2017 tilgjengelig også for oss som ikke akkurat bor i nabolaget til klubben. Og takk for det. For dette er musikk akkurat slik, i alle fall jeg, ønsker meg den. Kreativ, morsom, spennende og ytterst swingende, uten at man på noen måte blir fristet til å klappe på en og tre.

Anbefales!

Jan Granlie

Bobby Bradford (cor), Hafez Modirzadeh (ss, karna, khaen), Roberto Miguel Miranda (b), Vijay Anderson (dr)