KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 4, LØRDAG 9. JULI 2022: Sammenlikner du forskjellige oversettelser av Håvamål, så oppdager du raskt at oversettelsen til Ivar Mortensson-Egnund — som jeg har valgt som gjennomgangsfigur og symbol under dette årets jazzfestival på Kongsberg — har en tone og en dynamikk som ytterst få andre oversettelser kommer i nærheten av. Du kan jo sammenlikne Gustav Antonio Gjessings oversettelse av Håvamål på riksmål fra 1899 med Mortensson-Egnunds gjendiktning på landsmål, utgitt seks år seinere. Et utdrag av Gjessings tekst lyder slik

Klog og taus skal / kongesønnen / være og djerv til dyst; / glad og munter / hver mand være, / til ledet er hans liv.

Livrædd mand / tror livet trygt, / er vár han kun for kamp; / men ælde gi’r / ham ingen fred, / om geir end gi’r ham den.

Det samme utdraget i Ivar Mortensson-Egnunds umsetjing lyder

Klok og tagal / skal kongsson vera, / frøklegt gange han fram. / Gladvær og fjåg / kvar gut skal svive / til sin døyande dag.

Ein stakkar tykkjest / han støtt må leva, / når han strid mun sky. / Men alderdomen / gjev ingen mann fred, / um sverd honom sparde.

Matlaus kan han nok ha vært, men språklaus var den anarkistiske presten fra Einabu ikke.

Språklause er heller ikke de første vi møter denne siste dagen. Det er blitt en fin tradisjon med ganske så tradisjonstunge konserter lørdag kl 13.00 i Energimølla. Der feires det fremste av nordisk jazz, med en hovedvekt på kammerjazz, Krokofant med Mats Gustafsson i 2016, Nacka Forum i 2017, trioen Bobo Stenson/Fredrik LJungkvist/Jon Christensen i 2018, Jonas Cambien Trio i 2019 og Maria Kannegaard Trio i 2021. I år er det satt opp en konsert vi har sett fram til lenge.

Kvartetten Parish gjorde furore og vei i vellinga for 15-20 år siden. De lanserte seg selv med en konsert i Jakobs kirke under Oslo jazzfestival i august 2001, en konsert som seinere ble gitt ut på plate. I august 2005 ble albumet «Parish» gitt ut i Thomas Strønens navn. Ikke så lenge etter dette ble det stille rundt kvartetten. Alle fire, Bobo Stenson på piano, Fredrik Ljungkvist på saksofon og klarinett og Mats Eilertsen på bass, ved siden av Strønen på trommer, har ofte figurert i våre og andre jazzorganers spalter i en lang rekke andre band og konstellasjoner. Og alle disse har gledet oss stort mange ganger, med ny musikk og med gammel musikk. Men bak i hodet har alltid ligget minnet om denne strålende kvartetten og all den gode musikken den framførte. Og tanken om at …. en gang, … kanskje?

Endelig er den gangen kommet. Etter at kvartetten rundet tjue år på et tidspunkt da koronarestriksjoner fremdeles rådde grunnen, har de nå endelig fått en første anledning til markere nye dager som kvartett. Med totalt nyskrevet musikk og med opptak både gjort av bandet selv og av NRK, er det bandet vel på vei for plateutgivelse av den første reunion-konserten, på samme måte som premierekonserten ble utgitt forventer vi jo at reunion-konserten kommer ut. La det være sagt: Det er bare å glede seg.

Men aller først skal Thomas Strønen overrekkes DNBs musikerpris. Hvilket innebærer at han kommer tilbake neste år med flere konserter, med ny spennende musikk, framført av nye og gamle samarbeidskonstellasjoner. Vi gratulerer! Og vi ser fram til neste års møte. Det kan bli et spennende første halvår for Strønen i 2023, ikke bare skal han være en slags residerende artist under neste års festival på Kongsberg. Den foregående våren er han også residerende kapellmester i jazzklubben Kampenjazz på Caféteatret i Oslo.

Men nå er oppmerksomheten konsentrert om Strønen og de tre andre musikerne som kommer opp på scenen for å framføre helt nytt musikalsk materiale. Første satsen i det de framfører, tar umiddelbart av opp i de høyere sfærer. Eilertsen og Strønen setter opp et interplay som drar tilhørerne inn og fokuserer deres oppmerksomhet om dette ene: Den musikalske oppfinnsomheten og gleden av å skape god musikk sammen. Bobo Stenson tar over og leder bandet inn i et vakkert rom, der han sprer tonale perler over det hele. Ljungkvist setter enda mer fyr på rommet og musikken, om det er mulig. … Og det var bare første satsen.

Satser, låter, sanger, hva vi kaller enhetene eller delene er likegyldige, vi teller dem ikke lenger. Det eneste som teller er musikken. Nei, mer enn det, musikken er viktigere enn alt annet. Staggered, eller ragged, musikken danser som Nybrofossen utenfor. Kroker og svinger, kast opp og kast ned. Groovy og levende, friskt, freidig, levende. Ja, selve livet! Vi vandrer med freidig mot, på toppen av en gulerot, sang vi i gatene rundt skolene som smågutter. Freidig vandrer vi med musikken i ryggen, på toppen av en akkordserie så kompleks og variert at den bare kan gjøre en ting: Den kan gi mening … og liv!

Neste låt heter «Bobo» sier Strønen. Hvem som har skrevet hva er ikke viktig, men vi mistenker sterkt at hyllesten til maestro Stenson er skrevet av trommeslageren selv. Nå danser vitterlig Stensons perler i sollyset. Umiskjennelige, men allikevel annerledes. Stenson i 2022 er ikke den samme som Stenson i 1971, eller i 1998. Men Stenson er fortsatt Stenson. Vi lar sangen i oss flyte med.

Å gå fra Mølla og Smeltehytta kan av og til nesten oppleves som Odyssevs’ reiser forbi Sirenenes øy. Men nå er det tidlig ettermiddag, sola skinner og Sirenene har ikke full dragningskraft ennå. Men bare vent, om noen timer når sollyset minker og skyggene blir lange, da kryper de fram fra sine gjemmer. Vi skynder oss forbi, og ser fram til fint lag i Smeltehytta blant våre egne. For akkurat som Særingfesten er blitt en fast tradisjon, har Avanthagen lørdag ettermiddag en lang historie på Kongsberg. Vi minnnes innimellom fortsatt mange gode stunder i Smeltehytta og før det i Nauf-gården ved Kirketorget.

Årets Avanthagen er allererede i gang i det vi kommer inn i lokalet. Med Ingrid Laubruck på soppran- og tenorsaksofon og Pat Thomas på piano. De er midt inne i et lyttende kontrapunkt i det jeg setter meg ned. Thomas slår an et tonecluster i bånn, og Laubruck svever over.

Neste sett er av Klaus E. Holm, en solodel, der Holm spiller klarinett og altsaksofon. På klarinett skaper han en dialog mellom to stemmer, bygget over diatoniske kvartoler, som vandrer gjennom rommet. Han har en base i det han gjør, bygger ut og endrer, før han vender tilbake til basen, for en ny variasjonsrunde. Etter noen slike sekvenser, der han musikalsk tegner det som ser ut som en blomst, vandrer han videre og finner en ny base. Et punktert forløp på altsaksofonen i det dypere register blir den siste formen som utforskes.

Siste sett er framføring av musikk skrevet av Ellerhusen Holm. Vi får en framføring av tre samtidsmusikalske låter, satser eller småverk, to av dem nyskrevne. Verkene blir framført av den samtidsmusikalske kvartetten Tøyen Fil og Klafferi, og denne kvartetten utvidet med Holm på det siste.Kvartetten består av Hanne Rekdal på fløyter, Kristine Tjøgersen på klarinett og bassklarinett, Eira Bjørnstad Foss på fiolin og Tove Margrete Erikstad på cello.

Første verket — «Chinese Telephone» ble skrevet av Holm i 2019. Denne framføres synkront med en preparert video, med manipulerte naturbilder, og en japansk maneki-neko som et av flere tilbakevendende tema. Tittelen på verket refererer kanskje til at den lykkeskapende katten som inviterer deg inn til seg, ble svært populært i kinesiske miljøer, og er spredt utover hele verden gjennom den kinesiske disporaen. Den oppfattes i dag av mange som en «kinesisk lykkekatt», men er altså opprinneloig japansk.

På grunn av forskjellene mellom østlige og vestlige kroppsspråk, opplever ofte folk i Vesten at katten vinker, mens for en japaner vil katten invitere deg inn, altså vinke deg til seg. En subtil forskjell som minner meg om sekvensen i kjellerstuben i «Inglorious Bastards», der bestillingen med fingerspråk av «… drei Gläser …» ødelegger forkledningen. Vinker katten til deg, eller vinker katten deg til seg?

Musikken til dette er bygget så godt som ene og alene over «extended»-teknikker. Den driver oss framover og i samviket med videoen stiller vi spørsmål om hva er musikk? Hva er framdrift? Hva er bakdrift? Fascinerende, tankevekkende.

De neste to verkene er nyskrevne. «Victor 3000» (Spiller Holm badminton, kanskje?). Siste verket får jeg opplyst seinere er kalt «Natur 2000», uttalt på øst-norsk vis med tungt trykk på første stavelse og lang u, ‘nattu:r.

«Victor 3000» har en referanse som involverer Kongsberg. Verkets navn refererer til navnet på fregatten som var flaggskip for en eskadre på i alt ni tungt bevæpnede marinefartøy. I april 1599 seilte denne ut fra København i retning av Kolahalvøya. På mange måter er det flåtens kommandør, generalkaptein Christian Fredriksen, sin fortjeneste at Nord-Norge er del av Norge. Denne kommandøren reiste under et tatt navn, han var ingen ringere enn den 22 år gamle Christian IV.

Ved å gjøre denne reisen avviste han alle kravene fra svenskekongen på disse områdene, og styrket tilknytningen av nordområdene til det dansk-norske kongeriket. Lars Roar Langslet skrev i sin biografi om Christian IV at «… [n]år Norge fortsatt strekker seg til Nordkapp og Grense-Jakobselv, er det fremfor alt Christian IV vi kan takke for det. Hadde han ikke satt hardt mot hardt [under Kalmar-krigen], ville vår nordlige landsdel sannsynligvis vært en del av Sverige i dag».

Men koplingen til Kongsberg går også utover ‘Kvart’n’s reise nordover. På festivalen i 1982 var Sun Ra Arkestra på Kongsberg. Du kan se førti minutter av denne konserten her. Hva om Sun Ra ble teleportert tilbake og endte på guttefestene på ett av de åtte skipene i Christian IVs flåte? Med et lydspor i bakgrunnen som jeg antar har samplet konserten i 1982, spiller Tøyen Fil og Klafferi Holms «extended» musikk. Holm selv bidrar også på siste verket på klarinett.

Et skoglandskap med tungt snøfall, etterfølges og etter hvert overlappes med det samme skoglandskapet med tungt snøstig — ved å manipulere tidsretningen i videonen skapes en illusjon av stigende snø over et skoglandskap. Hva er opp, hva er ned, hva er tidens retning — forover, bakover, eller begge deler? Er narturen tidssymmetrisk, er tiden reversibel? Vær åpen for nye perspektiver, hver klar til å stille spørsmål ved alle fordommer du måtte ha om verden rundt deg. Hva er virkelig? Hva er ‘fake‘?

Det er fascinerende hvordan Holm har bygget disse verkene opp med «extended»-teknikker som det viktigste uttrykksmiddel. Det skrevne forløpet er spennende, og lett å følge. Mønstre og figurer skapt av en av kvartettens musikere, finner gjen-«klang» hos de andre. Det framlegges anharmoniske «tema», som strukturerer musikken. Vi hører gjerne mer av dette.

Etter dette må vi opp til Kunstnerlåven i Klokkerbakken. Anja Lauvdal skal avholde sin siste konsert under 2022-utgaven av Kongsberg jazzfestival. Med et ståopp-piano, åpnet opp for uhindret lyd og en nærmest fysisk opplevelse av lyden derfra. Deretter et godt og vel hundre år gammelt sammenleggbart trøorgel, et harmonium restuarert av Arjen Stolk i Herand i Ullensvang. Å finne fram til dette orglet i samarbeid med Stolk, sammnelikner Lauvdal med hvordan elevene ved Hogwarts velger personlig tilpassede tryllestaver hos Ollivanders i Diagon Alley. Dette var hennes orgel.

Og så to seriekoplede synther. Det er aldri langt fra dansen når Anja Lauvdal spiller. Hun starter på den syntetiske siden, med vamp — ostinater — som droner av sted. Etter hvert supplert med droner — borduner. Hun setter opp akkordrekker i mønstre, som vamp; som bearbeides og utvikler seg, inntil de nesten får et eget liv i rommet vi deler. Det er mulig jeg er gammeldags, men jeg foretrekker hennes bearbeidinger på analoge instrumenter om orglet og pianoet. Rytmiske forskyvinger river i akkordrekkene og prøver å dra de i andre retninger. Cantabile.

Små fraser dukker opp som jeg har en opplevelse av at gjenspeiler faste aktiviteter de siste ni månedene etter at hennes datter ble født. Nesten vuggesang-aktige fraser noen steder. Vakkert. Andre ganger drar hun det i retninger som nesten må karakteriseres som pop-aktige. Sangbarheten blir stor. Rytmikken intenst fotdansende. Men så vandrer musikken annet steds. For så å vende tilbake igjen. Som hun begynte, avslutter hun på syntetisk vis, denne gangen i samspill med orgeltoner og miljøopptak som kanskje er hentet fra hennes prosjekt om Lågen som vi hørte tidligere i uka. I det Lågen tømmer seg ut i Larviksfjorden er vi klar til å møte siste kvelden under årets jazzfestival på Kongsberg.

For å gjøre det skal vi nok en gang over Nybrua igjen og kjempe oss forbi Kirkes øy. Vi vet hvordan det gikk med Odyssevs’ menn, «Inn [Kirke] deim førde og baud deim herlege sæte og stolar; rørde so aat deim ost og mjøl og den ljosgule honning saman med pramnisk vin [men] upp i det alt blanda løynske seidsafter …» og hun trollet dem om til svin. Men Kirkes trolldom er ennå ikke sterkt nok. Vi ruer for kvelden, men ennå kan vi enkelt vandre ned bakken til Energimølla.

Vi må ha med oss Kenny Garrett som vi ikke har hørt på flere år. Kenny Garrett var det friske, spennende nye navnet i Miles Davis’ siste band, i perioden fra og med 1987. Garrett var med i både konsertene på Sardine’s i Oslo i 1987 og konserten i Grieghallen i 1988. Dermed var han også med i Davis-bandet da Marilyn Mazur spilte i bandet gjennom det aller meste av 1988. Med en tone i alt-saksofonen som er så særegen som det er mulig å få den, og som er så umiddelbart gjenkjennelig.

Det fulgte så en tid på slutten av 1990-tallet og innpå 2000-tallet der vi mer enn gjerne fulgte Garretts musikk. Det var på denne tiden han av mange ble beskrevet som «The Real Kenny G», som en som sto i åpenbar og sterk motsetning til den tynne suppa som serveres av musakanten som kaller seg Kenny G. Men utover på 2010-tallet hadde ikke musikken den samme friskheten og gløden, og det samme fundamentet, som i de første ti årene. Vi mistet viljen til å følge hans karriere nærme.

I fjor ga Garrett ut dobbelt-albumet «Sounds from the Ancestors», og har med det vendt tilbake dit han var, der den afro-amerikanske arven står sentralt. Albumet er anmeldt på salt peanuts* av redaktøren, hans anmeldelse kan du lese her. Med Garrett på sin altsaksofon og en Yamaha-synth, kommer Corcoran Holt på bass, Rudy Bird på congas og perkusjon og Ronald Bruner Jr. på trommer, som alle var med på album-innspillingen, opp på scenen. Keith Brown på piano følger. Han erstatter Vernell Brown — som har spilt med Garrett i det som vel må nærme seg en mannsalder, omtrent siden Kenny Kirkland døde så alt for tidlig. Arvtakeren Keith Brown, sønn av jazzpianisten Donald Brown, har tidligere blant annet spilt med Jazzmeia Horn.

Vi blir servert en veritabel stormsjø av Garretsk musikk, der det selvfølgelig i hovedsak dreier seg om musikk fra det nye albumet. Licks og løp er der, akkurat som da vi i sin tid var begeistret for Garrett. Men det er tross alt femten år siden, nyhetsverdien er ikke den samme. En liten snei innom «Sweet Georgia Brown» feier forbi. Men det blir ikke så mye mer. Tendenser til at låtene blir longeurer, Corcoran Holt nøyer seg i all hovedsak med å holde fortet. Trommeslageren Bruner har noe å levere, men det er nykommeren i bandet — pianisten Brown — som jeg er spent på, og så etter hvert gleder meg over å lytte til. Rudy Bird er også hjertelig tilstede. Jeg kan nok savne Charnett Moffett, men savnet etter Vernell Brown er faktisk ikke like uttalt.

Det er alltid godt å høre på Garrett sjøl, jeg er glad i hans allerede nevnte unike saksofontone. Sitatene sitter løst, det farer helgener marsjerende inn og forbi. Det er like før vi istemmer den gamle norske slageren «… og så kom Helgenen frem» fra 1966 eller deromkring. Jeg hører og ser at alle triksa som Garrett hadde i boka for ti-femten år tilbake er der fortsatt. Hans rapper, der han blant annet spiller på og rytmisk gjentar  medmusikantenes navn for å oppildne publikums engasjement, er der fortsatt. Kenny Garrett har alltid vært dyktig på å engasjere publikum. Det er like før enkelte i Energimølla pådrar seg både whiplash og andre ryggskaper i den uttrykte begeistringen over musikken.

Og til slutt drar selvfølgelig Garrett i gang med «Happy People», til engasjert tematisk allsang fra publikum. Hans store gjenlkjennelige, nå tjue år gamle, slager ljomer gjennom lokalet. This joint is really rocking. Men det er noe norsk over en entusiastisk klapping og hoiing som ikke engang riktig er off-beat. Men folk hadde det tydeligvis gøy. Men skal det være nødvendig å spille de samme tolv taktene på repeat i flerfoldige minutter. Det blir litt for enerverende.

En hyggelig time, men langt fra banebrytende. En time som nok ikke ville overrasket meg stort — med unntak av nyskrevet musikk — om jeg hadde ført den for tjue år siden. Vi sier allikevel: Velkommen tilbake, Kenny Garrett.

Det er tid for nok en kryssing av Nybrufossen, dette Ginnungagap mellom vårt første og vårt andre musikalske hjem på Kongsberg. Men som Odyssevs er vi trygg på at Kirke ikke kan røre oss denne gangen, selv om det måtte innebære å gjøre en avtale om å reise ned til Hades for å få råd og dåd fra den blinde spåmannen Teiresias. Vi sier som Odyssevs: So be it! Må vi, så må vi. For på Smeltehytta har allerede Særinglørdagen begynt. Vi kommer inn mens Signe Emmeluth på altsaksofon og Tony Bucks på trommer drar lange linjer av musikk. Bitonale stormer blåser før musikken  etter hvert seiler inn i lunere farvann og faller til ro.

Andre settet i dag er med morgendagens 30-åring, en mann jeg hørte første gangen på Kongsberg-jammen for ‘jeg-veit-ikke-hvor-mange’ år siden. Vi har gledet oss mange ganger over hans spill også andre steder enn på Kongsberg siden. Axel Skalstad har vært fraværende en stund av det ejg skjønner er personlige grunner, men nå er han tilbake. Alene med et trommesett. Men først blir han tatt mot med fødselsdags-allsang av det frammøtte publikum.

Han starter med tre-fire elektriske tannbørster som lydgeneratorer på flere av trommeskinnene. Det er som om denne konserten er sponset av Jordan, tenker jeg. Jordan vet hvordan!, het det i reklametekstene en gang … og kanskje fortsatt for det jeg veit. Tjuefem minutter våkner jeg opp igjen etter et drivende, dynamisk, levende, vakkert trommesett av Skalstad. Axel vet fortsatt hvordan! En hjertevarmende applaus følger, hvoretter det faderlige opphav kommer fram på scenen og omfavner sin sønn. Takk, Axel. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Siste punkt på dagsorden — eller får vi kanskje si; dagsordnene — under årets Kongsbergjazz er noe så sært på en Særingfest som en (nesten) fast trio. Trioen Moon Day består av bassisten John Edwards, trommeslageren Seb Rochford og tenorsaksofonisten Binker Golding. Edwards er en gammel kjenning, fra situasjonsbetingede og mer faste konstellasjoner der frigjort musikk anrettes. Rochford er en del yngre, men han spilte blant annet i en lang periode i Andy Sheppards band. Før det ble han kjent blant annet gjennom sin deltakelse i kollektivet Polar Bear. Yngstemann Binker Golding er vel noe av det friskeste som har kommet opp de siste årene av britiske frittgående fugler. Han har raskt etablert seg som en sterk stemme i London med omgivelser. Han har blant annet gitt ut et kvintettalbum med blant andre Henry Kaiser og Eddie Prevost på 577 Records.

Golding og Edwards slo seg sammen med trommefavoritt Steve Noble og ga ut albumet «Moon Day» i fjor. Dette har vi gledet oss til. Golding starter ut og  de to andre følger.  De kjører i vei i noe jeg vil karakterisere som old school-impro. Der old school først og fremst er drevet av energi- og dynamisk lydnivå, og er mer nærsynt i utviklingen av detaljer, er new school mer preget av formsans og en tydeligere strategisk intensjonm utover den taktiske intensjonen. Etter hvert opplever jeg at særlig Rochford og Edwards drar det i mer new school-retning. Spennende linjer, røff dynamikk og vakker musikk. Tre kvarter flott britisk musikk. Mer! Mer!

Men nå er det slutt. Hodet er stappende full av musikk og tanker om musikk. Jeg konkluderer raskt at alle tanker på eller eksponering for musikk som krever oppmerksomhet og konsentrasjon er uaktuelt. Vi tar oss en god hvil i natteluften. Men etter hvert må vi jo over dette utsatte stredet der Sirenene synger og Skylla og Kaybdis vil ha deg. For nå er folkefesten for alvor i gang. Arne Garborgs vakre oversettelse av «Odyssevskvædet» fra 1918 beskriver farene som truer:

Det eg vil deg segja, høyre du no; ein guddom deg òg skal minne um dette. Fyrst til Seirenunn’ du kjem, dei faarlege systrarne; kvart eit menneskjebarn som kjem dit med trolldomsmagt bind dei og fjetrar. Den som ukunnig kjem og seiren-mæli fær høyre, aldri til heimen sin att vil han kome; hans viv og hans smaaborn vil ikkje kring honom meir seg samle i attersynsglede; nei, med klingande song Seirenurne fast honom trollar, der paa si eng dei sit; i haugevis rundt um i sanden morknande mannabein ligg det der med skrókknande skinn um.

Vi ser alle de som har latt seg lure av Sirenenes sang, de som ligg der som morknende bein med skrukket skinn omkring. De er fortapt der de henger i Sirenenes dunkende, pulsende, svettende nett av tilsynelatende kortsiktig tilfredsstillelse og rus av feite oljer og lukter av krydder.

Vi er alltid raske i å komme oss forbi dette stretet, som et strete mellom det sekshodede Skylla på den ene siden og Karybdis på den andre. «Framum Skylla-berget du der daa heller lyt styre; likare alltid det er, at du seks av svainarne misser, enn at dei alle ihop ifraa deg skulde bli tekne». Der Skylla byr på feit kjappmat og lystig lag, setter Karybdis opp med dunk-dunk-dunk. «Trigong um dagen ut ho det sprutar og trigong det inn dreg fælslegt; naar inn det i seg ho dreg, du dit ikkje kome!»

Men som Odyssevs har vi bundet oss selv til masta, og mannskapet har fått ørene fylt av oppvarmet voks. Vår mastehold er vårt fokus på den frittgående musikken, som gjør oss upåvirkelige av den sirenesangen som nesten drukner oss, og Skyllas lange armer som søker å trekke oss ned i dypet. Men til forskjell fra Odyssevs er sangen vi utsettes for ikke tiltrekkende, snarere avskyvekkende. Vi er fylt opp av særingenes klang og lyder, en sterk vaksine mot Sirenenes sang. Vi kommer oss helskinnet forbi farene, og avslutter årets jazzfestival på Kongsberg i lag med gode venner og gode samtaler.

Og i direkte motsetning til Odyssevs har vi ingen beilere å drepe når vi endelig vender hjem, før Penelope kan kjenne oss igjen umiddelbart. Så med det avslutter vi med å si med umsetjaren, anarkisten, teologen og språkforkjemperen Ivar Mortensson-Egnund at  «… best var gildet, vi gjeng ut att — heil i sinn og sans». Signe hans minne. Ses til neste år.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold (Hovebilde: Axel Skalstad). For øvrige bilder se angivelse nedenfor

Thomas Strønen. Foto: Kongsberg jazzfestival/Ingrid Slettemoen

Parish. Foto: Kongsberg jazzfestival/Ingrid Slettemoen

Pat Thomas og Ingrid Laubruck. Foto: Kongsberg jazzfestival/Inger McQuown

Klaus Ellerhusen Holm. Foto: Kongsberg jazzfestival/Inger McQuown

Tøyen Fil og Klafferi. Foto: Kongsberg jazzfestival/Inger McQuown

Anja Lauvdal. Foto: Kongsberg jazzfestival/Tommy Johansen

Kenny Garrett Sounds from the Ancestors. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen

Signe Emmeluth og Tony Buck. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold

Axel Skalstad. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold

Moon Day Trio. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold