Vokalisten og låtskriveren Trine Duesund Straume, er nok mest kjent på vestsiden av fjellene i Norge, blant annet fra duoen Dumpster Divas (med vokalisten og gitaristen Helle Karlsdottir). Men nå oppsummerer hun sitt 36 år lange liv med utgivelsen Over vannet, hennes første utgivelse i eget navn.
Duesund Straume bor «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» mellom Bergen og Voss. Her har hun bosatt seg med familie, og etter en heftig fødselsdepresjon, som hun har stått fram med i media både i Bergen og på Voss. Og med det som bakteppe får vi en ytterligere forståelse av hennes tekster på dette albumet. Med seg på platen har hun et velspillende knippe musikere fra omegnen, og for jazzmenigheten er det alltid hyggelig å høre trommeslageren Kåre Opheim, saksofonisten og fløytisten Elisabeth Lid Trøen og bassisten Eline Rafteseth (som jeg påstår er den eneste jazzbassisten fra Vestnes, rett over fjorden for Molde). I tillegg har hun med pianisten Jens Kristian Mørkeby Rimau, som også står for produksjon, mix og mastring av platen, Mathias Saue Røyrvik på gitar og Eirik Straume Normann på vokal. Selv tar Duesund seg av hovedvokalen, gitar og munnspill.
En av slippkonsertene for platen ble arrangert av Voss jazzklubb i Gamlekinoen på Voss. Og i løpet av den konserten fant jeg ut at Duesund må være den perfekte gjesten for flere av de mange «talkshowene» som florerer på norske fjernsynskanaler. For dette er en entertainer i toppklassen. Hun har mye å seriøst å melde om psykisk helse, særlig når det gjelder hva samfunnet gir av støtte til nybakte mødre som havner dypt inne i fødselsdepresjonene. Samtidig er hun en ubetalelig morsom person, som kan se på sine egne problemer i ettertid med lun og deilig humor. Og når man vet at hun er utdannet jordmor, settes det hele i et helt eget perspektiv.
Musikken ligger tett på singer/songwriter-tradisjonen. Mye kan gå under betegnelsen viser, men hele veien er det så mye mer i det hun leverer som går rett i sjela på denne anmelderen.
Fra de starter med åpnningslåten «Stødig» til de avrunder med «Løgner» tar de oss med på en vakker, interessant og viktig reise inn i Duesunds musikalske univers, som jeg vil påstå går utenpå det meste vi får av slik musikk i Norge i dag. I åpningssporet minner hun ikke så rent lite om svenske Sofia Karlsson, som for noen år siden gjorde en glimrende plate med Dan Andersson-tekster. Hun har en vibrato i stemmen som tidvis tar oss med inn i americanaen, men med begge føttene godt plantet i det norske. Med akustisk gitar som det viktigste instrumentet ved siden av det vokale, får vi en tilnærming til visetradisjonen som vi ikke hører altfor ofte her på berget – i alle fall ikke med samme solide kvalitet.
I den første låten på B-siden, «Over vannet» blir musikken litt mer eksperimentell, mens vokalen er stødig og sterk, i en låt som handler om å hjelpe andre til holde hodet over vannet, også menn, og som kanskje er platas sterkeste låt.
Bandet er hele veien fremragende. Saksofonspillet til Lid Trøen passer perfekt i helheten. Gitarspillet fungerer fint, og bass- og trommespillet er som skapt for settingen. Og vi aksepterer også Duesunds «Bob Dylan»-aktige traktering av munnspillet. I tillegg er den vokale duosekvensen mellom de to vokalistene i «Trygg» troverdige (jeg lurer på om ikke medvokalisten er hennes kjære). Pianospillet fungerer fint inn i helheten, og understøtter på en fin måte helheten.
Men det er Duesunds vokal jeg faller pladask for. Hun har en fremragende stemme, som passer perfekt til komposisjonene, med en liten og fin vibrato i stemmen, og med de fine tekstene gjør de denne utgivelsen til en riktig «høydare» innenfor sjangeren i Norge.
En praktfull plate jeg kommer til å plukke fram ofte, når jeg går lei av all frijazzen fra Mellom-Europa, med tekster som mer enn gjerne kan leses uten at man hører på platen, men med en vokal som går rett i sjelen og som blir der – lenge. Det eneste jeg har å sette fingeren på, er at den varer altfor kort. For dette er musikk jeg gjerne hører på i time etter time.
En norsk hitlåt, som har tålt tidens tann, heter «Det hainnle om å leve» (Kine Hellebust, 1997), og på Duesunds debutplate får vi åtte utsøkte låter som handler om akkurat det. Dette er en plate som, garantert, vil hjelpe mange som sliter med problemer, og ved å lytte til Duesunds utgivelse, kan man spare helsevesenet for mange konsultasjoner. Jeg gleder meg til å høre henne igjen på en scene i nærheten.
Løp og kjøp!
Jan Granlie
Trine Duesund Straume (vocals, guitar, harmonica), Jens Kristian Mørkeby Rimau (piano), Eline Rafteseth (double bass), Elisabeth Lid Trøen (saxophone, flute), Mathias Saue Røyrvik (guitar), Kåre Opheim (drums, percussion), Eirik Straume Normann (vocals)
