På skive

NEW DOG

«Double Headed Pug»
TRYTONE TT559-057

I alle år har det fra tid til annet kommet en rekke nye, morsomme og interessante musikalske konstellasjoner fra Nederland. Fra Instant Composers Pool og deres «ledere» Misha Mengelberg og Han Bennink, via Willem Breuker og Ab Baars til en del av de unge, lovende som nå springer ut i full blomst fra de mange utdanningsinstitusjonene i landet.

Det eneste jeg vet om bakgrunnen til musikerne i New Dog er at ingen av dem opprinnelig kommer fra Nederland. Og det sier mye om hva som rører seg bl.a. på Musikkonservatoriet i Amsterdam. Her blander man kulturer som man vil, og om du kommer fra Oslo, Stockholm Happaranda, Gilleleje, Zurich, Bergamo, Istanbul eller Utrecht, spiller ingen rolle. Det er god plass og mange muligheter for musikalsk utfoldelse i Amsterdam. At de fire musikerne ikke er født og oppvokst i Nederland er en ting, men at de har hørt mye på de forannevnte musikerne er åpenbart. For her får vi servert relativt heftig og morsom kvartettjazz uten skylapper eller andre sperrer.

De to saksofonistene, Christian Ferlaino (as) fra Italia og Natalis Sued (ts) fra Argentina, bassisten Adan Mizrahi fra Argentina og trommeslageren Tristan Renfrow fra USA, tar oss med denne to-hodede hunden med på en musikalsk reise som både er morsom, kreativ og ytterst vital.

Det hele starter med den intense «Don k e la vita degli altri», hvor det koker voldsomt fra de fire i et slags modernisert 60-talls lydbilde. «La Trasfusione» er en ballade, hvor ting innimellom står helt stille, før trommeslageren drar de andre i gang, og låta bygger seg opp til en flott sak. Mektige blåsere, en bassist som holder styringen på gjengen og trommeslageren som hjelper blåserne framover.

Deretter er vi raskt over i den friske «Gatto de Piombo, hvor de to saksofonistene virkelig får boltre seg. Låtene er i utgangspunktet kompliserte, men de problemene som måtte dukke opp, løses på fortreffelig måte av de to blåserne. Platas morsomste låt! Sjekk ut denne, og du faller pladask for bandet! «Tasso Barbasso» åpner forventningsfullt med Tristan Renfrows trommespill. Deretter kommer blåserne smygende inn i noe som kan være en ballade, men hvor vi egentlig bare venter på at det skal smelle skikkelig. Men de holder det nede, med flott duospill mellom blåserne, og jeg tenker umiddelbart på «Witchdoctor’s Son» fra den salige bassisten Johnny Dyani, og det swinger grassalt. De to saksofonistene fremstår her som fullbefarne improvisatører, og leverer strålende spill.

I åpningen på «Ligheia» får Ferlaino åpne showet, før en heftig melodisnutt trer fram før bassisten tar det hele ned og styrer de to energiske blåserne videre. Det virker nesten som om han må holde de to i tømmene, og at det er masse energi som skal ut, men som bassisten holder tilbake. Og det er bra, for ellers kunne det hele fort godt helt av skaftet og eksplodert.

«Henry» og «La Pantanusa avslutter denne strålende plata med enda mer energi. Det swinger upåklagelig av bandet i disse låtene. På «Henry» får de to blåserne tatt ut noe av energien gjennom et heftig fritt parti som fungerer perfekt i helheten.

Hele oppbyggingen her (og på de fleste av de andre låtene), er temmelig like. Man starter med en intro fra en av musikerne, før man får et tema. Deretter løser det hele seg opp, og de fire musikerne improviserer friskt rundt temaet, eller de vandrer sine egne veier et godt stykke utenfor de opptrådte stier. Og det er også noe av det som gjør denne musikken så interessant. Man vet aldri hva man får og hvor man ender, men hos New Dog havner vi alltid tilbake på plass. Det er på mange måter som om han har gått til anskaffelse av en ny hund og hvordan den vil oppføre seg. Den liker ikke å gå i bånd, og når den slipper løs, fyker den avgårde ut i periferien, på egne eventyr. I New Dog er det bassisten som er hundepasseren, med trommeslageren som assistent, mens de to blåserne er den tohodede hunden som løper sine egne veier. Dette er en innspilling med fire, unge musikere som liker å undersøke «naturen» rundt seg. De bryr seg ikke nevneverdig om regler og bestemmelser, men fyker avgårde som de vil, men hele tiden kommer de tilbake til «eierne». En strålende innspilling fra et band jeg håper å få høre på konsert i nær framtid, for dette var tøft, morsomt og utrolig energisk. Makan!

Jan Granlie

Christian Ferlaino (as), Natalio Sued (ts), Adan Mizrahi (b), Tristan Renfrow (dr)