PUNKT-FESTIVALEN, DAG 2, FREDAG 6. SEPTEMBER 2024: Det er varmt og det er stimulerende å være i Kristiansand disse dagene. Varmen og festivalen skaper god grobunn for nye tanker og ideer. Jordsmonnet er fruktbart, her i området rundt det gamle Teateret, plassert som en portstolpe ved inngangen til Kongens gate, på hjørnetomta av den gamle Kvadraturen, der Vestre og Østre Strandgate møtes. Dette kvartalet som var nummerert som kvartal 45 etter bybrannen i 1734, halvparten av vinkelen dannet av de to strandgatene.
Mange spørsmål
Om du lurer på hvorfor Østre og Vestre ikke er parallelle, men står vinkelrett på hverandre, er forklaringen like enkel som den er åpenbar om du ser på et kart. Bukta vest for Odderøya var fra gammelt av en veletablert havn. Da Christians Sand ble anlagt på en sandmo, kjent som Sanden, i 1641, ble også Østre havn, bukta øst om Odderøya, tatt i bruk. Festningsverkene på Christiansholm ble anlagt for å verne østhavna. Og strandgatene fikk sine nærmest selvforklarende navn. Det er lenge siden seilskutene dominerte utsynet mot havet. I den grad vi ser noen båter i det hele tatt, er det lystbåter og en og annen ferge på vei hit eller dit.
Fra sjøen og innover i byen som vokste fram: Kongens gate, så Dronningens gate, oppfinnsomheten er begrenset av strenge regler for navngiving. Og av funksjoner, gata ved kirken, gata som ledet til marken, og gata der tollbodene sto. Samt, som strandgatene, begrenset til en beskrivelse av lokaliteten, som gata ved elva Otra.
Første stopp på programmet er andre dag med seminarer, organisert av David Toop. Det berører mange tema, alt for mange til å behandle her, men la meg kort nevne noen av de knaggene jeg tok med meg. Først, en gammel kjenning: Betydningen av og kravene til fordomsfri lytting og interpretasjon, som en forutsetning for kommunikasjon mellom ulike, personlige livsverdener. Sterkt formidlet, ikke minst med gjenfortellingen til Gailè Gicituè av et møte med døves livsverdener.
Lydens evne til å produsere effekter vi ikke forstår, med Carsten Nicolais samtale med Toop om sin eksperimentering med og skaping av nye, relasjoner mellom lyd, lydens tekniske og fysiske aspekter, bilde, og sanselig opplevelse. Ryuichi Sakamoto. Svetlana Maraš om sitt oppsett i samtale med Toop. Samtaler som vekket tanker om viktigheten av og implikasjoner av å tenke på instrumenter som komplekser, som systemer, og ikke som artefakter. Grensesnittene mot de tekniske faktorene som de egentlige instrumentelle funksjoner. Fokus på strukturer av lyd, ikke på teknisk betingede adferdsregler.
Lyders spillbarhet og lekenhet. Igjen dette som ikke lar seg uttrykke på samme måte på skandinaviske og andre germanske språk, to play, jouer og spielen. Men leke og spille. Playability og playfulness, jouabilité og enjouement, Spielbarkeit og Verspielheit. Lek og musikk – den grunnleggende lenka, lekkja, lekk lek, ja! Visstnok skal ordet ‘leike’ ha sitt opphav langt tilbake i språkhistoria og bety noe slikt som å ‘hoppe’ og ‘sprette’, mens ‘spille’ på tilsvarende måte skal gå tilbake til å ‘danse’. Så kanskje er det ikke så langt allikevel?
Solens og månens døtre og sønner
Tøyen fil og klafferi er et spenstig nymusikk-ensemble med bred plattform av aktiviteter. Jeg hørte det første gangen på Kongsberg jazzfestival for to år siden, med Klaus E. Holm. Nå blir de brukt av en bredspektret multikunstner vi har lært å sette stor pris på. Michaela Antalova har på kort tid etablert seg som en ettertraktet musiker og komponist. Norsk Komponistforening og Music Norway har støttet utviklingen av verket Sun’s Daughter, og nå skal det ha urpremiere på PUNKT-festivalen.
Hanne Jones Rekdal på fløyter (moderne og barokk), Bendik Bjørnstad Foss på bratsj og Tove Margrethe Erikstad på cello fra Tøyen fil og klafferi, er supplert med Adrian Myhr på kontrabass og Michaela Antalova på den slovakiske bassfløyta fujara – ukjent for de fleste av oss, skulle jeg tro.
Instrumentet Antalova spiller, er ei overtonefløyte i slekt med blokkfløyter, som har fått en renessanse de siste årene. Det er tradisjonelt forbundet med gjeteres bruk av fløyta, men er i dag et uttrykk for revitalisering av slovakisk folkekultur og -musikk. Antalova har skrevet et verk der fløytas tone og tonale rekkevidde er det sentrale.
En start med bratsj og cello legger en bakgrunn for første framvisning av fujara-fløytas lydkarakteristika. Det er et variert verk Antalova har skrevet, med en fin utnytting særlig av kontrastene mellom hennes fujara-fløyte og Rekdals barokkfløyte. Det er en fysikalitet i det tonale uttrykket på disse fløytene som utnyttes fint. Musikken hører jeg ellers mye som et mot- og samspill mellom dels de to blåserne og strykerne, og mot fujara-fløytas overtonekvaliteter og de øvrige instrumentenes større tonale spektrum.
Til tider er musikken skrevet med et flott kontrapunkt-uttrykk. Men alt i alt treffer det meg allikevel ikke helt. Det blir noe uforløst over musikken, og jeg savner at materialet gir meg som lytter litt mer å arbeide med, litt motstand.
Neste programpost er nummer to av dagens premierer: Det er plateslipp for Bjørn Charles Dreyers Fourth Wave and the Moon. Dreyer er en veletablert musiker og produsent som i liten grad tidligere har stått fram som soloartist. Han har vært en del av «… Honoré og Bang, og kretsen rundt dem…», men skjult for de fleste.
Hans Time and Mass, med Kristiansand symfoniorkester, var hans første album i eget navn. Albumet ble utgitt like etter at han hadde fullført sine studier med en kunstnerisk Ph.D. ved Universitetet i Agder. På tampen av sitt 56. år, utgir han sitt andre album, Fourth Wave and the Moon. Albumet ble sluppet 30. august, og nå er det slippfest på PUNKT.
Og det er et stjernelag han har med seg på scena: fra venstre Arve Henriksen på trompet, stemme og elektronikk, Dreyer selv opphøyet med god oversikt, sine gitarer, effektbokser og elektronikk, Lars Erik Humborstad, gitar, Trond Augland på trommer, Ronnie Jacobsen bass, Ariel de Wolf på cello og Håkon Stene på melodisk perkusjon. Jeg hører Ry Cooder sveve over vannene, en touch Americana, og eminent spill. Dyp skjønnhet.
Bølger på bølger
Det starter med en Dreyers gitar med en resitasjon av Henry Wadsworth Longfellows dikt «The sound of the sea»: «The sea awoke at midnight from its sleep, / And round the pebbly beaches far and wide / I heard the first wave of the rising tide / Rush onward with uninterrupted sweep …». Jeg merker meg særlig Henriksens aktive rolle i å forme materialet ettersom musikken fra albumet skrider fram, «The Lighthouse Keeper», «Earthbound» gir meg sterke assosiasjoner til Don McLean, jeg kan nesten hør hans stemme der inne i musikken. Og jammen, midt i jammen, svinger ikke Sjostakovitsj innom også, med sin strykekvartett i c-moll, Strykekvartett nr. 8.
I ettertid ser jeg at musikken vi har fått høre er lagt ut og presentert i nesten samme rekkefølge som på store deler av plata. Det innebærer at vi skal lytte til dette som en storform, som et integrert verk. Og ja, det fungerer, med Sjostakovitsj som et slags midtpunkt. Men ikke helt, for mot slutten kommer tonegangene fra «Earthbound» igjen.
Mens jeg i forrige sett syntes jeg ikke fant tilstrekkelig motstand i det musikalske materialet, så er det ikke bare medvind her. Men motvinden er allikevel varm som været utenfor, som en ettersommer med lukt av strandlinje, overvinnelse og likeverd. I heard the first wave of the rising tide. Den fjerde bølgen kan referere til mange ting, men kan vel også forståes som en henvisning til såkalt fjerdebølge-feminisme. Det tydeligste uttrykket for den er vel #metoo-historiene, og kampen mot seksuell trakassering. Men hva vet en gammel, hvit mann?
Ned i kjelleren, til det sterkt utvidede rommet for remiksing. Der vi tidligere satt på rad og rekke som høns på trange vagler, er det nå et stort og åpent gulv. Remiksen er allerede godt i gang når jeg får kommet meg ned, med Arve Henriksen på plass nok en gang, denne gangen totalt uannonsert.
Vel, remiks og remiks: En remiks av et plateslipp for The Fourth Wave and the Moon, integrert med plateslipp for Erik Honorés nye album Triage. Honoré forteller seinere at siden han også var produsent på Dreyers album, har de to albumene en tett kopling med hverandre. Kanskje dette blir en remiks av remiksenes remiks? Med seg på scenen, ved siden av Arve Henriksen, har Honoré Harpreet Bansal.
Bansal er en virkelig toneangivende norsk fiolinist med nord-indisk bakgrunn, som de siste årene har satt farger og liv til mange produksjoner, som i Espen Bergs vannfabrikker og som medlem i Tundra Electro. Men hun har også en rekke egne utgivelser som er verdt å lytte til. Dessverre har vi merket oss at hun er alt for lite kjent utenfor en liten sirkel av kjennere.
«I have forgotten who my brother is», lyder det i rommet. Fra Helen Coale Crews Chicago, «At Ease on Lethe Wharf». Sidsel Endresen dukker også opp. En remikset 20-årshistorie, hvori opptatt to flunkende nye album, som springer ut av miljøet i Kristiansand. Et flunkende, glidende helgeparty i jublende, kraftig lidenskap med neste opportunitet perfekt på plass …
Abacaxi, uttales aba-kashi, er ikke bare brasil-portugisisk for frukten vi kjenner som ananas. Det er også en fransk noiserock-trio, ledet av gitaristen Julien Desprez. En Hendrish-inspirert gitar, bass og trommer-trio; Jean-François Riffaud på el-bass og Francesco Pastacaldi på trommer. Tut og kjør, skrudd opp til 11. Tanken «… det er så 2000», flyr gjennom hodet. For meg blir det for mye, for lenge, og for stillestående. Jeg finner ikke de langt virkende formfaktorene som skaper utviklingslogikk, i dette rabalderet. Eller er det bare at referansene ikke sitter hos meg?
Klart og tydelig
Remiksen gjøres av årets residerende artist, Nils Petter Molvær, med velkjente verktøy, og Soheil Shayesteh. Shayesteh er en iransk musiker bosatt i Amsterdam, og spiller i dag på elektronikk, live sampling og kamandjeh, en iransk rebab, eller fotfele.
Det utvikler seg til et sjarmerende, nesten intimt lite sett, som jeg opplever som nesten trøstende og beroligende, etter at de tre ananasene hadde gjort sitt for å rive opp sinnene våre. Som i går med Alva Noto, er det en nytelse å høre Molvær i nye musikalske kontekster, å høre nye dimensjoner i spillet hans.
Så skal vi til den første av årets to store tilbakeblikk på den store historien som leder opp til der vi er i dag etter 20 utgaver med PUNKT. Og igjen med Arve Henriksen! I begynnelsen av juni 2004 slapp Henriksen albumet Chiaroscuro. Begrepet går tilbake til renessansen, og henspiller på sammenstillingen av lys og mørke. Fra italiensk, chiaro, klart eller lyst, og oscuro, skjult eller mørkt.
På scenen er trioen som i sin tid sto bak albumet, med seg har Henriksen Audun Kleive på trommer og Jan Bang på live og andre samples. Dessuten får de med seg Harpreet Bansal på fiolin. Vi blir presentert for en remikset Chiaroscuro, en ny versjon av de gamle favoritter.
Særlig lar jeg meg fascinere av de farger Bansal setter til denne miksen. Men det er først og fremst Kleives fascinerende eklektiske bidrag som virkelig suger meg inn. Eklektisk, men allment, en allmenndannende eklektikk, esoterisk, enigmatisk, uten at det blir elitistisk med splittende eksklusivitet. For dette snakker på alle nivå. Hans vispebruk skaper musikk som er som den luftigste omelett, som en smakfull brøddeig i berettende bevegelse mot himmelen. Henriksen har et formidabelt overblikk. Som Martin Ødegaard ser han åpne rom der andre ikke kommer seg til døra. Han oppmuntrer, styrer, samtidig som han har et våkent blikk for egne bidrag.
Vi er gudbenådet i dette landet med dyktige og nyskapende trompetister, Henriksen og Molvær er to av de fremste. Per J., Hildegunn Ø., Tine Ting H., Eivind L., Hayden P, Mathias E., Tore J., og mange flere. Lista kan gjøres hvor lang som helst. Samme instrument, men uendelig adskilt i idiomatisk musikkuttrykk. I tone og linjer. Arve Henriksen er fortsatt en av de aller mest særegne. Som også Bang, Bansal og Kleive også er. Nevnes må også Geir Østensjø som skrur lyd i lokalet.
Jeg skal innrømme at jeg er litt skremt av programmerernes fascinasjon i år, i fjor og tidligere år, for å igangsette jubileums- og hyllningsprosjekter. Vi har allerede vært gjennom flere. Kanskje er det alt for mange. Jeg skal innrømme at jeg går til disse med en viss beven og engstelse.
Derfor dette varsko: For jazzens, den improviserte musikkens iboende vesen og essens er å se framover, ikke bakover. Bruker man som konsertarrangør, sceneanavarlig eller festivalsjef mer tid på å se i bakspeilet, er det et alvorlig faresignal. Øynene og all oppmerksomhet skal, som bak alle mulige ratt, være rettet framover, mot det som ligger foran deg. Ikke det som er bak deg.
Jeg skjønner at det er fristende å hoppe på det, men da må det være et kunstnerisk mål med det, et mål som peker framover, og ikke bakover. Dette målet må man være klar og tydelig på, også offentlig. I det øyeblikket festivaler og klubber blir et utstillingsvindu for gammel moro, for gjentakelser av historiske band, album eller innovative hendelser, gjør man den musikken som får sin kraft i å være avant garde, foran troppene, til en museumsgjenstand. Da gjør vi musikken en gedigen bjørnetjeneste, uansett hvor hyggelig og stemningsskapende det er. Uansett hvor lettselgelig det er. Uansett hvor populært og etterspurt det måtte være.
Da plasserer vi den improviserte musikken der folkemusikken ble låst inne i bortimot femti år. Nå vil noen kanskje kritisere mitt varsko med at jeg selv har initiert flere slike «jubileumsprosjekter» de siste årene. Men jeg vil allikevel påstå at jeg har mitt på det tørre. Alle de prosjektene jeg har initiert har enten hatt et læringsorientert, pedagogisk perspektiv, en nyskapende musikalsk orientering, eller en kombinasjon av slike mål og perspektiv. Jeg står fullt og helt for disse på den tiden de ble igangsatt.
For det betyr ikke at slike prosjekt er utillatelige. Det er som med jazzen selv, det er ikke spørsmål om et hva som gjøres, det er om hvordan og hvorfor det gjøres. Den verste formen for markering, er vel den som bandet Mostly Other People Do the Killing gjorde, da de spilte inn en versjon av Miles Davis’ mesterverk Kind of Blue, der de reproduserte albumet tone for tone.
I forbindelse med en 20-års markering, eller 20-gangs markering, som årets punkt er det selvfølgelig lov å feire seg selv. Og jeg synes definitivt ikke årets program smaker av noen slags helliggjøring av PUNKT-historien. Kanskje snarere tvert imot. Det er også en glede å konstatere at begge de jubilerende programpostene evnet å fornye verkene det er snakk om, som i dag med Arve Henriksens Chiaroscuro.
Remiksen av Chiaroscuro var siste post på programmet denne andre dagen. David Toop på fløyter, stemme og elektronisk bearbeiding av samme, og Ania Psenitsnikova med dans. Et sett som minnet meg for mye om gymsalsframføringer av performance og integrert kunst for femti år siden. Jeg så en intensjon i aerial silk-dansen, om fødsel og vekst, om emergence, men jeg kunne ikke se og høre hvordan dette hang sammen med de musikalske lydene i rommet, og langt mindre med konserten som gikk forut.
Med det avslutter vi dag to ved det tjuende punktet, PUNKT 2024.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Punkt-festivalen/Alf Solbakken
Habilitetserklæring: Punkt-festivalen dekket reise og opphold for salt peanuts*. Utover det er det ingen koplinger eller avhengighetsrelasjoner mellom festivalen og tidsskriftet.
Michaela Antalová.
Bjørn Charles Dreyer.
Arve Henriksen og Bjørn Charles Dreyer.
Erik Honoré.
Harpreet Bansal.
Julian Desprez.
Nils Petter Molvær og Soheil Shayesteh.
Arve Henriksen.
David Toop.
