På skive

CHROME HILL

«The Explorer»
CLEAN FEED CF471CD

Chrome Hill er en norsk jazzkvartett som startet i 2000, og som med «The Explorer» er ute med sin femte utgivelse. I de første årene hadde man med Jørgen Munkeby fra det hardtslående bandet Shining, på saksofoner og klarinett, men i 2015 overtok Atle Nymo hans plass. Ellers består bandet av gitaristen Asbjørn Lerheim, bassisten Roger Arntzen og trommeslageren Torstein Lofthus, alle kjente navn innenfor den norske jazzen.

Da Chrome Hill kom med deres første utgivelse, «Mostly Harmless (Songs)» i 2003, fikk de relativt mye oppmerksomhet, og ble hyllet som et av de mange nye, innovative, norske jazzensemblene. Og nå, i 2018 (platen er innspilt i 2017), føler jeg at de går i en litt annen retning musikalsk.

Fremdeles har man den samme energien, som Munkeby og Lofthus i hovedsak var eksponenter for tidligere. Og Nymo er en god erstatning for Munkeby, med kraftfullt og energisk spill. Vi vet at Lerheim er en musiker som har sans for det litt amerikaniserte i musikken, og på «The Explorer» synes jeg det kommer godt fram i en viss tilnærming til americana og county, som på mesterlig vis flettes sammen med litt tungtgående, moderne og groovy jazz.

Vi får sju komposisjoner som jeg formoder er gjort i et slags fellesskap, siden komponist ikke er nevnt i coveret, men samtidig er det utvilsomt at Lerheim har hatt en svært viktig finger med i spillet. Gjennom hele albumet er det energien som er det viktigste, og sammenligningen med americana, dreier seg i første rekke om hvordan temaene er bygd opp, og Lerheims barytongitar, som hele veien er viktig.

Lerheims gitarspill er utrolig viktig for helheten i bandet, og legger på mange måter føringene for hvilken retning musikken skal tas.

Men i front troner Atle Nymos tenorsaksofon, som skulle han aldri ha gjort noe annet. Det er deilig å høre han «ta løs» såpass friskt som han gjør på de fleste av de sju sporene. Men det er også deilig å høre han spille en ballade som på fjerdesporet «Galileo». Personlig og fint. Han er etter hvert blitt en slags kameleon i den norske jazzen, og kan settes inn i nesten hvilken sammenheng som helst, og han fungerer nærmest perfekt, noe man godt kan høre innenfor de enkelte stemningene på denne innspillingen.

Og i bakgrunnen buldrer og braker Arntzen og Lofthus. Arntzen, som vi har hørt utallig ganger med det adskillig mer neddempede bandet in the country, viser seg fram som en «råtass» på bassen, og Lofthus, en av Norges store «duracell-kaniner» bak trommene, racer avgårde slik vi elsker å høre ham.

Og selv om musikken har en del americana i seg, er det blitt en slags kombinasjon av Albert Ayler og hans likemenn blandet sammen med noe som kunne vært gjort av John Zorn i kombinasjon med Bill Frisell.

Mens jeg lytter meg gjennom platen for n’te gang, tenker jeg at denne musikken burde være det perfekte tonefølge for en rå og hemningsløs (og morsom) spagetti-western. For her er det akkurat såpass mye energi, som ville få en slik film til å vokse til en stjernefilm.

I det hele tatt er dette blitt en rasende fin plate, som både er original, tøff, lyrisk og heftig, og alt dette nesten på samme tid. Sjekk den ut! Nå!

Jan Granlie

Asbjørn Lerheim (bar.g), Atle Nymo (ts), Rogen Arntzen (b), Torstein Lofthus (dr)