På skive

HÅKON KORNSTAD

«tenor battle»
JAZZLAND 475 711 4

Saksofonisten og vokalisten Håkon Kornstad ble tidligere regnet som en av Norges ledende saksofonister, før han besøkte Metropolitan i New York og ble så fasinert av å høre «Cavalleria Rusticana», at han oppsøkte en kjent operapedagog i byen, og føyde etter hvert vokalist til sin yrkestittel, sammen med saksofonist.

Han studerte etter hvert ved Operahøyskolen i Oslo, og er nå ute med sin første innspilling med sitt nye, ytterst orginale prosjekt «Tenor Battle».

Her møter vi han sammen med organist Sigbjørn Apeland, som trakterer et skikkelig trøorgel, Lars Henrik Johansen på cembalo, Per Zanussi på bass og Øyvind Skarbø på perkusjon.

Og hvilken plate det er blitt!

Vi har tidligere gitt en forsmak via innspillingen «Live in Sarajevo», som undertegnede fikk av Kornstad i sommer, men som ennå ikke er offisielt utgitt, men der synger han og spiller saksofon solo.

Men her får vi han altså med fullt band. Og om noen i hele verden kan kombinere italiensk opera (og andre sanger fra Napoli-området) med jazz slik Kornstad og hans medsammensvorne gjør på denne plata, så vil jeg gjerne høre om det. For dette er bare himmelsk vakkert!

Det starter med Jules Massenets «En fermant les yeux» fra «Monon», med streit saksofon, slik vi kjenner Kornstad fra før, før han kommer inn med en sang som bare er vakker..

Deretter får vi Francesco Paolo Tostis fantastisk fine «Marenchiare», hvor Kornstads saksofon og sang, sammen med Apelands nydelige ostinatspill, gjør denne til en stor favoritt. Og bak det hele ligger Zanussi med stødig bass-spill. Og over det hele svever Kornstads sang, som hadde han ikke gjort annet i hele sitt liv.

Richard Strauss’ «Morgen» starter med Apelands nydelige trøorgel, som tar oss inn i de vestlandske bedehus og søndagsskolene fra barndommen, før Kornstad kommer nesten smygende.

Nå er ikke jeg noen ekspert på napolitansk sang, men som en menigmann på området, med litt mer kunnskap om jazz og saksofonspill, kan jeg ikke forstå annet enn at dette må også operaelskere like.

Og slik fortsetter det. Vi får «Lasciatemi marire» av Claudio Monteverdi, fra operaen «L’Arianna», med nydelig og ettertenksomt cembalospill og aldeles nydelig saksofonspill, «Je crois entendre encore» av Georges Biset fra «Les pêcheurs de perles», kanskje platens vakreste spor, og sikkert relativt utfordrende for Kornstads stemme, «O del mio dolce ardor» av C.W. Gluck fra «Paride ed Aeneas» begynner med vakker saksofon og sag(!) før Kornstads utrolig vakre stemme kommer inn, og vi blir sittende med solid hakeslepp, og alt er bare så vakkert, og «Song of India» av Nicolai Rimsky Korsakov, fra «Sadka», før de avslutter med den relativt lystige Francesco Paolo Tostis «L’ultima conzone».

Å gjøre en slik kombinasjon av jazz og opera kunne blitt en solid katastrofe. Vi har hørt det tidligere, når kjente, kvinnelige operasangere har forsøkt seg på jazz, men har er alt så perfekt og nydelig utført, at det er en fryd. Og man kan nesten høre at det har gjort Kornstad godt å lære seg å synge, ikke minst når det gjelder hvordan han spiller saksofon. Det høres hele veien ut som han nå, endelig har funnet sin plass i musikklivet, med ett bein i jazzen og ett bein i operaverdenen. Og med musikerne av dette kalibret som leverer sterke bidrag, og er med på å understøtte og løfte Kornstads sang og saksofonspill opp i himmelen, så føler jeg at Kornstad og vennene hans har vært med på å gi oss noe helt nytt og usigelig vakkert.

Årets vinner i kombinertklassen!

Jan Granlie

Håkon Kornstad (ts, v, fl, live looping), Sigbjørn Apeland (org), Lars Henrik Johansen (harpsichord, cimbalon), Per Zanussi (b, sag), Øyvind  Skarbø (perc)