På skive

LARGE UNIT

«Fluku»
PNL RECORDS PNL038

Noen har hevdet at den norske trommeslageren Paal Nilssen-Love lager altfor mange plater. Og det må de gjerne få lov til å mene. Men det vil ikke si at dette er den hele og fulle sannhet. For selv om en musiker lager en rekke plater, så er han eller hun hele tiden på veien med forskjellige prosjekter, og en del av disse er såpass spennende, at det nesten ville vært dårlig gjort overfor oss som ikke kan sette av tid og penger og følge den energiske trommeslageren rundt om i verden, også får mulighet til å høre ham og noen av hans prosjekter. Når var for eksempel Paal Nilssen-Love sist i København med et av sine prosjekter? Det begynner faktisk å bli en god stund siden!

Og med sitt Large Unit «storband», har han siden 2014 kommet med noen strålende plater, som startet med «Erta Ale», fortsatte med «2015» før vi fikk «Ana» i 2016 og nå den nye «Fluku». Innimellom har det også kommet et par EPer, pluss samlingen «Selected Tracks 2013-2017».

Jeg har tidligere sammenlignet Large Unit med kollegaen Mats Gustafssons Fire! Orchestra!, men de senere årene, og særlig på den forrige innspillingen «Ana», syntes jeg Nilssen-Love gikk sin egen vei. Men hele veien er det energien som står i førersetet for begge disse banda. Hos Nilssen-Love vises det i første rekke av de to trommeslagerne, han selv og kollegaen Andreas Wildhagen. Men også med det solide laget av norske, svenske, danske og finske medspillere, som alle er med på å gjøre Large Unit til en stor fest.

Vi får fire strekk på den nye innspillingen, alle «skrevet» av Paal Nilssen-Love. Men det er nok ikke altfor mye av den «rene» musikken som er skrevet ned her. Temaene, kanskje, og hvem som skal gjøre hva, når. Og med et slikt lag av musikere, så fungerer det mer enn godt nok.

Det starter med tittelsporet «Fluku», hvor optimismen råder i starten, før gitaren til Ketil Gutvik, overtar i en heftig, men litt innadvendt sekvens, før «helvete» bryter løs. Og derfra og ut er dette et kroneksempel på hvordan et større band kan kommunisere, kun styrt av en «duracell-kanin» bak trommene som har den komplette kontrollen hele veien.

Derfra går man over i «Springsummer», som åpner med de to bassistene Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen, en med bue, den andre med streit komp. Julie Kjærs fløyte kommer inn i en litt «sær» sekvens, som jeg tror mange «fagfolk» innenfor fløytefaget kanskje vil reagere på, men som fungerer perfekt i denne settingen. Det starter nesten litt surt, men utvikler seg fint over trommer og bass, og vi sitter bare og venter på den store eksplosjonen. Men den kommer aldri. I stedet får vi en overraskende «nedpå» låt, hvor det meste er nedskrevet. Blåserne legger seg fint inntil Kjærs fløytespill, og det hele ender så vakkert, så vakkert.

Deretter følger «Playgo», som starter litt forsiktig, før Gutvik igjen får utfolde seg med sitt helt særegne gitarspill, som også kan høres ut som noe elektronikk gjort av Tommi Keränen, før hel bandet kommer smygende, med den svenske trombonisten Mats Äleklint i førersetet. Han avleverer en av sine sedvanlige, stjernesoloer, som nesten ingen gjør ham etter, over noen lekne riff fra de andre blåserne. Trompeteren Thomas Johansson overtar og det enkle temaer ruller fra den ene blåseren til den andre, og det hele bygger seg opp til noe ekstatisk. En tung elbass kommer inn, men heller ikke her eksploderer det, slik vi er vant til fra Large Unit. Men det gjør ingenting! De holder oss bare på pinebenken, mens den musikken som kommer ut av høytalerne i aller høyeste grad er spennende og interessant. Vi får solier fra flere av musikerne, og innimellom er vi et godt stykke inne i den frijazzen vi fikk på 60- og 70-tallet fra for eksempel Jazz Composers Orchestra, før det renner ut med elektronikken til Keränen.

Så runder de av dette settet med «Happy Slappy», hvor Äleklint setter standarden sammen med Nilssen-Love og en av bassistene på elbass. Blåserne kommer inn med et riff, men Äleklint lar seg ikke stoppe så lett. Men etter hvert er han fornøyd og overlater scenen til Gutviks gitar og Keränens elektronikk. Johanssons trompet overtar, på sedvanlig, skarpt vis, mens han inviterer de andre til å bli med på reisen. Og de lar seg ikke be to ganger. Klaus Ellerhusen Holm plukker fram barytonsaksofonen og avleverer en solo det slår gnister ut av, men de andre lar han ikke holde på for lenge. En av altsaksofonistene overtar (jeg tror det må være Alberts, men det kan også være Kjær), eller er det kanskje en klarinett. Men det er ikke så farlig. Alberts kommer uansett inn med en fin tenorsaksofonsolo over rullende trommer, og det hele er i ferd med å bygge seg opp til et uvær i Vestlands-klassen, som Nilssen-Love kjenner så godt. Men det smeller ikke helt, slik man kjenner vestavinden dundre over sørvestlandet. Nilssen-Love stopper de andre musikerne før det går langt. Og plutselig er det slutt. Vi blir sittende igjen med et slags rop om mer, mer! Men det kommer ikke på platen, men jeg regner med at publikum på Victoria krevde, og fikk det.

Innspillingen er gjort live på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo den 8. april 2016, og for oss som ikke hadde muligheten til å være i Oslo den kvelden, er denne innspillingen en gave vi tar imot med stor glede. Det låter strålende hele veien, og det er ikke bare «tut og kjør» fra start til mål, slik det av og til kan være når man har med Paal Nilssen-Love å gjøre. Her er det derimot stor variasjon i spillet, og de fleste musikerne slipper til, der de føler de har noe de skulle ha sagt.

Derfor er også denne utgaven av Large Unit en opplevelse av de sjeldne. På deres forrige innspilling hadde de med flere perkusjonister i bandet, blant annet Celio de Carvalho, noe som gjorde musikken mer «brasiliansk». Men denne gangen er det tilbake til «røttene», og den musikken vi er blitt vant til å få fra dette ensemblet. Rått, tøft, spennende og ytterst interessant!

Så da er det bare for noen arrangører i København å få dette «holdet» nedover. Vi nordmenn, som er akterutseilt her nede, forlanger det. Selv om jeg ikke er sikker på om de mer profilerte nordmenn, som Åge Hareide og Ståle Solbakken, vil møte opp om denne gjengen med energibarer stiller på en scene i kongens by. Men jeg vil være på plass! Garantert! For dette bandet skal man bare høre så ofte man kan!

Jan Granlie

Julie Kjær (as, fl), Klaus Ellerhusen Holm (cl, as, bs), Kristoffer Berre Alberts (as, ts), Thomas Johansson (tp), Mats Äleklint (tb), Per Åke Holmlander (tuba), Ketil Gutvik (g), Tommi Keränen (elec), Jon Rune Strøm (b), Christian Meaas Svendsen (b), Andreas Wildhagen (dr, perc), Paal Nilssen-Love (dr, perc), Christian Brynildsen Obermayer (live sound)