Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Best er gildet, gjeng du ut att heil i sinn og sans

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 4, LØRDAG 9. JULI 2022: Sammenlikner du forskjellige oversettelser av HĂ„vamĂ„l, sĂ„ oppdager du raskt at oversettelsen til Ivar Mortensson-Egnund — som jeg har valgt som gjennomgangsfigur og symbol under dette Ă„rets jazzfestival pĂ„ Kongsberg — har en tone og en dynamikk som ytterst fĂ„ andre oversettelser kommer i nĂŠrheten av. Du kan jo sammenlikne Gustav Antonio Gjessings oversettelse av HĂ„vamĂ„l pĂ„ riksmĂ„l fra 1899 med Mortensson-Egnunds gjendiktning pĂ„ landsmĂ„l, utgitt seks Ă„r seinere. Et utdrag av Gjessings tekst lyder slik

Klog og taus skal / kongesĂžnnen / vĂŠre og djerv til dyst; / glad og munter / hver mand vĂŠre, / til ledet er hans liv.

Livrédd mand / tror livet trygt, / er vár han kun for kamp; / men élde gi’r / ham ingen fred, / om geir end gi’r ham den.

Det samme utdraget i Ivar Mortensson-Egnunds umsetjing lyder

Klok og tagal / skal kongsson vera, / frÞklegt gange han fram. / GladvÊr og fjÄg / kvar gut skal svive / til sin dÞyande dag.

Ein stakkar tykkjest / han stÞtt mÄ leva, / nÄr han strid mun sky. / Men alderdomen / gjev ingen mann fred, / um sverd honom sparde.

Matlaus kan han nok ha vÊrt, men sprÄklaus var den anarkistiske presten fra Einabu ikke.

SprÄklause er heller ikke de fÞrste vi mÞter denne siste dagen. Det er blitt en fin tradisjon med ganske sÄ tradisjonstunge konserter lÞrdag kl 13.00 i EnergimÞlla. Der feires det fremste av nordisk jazz, med en hovedvekt pÄ kammerjazz, Krokofant med Mats Gustafsson i 2016, Nacka Forum i 2017, trioen Bobo Stenson/Fredrik LJungkvist/Jon Christensen i 2018, Jonas Cambien Trio i 2019 og Maria Kannegaard Trio i 2021. I Är er det satt opp en konsert vi har sett fram til lenge.

Kvartetten Parish gjorde furore og vei i vellinga for 15-20 Ă„r siden. De lanserte seg selv med en konsert i Jakobs kirke under Oslo jazzfestival i august 2001, en konsert som seinere ble gitt ut pĂ„ plate. I august 2005 ble albumet «Parish» gitt ut i Thomas StrĂžnens navn. Ikke sĂ„ lenge etter dette ble det stille rundt kvartetten. Alle fire, Bobo Stenson pĂ„ piano, Fredrik Ljungkvist pĂ„ saksofon og klarinett og Mats Eilertsen pĂ„ bass, ved siden av StrĂžnen pĂ„ trommer, har ofte figurert i vĂ„re og andre jazzorganers spalter i en lang rekke andre band og konstellasjoner. Og alle disse har gledet oss stort mange ganger, med ny musikk og med gammel musikk. Men bak i hodet har alltid ligget minnet om denne strĂ„lende kvartetten og all den gode musikken den framfĂžrte. Og tanken om at …. en gang, … kanskje?

Endelig er den gangen kommet. Etter at kvartetten rundet tjue Är pÄ et tidspunkt da koronarestriksjoner fremdeles rÄdde grunnen, har de nÄ endelig fÄtt en fÞrste anledning til markere nye dager som kvartett. Med totalt nyskrevet musikk og med opptak bÄde gjort av bandet selv og av NRK, er det bandet vel pÄ vei for plateutgivelse av den fÞrste reunion-konserten, pÄ samme mÄte som premierekonserten ble utgitt forventer vi jo at reunion-konserten kommer ut. La det vÊre sagt: Det er bare Ä glede seg.

Men aller fÞrst skal Thomas StrÞnen overrekkes DNBs musikerpris. Hvilket innebÊrer at han kommer tilbake neste Är med flere konserter, med ny spennende musikk, framfÞrt av nye og gamle samarbeidskonstellasjoner. Vi gratulerer! Og vi ser fram til neste Ärs mÞte. Det kan bli et spennende fÞrste halvÄr for StrÞnen i 2023, ikke bare skal han vÊre en slags residerende artist under neste Ärs festival pÄ Kongsberg. Den foregÄende vÄren er han ogsÄ residerende kapellmester i jazzklubben Kampenjazz pÄ Caféteatret i Oslo.

Men nĂ„ er oppmerksomheten konsentrert om StrĂžnen og de tre andre musikerne som kommer opp pĂ„ scenen for Ă„ framfĂžre helt nytt musikalsk materiale. FĂžrste satsen i det de framfĂžrer, tar umiddelbart av opp i de hĂžyere sfĂŠrer. Eilertsen og StrĂžnen setter opp et interplay som drar tilhĂžrerne inn og fokuserer deres oppmerksomhet om dette ene: Den musikalske oppfinnsomheten og gleden av Ă„ skape god musikk sammen. Bobo Stenson tar over og leder bandet inn i et vakkert rom, der han sprer tonale perler over det hele. Ljungkvist setter enda mer fyr pĂ„ rommet og musikken, om det er mulig. … Og det var bare fĂžrste satsen.

Satser, lĂ„ter, sanger, hva vi kaller enhetene eller delene er likegyldige, vi teller dem ikke lenger. Det eneste som teller er musikken. Nei, mer enn det, musikken er viktigere enn alt annet. Staggered, eller ragged, musikken danser som Nybrofossen utenfor. Kroker og svinger, kast opp og kast ned. Groovy og levende, friskt, freidig, levende. Ja, selve livet! Vi vandrer med freidig mot, pĂ„ toppen av en gulerot, sang vi i gatene rundt skolene som smĂ„gutter. Freidig vandrer vi med musikken i ryggen, pĂ„ toppen av en akkordserie sĂ„ kompleks og variert at den bare kan gjĂžre en ting: Den kan gi mening … og liv!

Neste lÄt heter «Bobo» sier StrÞnen. Hvem som har skrevet hva er ikke viktig, men vi mistenker sterkt at hyllesten til maestro Stenson er skrevet av trommeslageren selv. NÄ danser vitterlig Stensons perler i sollyset. Umiskjennelige, men allikevel annerledes. Stenson i 2022 er ikke den samme som Stenson i 1971, eller i 1998. Men Stenson er fortsatt Stenson. Vi lar sangen i oss flyte med.

Å gĂ„ fra MĂžlla og Smeltehytta kan av og til nesten oppleves som Odyssevs’ reiser forbi Sirenenes Ăžy. Men nĂ„ er det tidlig ettermiddag, sola skinner og Sirenene har ikke full dragningskraft ennĂ„. Men bare vent, om noen timer nĂ„r sollyset minker og skyggene blir lange, da kryper de fram fra sine gjemmer. Vi skynder oss forbi, og ser fram til fint lag i Smeltehytta blant vĂ„re egne. For akkurat som SĂŠringfesten er blitt en fast tradisjon, har Avanthagen lĂžrdag ettermiddag en lang historie pĂ„ Kongsberg. Vi minnnes innimellom fortsatt mange gode stunder i Smeltehytta og fĂžr det i Nauf-gĂ„rden ved Kirketorget.

Årets Avanthagen er allererede i gang i det vi kommer inn i lokalet. Med Ingrid Laubruck pĂ„ soppran- og tenorsaksofon og Pat Thomas pĂ„ piano. De er midt inne i et lyttende kontrapunkt i det jeg setter meg ned. Thomas slĂ„r an et tonecluster i bĂ„nn, og Laubruck svever over.

Neste sett er av Klaus E. Holm, en solodel, der Holm spiller klarinett og altsaksofon. PÄ klarinett skaper han en dialog mellom to stemmer, bygget over diatoniske kvartoler, som vandrer gjennom rommet. Han har en base i det han gjÞr, bygger ut og endrer, fÞr han vender tilbake til basen, for en ny variasjonsrunde. Etter noen slike sekvenser, der han musikalsk tegner det som ser ut som en blomst, vandrer han videre og finner en ny base. Et punktert forlÞp pÄ altsaksofonen i det dypere register blir den siste formen som utforskes.

Siste sett er framfÞring av musikk skrevet av Ellerhusen Holm. Vi fÄr en framfÞring av tre samtidsmusikalske lÄter, satser eller smÄverk, to av dem nyskrevne. Verkene blir framfÞrt av den samtidsmusikalske kvartetten TÞyen Fil og Klafferi, og denne kvartetten utvidet med Holm pÄ det siste.Kvartetten bestÄr av Hanne Rekdal pÄ flÞyter, Kristine TjÞgersen pÄ klarinett og bassklarinett, Eira BjÞrnstad Foss pÄ fiolin og Tove Margrete Erikstad pÄ cello.

FĂžrste verket — «Chinese Telephone» ble skrevet av Holm i 2019. Denne framfĂžres synkront med en preparert video, med manipulerte naturbilder, og en japansk maneki-neko som et av flere tilbakevendende tema. Tittelen pĂ„ verket refererer kanskje til at den lykkeskapende katten som inviterer deg inn til seg, ble svĂŠrt populĂŠrt i kinesiske miljĂžer, og er spredt utover hele verden gjennom den kinesiske disporaen. Den oppfattes i dag av mange som en «kinesisk lykkekatt», men er altsĂ„ opprinneloig japansk.

PĂ„ grunn av forskjellene mellom Ăžstlige og vestlige kroppssprĂ„k, opplever ofte folk i Vesten at katten vinker, mens for en japaner vil katten invitere deg inn, altsĂ„ vinke deg til seg. En subtil forskjell som minner meg om sekvensen i kjellerstuben i «Inglorious Bastards», der bestillingen med fingersprĂ„k av «… drei GlĂ€ser …» Ăždelegger forkledningen. Vinker katten til deg, eller vinker katten deg til seg?

Musikken til dette er bygget sÄ godt som ene og alene over «extended»-teknikker. Den driver oss framover og i samviket med videoen stiller vi spÞrsmÄl om hva er musikk? Hva er framdrift? Hva er bakdrift? Fascinerende, tankevekkende.

De neste to verkene er nyskrevne. «Victor 3000» (Spiller Holm badminton, kanskje?). Siste verket fĂ„r jeg opplyst seinere er kalt «Natur 2000», uttalt pĂ„ Ăžst-norsk vis med tungt trykk pĂ„ fĂžrste stavelse og lang u, ‘nattu:r.

«Victor 3000» har en referanse som involverer Kongsberg. Verkets navn refererer til navnet pÄ fregatten som var flaggskip for en eskadre pÄ i alt ni tungt bevÊpnede marinefartÞy. I april 1599 seilte denne ut fra KÞbenhavn i retning av KolahalvÞya. PÄ mange mÄter er det flÄtens kommandÞr, generalkaptein Christian Fredriksen, sin fortjeneste at Nord-Norge er del av Norge. Denne kommandÞren reiste under et tatt navn, han var ingen ringere enn den 22 Är gamle Christian IV.

Ved Ă„ gjĂžre denne reisen avviste han alle kravene fra svenskekongen pĂ„ disse omrĂ„dene, og styrket tilknytningen av nordomrĂ„dene til det dansk-norske kongeriket. Lars Roar Langslet skrev i sin biografi om Christian IV at «… [n]Ă„r Norge fortsatt strekker seg til Nordkapp og Grense-Jakobselv, er det fremfor alt Christian IV vi kan takke for det. Hadde han ikke satt hardt mot hardt [under Kalmar-krigen], ville vĂ„r nordlige landsdel sannsynligvis vĂŠrt en del av Sverige i dag».

Men koplingen til Kongsberg gĂ„r ogsĂ„ utover ‘Kvart’n’s reise nordover. PĂ„ festivalen i 1982 var Sun Ra Arkestra pĂ„ Kongsberg. Du kan se fĂžrti minutter av denne konserten her. Hva om Sun Ra ble teleportert tilbake og endte pĂ„ guttefestene pĂ„ ett av de Ă„tte skipene i Christian IVs flĂ„te? Med et lydspor i bakgrunnen som jeg antar har samplet konserten i 1982, spiller TĂžyen Fil og Klafferi Holms «extended» musikk. Holm selv bidrar ogsĂ„ pĂ„ siste verket pĂ„ klarinett.

Et skoglandskap med tungt snĂžfall, etterfĂžlges og etter hvert overlappes med det samme skoglandskapet med tungt snĂžstig — ved Ă„ manipulere tidsretningen i videonen skapes en illusjon av stigende snĂž over et skoglandskap. Hva er opp, hva er ned, hva er tidens retning — forover, bakover, eller begge deler? Er narturen tidssymmetrisk, er tiden reversibel? VĂŠr Ă„pen for nye perspektiver, hver klar til Ă„ stille spĂžrsmĂ„l ved alle fordommer du mĂ„tte ha om verden rundt deg. Hva er virkelig? Hva er ‘fake‘?

Det er fascinerende hvordan Holm har bygget disse verkene opp med «extended»-teknikker som det viktigste uttrykksmiddel. Det skrevne forlÞpet er spennende, og lett Ä fÞlge. MÞnstre og figurer skapt av en av kvartettens musikere, finner gjen-«klang» hos de andre. Det framlegges anharmoniske «tema», som strukturerer musikken. Vi hÞrer gjerne mer av dette.

Etter dette mĂ„ vi opp til KunstnerlĂ„ven i Klokkerbakken. Anja Lauvdal skal avholde sin siste konsert under 2022-utgaven av Kongsberg jazzfestival. Med et stĂ„opp-piano, Ă„pnet opp for uhindret lyd og en nĂŠrmest fysisk opplevelse av lyden derfra. Deretter et godt og vel hundre Ă„r gammelt sammenleggbart trĂžorgel, et harmonium restuarert av Arjen Stolk i Herand i Ullensvang. Å finne fram til dette orglet i samarbeid med Stolk, sammnelikner Lauvdal med hvordan elevene ved Hogwarts velger personlig tilpassede tryllestaver hos Ollivanders i Diagon Alley. Dette var hennes orgel.

Og sĂ„ to seriekoplede synther. Det er aldri langt fra dansen nĂ„r Anja Lauvdal spiller. Hun starter pĂ„ den syntetiske siden, med vamp — ostinater — som droner av sted. Etter hvert supplert med droner — borduner. Hun setter opp akkordrekker i mĂžnstre, som vamp; som bearbeides og utvikler seg, inntil de nesten fĂ„r et eget liv i rommet vi deler. Det er mulig jeg er gammeldags, men jeg foretrekker hennes bearbeidinger pĂ„ analoge instrumenter om orglet og pianoet. Rytmiske forskyvinger river i akkordrekkene og prĂžver Ă„ dra de i andre retninger. Cantabile.

SmÄ fraser dukker opp som jeg har en opplevelse av at gjenspeiler faste aktiviteter de siste ni mÄnedene etter at hennes datter ble fÞdt. Nesten vuggesang-aktige fraser noen steder. Vakkert. Andre ganger drar hun det i retninger som nesten mÄ karakteriseres som pop-aktige. Sangbarheten blir stor. Rytmikken intenst fotdansende. Men sÄ vandrer musikken annet steds. For sÄ Ä vende tilbake igjen. Som hun begynte, avslutter hun pÄ syntetisk vis, denne gangen i samspill med orgeltoner og miljÞopptak som kanskje er hentet fra hennes prosjekt om LÄgen som vi hÞrte tidligere i uka. I det LÄgen tÞmmer seg ut i Larviksfjorden er vi klar til Ä mÞte siste kvelden under Ärets jazzfestival pÄ Kongsberg.

For Ă„ gjĂžre det skal vi nok en gang over Nybrua igjen og kjempe oss forbi Kirkes Ăžy. Vi vet hvordan det gikk med Odyssevs’ menn, «Inn [Kirke] deim fĂžrde og baud deim herlege sĂŠte og stolar; rĂžrde so aat deim ost og mjĂžl og den ljosgule honning saman med pramnisk vin [men] upp i det alt blanda lĂžynske seidsafter …» og hun trollet dem om til svin. Men Kirkes trolldom er ennĂ„ ikke sterkt nok. Vi ruer for kvelden, men ennĂ„ kan vi enkelt vandre ned bakken til EnergimĂžlla.

Vi mĂ„ ha med oss Kenny Garrett som vi ikke har hĂžrt pĂ„ flere Ă„r. Kenny Garrett var det friske, spennende nye navnet i Miles Davis’ siste band, i perioden fra og med 1987. Garrett var med i bĂ„de konsertene pĂ„ Sardine’s i Oslo i 1987 og konserten i Grieghallen i 1988. Dermed var han ogsĂ„ med i Davis-bandet da Marilyn Mazur spilte i bandet gjennom det aller meste av 1988. Med en tone i alt-saksofonen som er sĂ„ sĂŠregen som det er mulig Ă„ fĂ„ den, og som er sĂ„ umiddelbart gjenkjennelig.

Det fulgte sÄ en tid pÄ slutten av 1990-tallet og innpÄ 2000-tallet der vi mer enn gjerne fulgte Garretts musikk. Det var pÄ denne tiden han av mange ble beskrevet som «The Real Kenny G», som en som sto i Äpenbar og sterk motsetning til den tynne suppa som serveres av musakanten som kaller seg Kenny G. Men utover pÄ 2010-tallet hadde ikke musikken den samme friskheten og glÞden, og det samme fundamentet, som i de fÞrste ti Ärene. Vi mistet viljen til Ä fÞlge hans karriere nÊrme.

I fjor ga Garrett ut dobbelt-albumet «Sounds from the Ancestors», og har med det vendt tilbake dit han var, der den afro-amerikanske arven stĂ„r sentralt. Albumet er anmeldt pĂ„ salt peanuts* av redaktĂžren, hans anmeldelse kan du lese her. Med Garrett pĂ„ sin altsaksofon og en Yamaha-synth, kommer Corcoran Holt pĂ„ bass, Rudy Bird pĂ„ congas og perkusjon og Ronald Bruner Jr. pĂ„ trommer, som alle var med pĂ„ album-innspillingen, opp pĂ„ scenen. Keith Brown pĂ„ piano fĂžlger. Han erstatter Vernell Brown — som har spilt med Garrett i det som vel mĂ„ nĂŠrme seg en mannsalder, omtrent siden Kenny Kirkland dĂžde sĂ„ alt for tidlig. Arvtakeren Keith Brown, sĂžnn av jazzpianisten Donald Brown, har tidligere blant annet spilt med Jazzmeia Horn.

Vi blir servert en veritabel stormsjĂž av Garretsk musikk, der det selvfĂžlgelig i hovedsak dreier seg om musikk fra det nye albumet. Licks og lĂžp er der, akkurat som da vi i sin tid var begeistret for Garrett. Men det er tross alt femten Ă„r siden, nyhetsverdien er ikke den samme. En liten snei innom «Sweet Georgia Brown» feier forbi. Men det blir ikke sĂ„ mye mer. Tendenser til at lĂ„tene blir longeurer, Corcoran Holt nĂžyer seg i all hovedsak med Ă„ holde fortet. Trommeslageren Bruner har noe Ă„ levere, men det er nykommeren i bandet — pianisten Brown — som jeg er spent pĂ„, og sĂ„ etter hvert gleder meg over Ă„ lytte til. Rudy Bird er ogsĂ„ hjertelig tilstede. Jeg kan nok savne Charnett Moffett, men savnet etter Vernell Brown er faktisk ikke like uttalt.

Det er alltid godt Ă„ hĂžre pĂ„ Garrett sjĂžl, jeg er glad i hans allerede nevnte unike saksofontone. Sitatene sitter lĂžst, det farer helgener marsjerende inn og forbi. Det er like fĂžr vi istemmer den gamle norske slageren «… og sĂ„ kom Helgenen frem» fra 1966 eller deromkring. Jeg hĂžrer og ser at alle triksa som Garrett hadde i boka for ti-femten Ă„r tilbake er der fortsatt. Hans rapper, der han blant annet spiller pĂ„ og rytmisk gjentar  medmusikantenes navn for Ă„ oppildne publikums engasjement, er der fortsatt. Kenny Garrett har alltid vĂŠrt dyktig pĂ„ Ă„ engasjere publikum. Det er like fĂžr enkelte i EnergimĂžlla pĂ„drar seg bĂ„de whiplash og andre ryggskaper i den uttrykte begeistringen over musikken.

Og til slutt drar selvfÞlgelig Garrett i gang med «Happy People», til engasjert tematisk allsang fra publikum. Hans store gjenlkjennelige, nÄ tjue Är gamle, slager ljomer gjennom lokalet. This joint is really rocking. Men det er noe norsk over en entusiastisk klapping og hoiing som ikke engang riktig er off-beat. Men folk hadde det tydeligvis gÞy. Men skal det vÊre nÞdvendig Ä spille de samme tolv taktene pÄ repeat i flerfoldige minutter. Det blir litt for enerverende.

En hyggelig time, men langt fra banebrytende. En time som nok ikke ville overrasket meg stort — med unntak av nyskrevet musikk — om jeg hadde fĂžrt den for tjue Ă„r siden. Vi sier allikevel: Velkommen tilbake, Kenny Garrett.

Det er tid for nok en kryssing av Nybrufossen, dette Ginnungagap mellom vÄrt fÞrste og vÄrt andre musikalske hjem pÄ Kongsberg. Men som Odyssevs er vi trygg pÄ at Kirke ikke kan rÞre oss denne gangen, selv om det mÄtte innebÊre Ä gjÞre en avtale om Ä reise ned til Hades for Ä fÄ rÄd og dÄd fra den blinde spÄmannen Teiresias. Vi sier som Odyssevs: So be it! MÄ vi, sÄ mÄ vi. For pÄ Smeltehytta har allerede SÊringlÞrdagen begynt. Vi kommer inn mens Signe Emmeluth pÄ altsaksofon og Tony Bucks pÄ trommer drar lange linjer av musikk. Bitonale stormer blÄser fÞr musikken  etter hvert seiler inn i lunere farvann og faller til ro.

Andre settet i dag er med morgendagens 30-Ă„ring, en mann jeg hĂžrte fĂžrste gangen pĂ„ Kongsberg-jammen for ‘jeg-veit-ikke-hvor-mange’ Ă„r siden. Vi har gledet oss mange ganger over hans spill ogsĂ„ andre steder enn pĂ„ Kongsberg siden. Axel Skalstad har vĂŠrt fravĂŠrende en stund av det ejg skjĂžnner er personlige grunner, men nĂ„ er han tilbake. Alene med et trommesett. Men fĂžrst blir han tatt mot med fĂždselsdags-allsang av det frammĂžtte publikum.

Han starter med tre-fire elektriske tannbĂžrster som lydgeneratorer pĂ„ flere av trommeskinnene. Det er som om denne konserten er sponset av Jordan, tenker jeg. Jordan vet hvordan!, het det i reklametekstene en gang … og kanskje fortsatt for det jeg veit. Tjuefem minutter vĂ„kner jeg opp igjen etter et drivende, dynamisk, levende, vakkert trommesett av Skalstad. Axel vet fortsatt hvordan! En hjertevarmende applaus fĂžlger, hvoretter det faderlige opphav kommer fram pĂ„ scenen og omfavner sin sĂžnn. Takk, Axel. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Siste punkt pĂ„ dagsorden — eller fĂ„r vi kanskje si; dagsordnene — under Ă„rets Kongsbergjazz er noe sĂ„ sĂŠrt pĂ„ en SĂŠringfest som en (nesten) fast trio. Trioen Moon Day bestĂ„r av bassisten John Edwards, trommeslageren Seb Rochford og tenorsaksofonisten Binker Golding. Edwards er en gammel kjenning, fra situasjonsbetingede og mer faste konstellasjoner der frigjort musikk anrettes. Rochford er en del yngre, men han spilte blant annet i en lang periode i Andy Sheppards band. FĂžr det ble han kjent blant annet gjennom sin deltakelse i kollektivet Polar Bear. Yngstemann Binker Golding er vel noe av det friskeste som har kommet opp de siste Ă„rene av britiske frittgĂ„ende fugler. Han har raskt etablert seg som en sterk stemme i London med omgivelser. Han har blant annet gitt ut et kvintettalbum med blant andre Henry Kaiser og Eddie Prevost pĂ„ 577 Records.

Golding og Edwards slo seg sammen med trommefavoritt Steve Noble og ga ut albumet «Moon Day» i fjor. Dette har vi gledet oss til. Golding starter ut og  de to andre fÞlger.  De kjÞrer i vei i noe jeg vil karakterisere som old school-impro. Der old school fÞrst og fremst er drevet av energi- og dynamisk lydnivÄ, og er mer nÊrsynt i utviklingen av detaljer, er new school mer preget av formsans og en tydeligere strategisk intensjonm utover den taktiske intensjonen. Etter hvert opplever jeg at sÊrlig Rochford og Edwards drar det i mer new school-retning. Spennende linjer, rÞff dynamikk og vakker musikk. Tre kvarter flott britisk musikk. Mer! Mer!

Men nÄ er det slutt. Hodet er stappende full av musikk og tanker om musikk. Jeg konkluderer raskt at alle tanker pÄ eller eksponering for musikk som krever oppmerksomhet og konsentrasjon er uaktuelt. Vi tar oss en god hvil i natteluften. Men etter hvert mÄ vi jo over dette utsatte stredet der Sirenene synger og Skylla og Kaybdis vil ha deg. For nÄ er folkefesten for alvor i gang. Arne Garborgs vakre oversettelse av «OdyssevskvÊdet» fra 1918 beskriver farene som truer:

Det eg vil deg segja, hĂžyre du no; ein guddom deg ĂČg skal minne um dette. Fyrst til Seirenunn’ du kjem, dei faarlege systrarne; kvart eit menneskjebarn som kjem dit med trolldomsmagt bind dei og fjetrar. Den som ukunnig kjem og seiren-mĂŠli fĂŠr hĂžyre, aldri til heimen sin att vil han kome; hans viv og hans smaaborn vil ikkje kring honom meir seg samle i attersynsglede; nei, med klingande song Seirenurne fast honom trollar, der paa si eng dei sit; i haugevis rundt um i sanden morknande mannabein ligg det der med skrĂłkknande skinn um.

Vi ser alle de som har latt seg lure av Sirenenes sang, de som ligg der som morknende bein med skrukket skinn omkring. De er fortapt der de henger i Sirenenes dunkende, pulsende, svettende nett av tilsynelatende kortsiktig tilfredsstillelse og rus av feite oljer og lukter av krydder.

Vi er alltid raske i Ä komme oss forbi dette stretet, som et strete mellom det sekshodede Skylla pÄ den ene siden og Karybdis pÄ den andre. «Framum Skylla-berget du der daa heller lyt styre; likare alltid det er, at du seks av svainarne misser, enn at dei alle ihop ifraa deg skulde bli tekne». Der Skylla byr pÄ feit kjappmat og lystig lag, setter Karybdis opp med dunk-dunk-dunk. «Trigong um dagen ut ho det sprutar og trigong det inn dreg fÊlslegt; naar inn det i seg ho dreg, du dit ikkje kome!»

Men som Odyssevs har vi bundet oss selv til masta, og mannskapet har fÄtt Þrene fylt av oppvarmet voks. VÄr mastehold er vÄrt fokus pÄ den frittgÄende musikken, som gjÞr oss upÄvirkelige av den sirenesangen som nesten drukner oss, og Skyllas lange armer som sÞker Ä trekke oss ned i dypet. Men til forskjell fra Odyssevs er sangen vi utsettes for ikke tiltrekkende, snarere avskyvekkende. Vi er fylt opp av sÊringenes klang og lyder, en sterk vaksine mot Sirenenes sang. Vi kommer oss helskinnet forbi farene, og avslutter Ärets jazzfestival pÄ Kongsberg i lag med gode venner og gode samtaler.

Og i direkte motsetning til Odyssevs har vi ingen beilere Ă„ drepe nĂ„r vi endelig vender hjem, fĂžr Penelope kan kjenne oss igjen umiddelbart. SĂ„ med det avslutter vi med Ă„ si med umsetjaren, anarkisten, teologen og sprĂ„kforkjemperen Ivar Mortensson-Egnund at  «… best var gildet, vi gjeng ut att — heil i sinn og sans». Signe hans minne. Ses til neste Ă„r.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold (Hovebilde: Axel Skalstad). For Ăžvrige bilder se angivelse nedenfor


Thomas StrĂžnen. Foto: Kongsberg jazzfestival/Ingrid Slettemoen


Parish. Foto: Kongsberg jazzfestival/Ingrid Slettemoen


Pat Thomas og Ingrid Laubruck. Foto: Kongsberg jazzfestival/Inger McQuown


Klaus Ellerhusen Holm. Foto: Kongsberg jazzfestival/Inger McQuown


TĂžyen Fil og Klafferi. Foto: Kongsberg jazzfestival/Inger McQuown


Anja Lauvdal. Foto: Kongsberg jazzfestival/Tommy Johansen


Kenny Garrett Sounds from the Ancestors. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen


Signe Emmeluth og Tony Buck. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold


Axel Skalstad. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold


Moon Day Trio. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold

Skriv et svar