JAZZFEST SKIEN, DAG 2, FREDAG 15. OKTOBER 2021: «Og kom der også tider da byen sank i grus, / ved felles løft omsider stod atter hus ved hus». Jeg vet ikke hvor mange ganger byen ved skillet brant ned, men i det minste er det rundt ti ganger etter at Gimsøy kloster brant ned i 1546. Dette er i seg selv ikke noe bemerkelsesverdig for en by som har sine røtter tilbake i middelalderen. Kanskje var det enda godt at byen ikke brant opp på 1620- eller 1630-tallet! For da ville raskt Skien i dag kunne ha vært et svakt minne om en historisk plass, mens den da nyanlagte barokkbyen Kristiansvik i dag ville vært sete for årets Jazzfest. Var det en ting den da rådende danskekongen, Christian Kvart, var god på, så var det nemlig å etablere nye byer etter bybranner. Eller kanskje ville det gått helt annerledes. Den brannen som sterkest kjennes igjen i dagens bybilde, er nok uansett den (foreløpig) siste brannen, en brann som la det meste av byen øde da den herjet i 1886.

For som kjent: Det er til grenenes land vi har forflyttet oss — for å oppleve det som i vår virkelighet er kjent som Jazzfest Skien over tre dager i midten av oktober 2021. I det vi ankom Skien sentralstasjon – som for øvrig slett ikke er særlig sentralt plassert – med toget fra Oslo, var det vi undret oss: Når kom jazzen – eller den improviserte musikken – egentlig til Skien og Grenland?

Det vanligste er å peke på en musikant som slo seg ned i Skien på et tidspunkt da han nettopp hadde fullført sine tjue første rundreiser på denne klodens fart rundt sola. Ranaværingen Guttorm Guttormsen flyttet hit i 1970-71 og var raskt med på å etablere Grenland Jazzklubb. Men det var også flust med unge lokale krefter: Som Klakegg-brødrene Bjørn og Rune, Bjørn Kjellemyr fra Bamble, ‘Bastian’ Bastiansen, og etter hvert også den enda yngre trommeslageren Audun Kleive. Bare for å nevne noen. For det er grenenes – og Grenlands – fellesskap vi vil hylle i dag. En ting er klart; det var et flott liv i Grenlandsdistriktet utover 1970-tallet. Men jeg har skjønt at det greniske fellesskapet ikke alltid sto like sterkt i tiårene etterpå.

For å finne den improviserte musikkens arnested i regionen, må vi nok gå langt lenger tilbake enn til 1970. Vi var i går innom tanken på at det kanskje ble improvisert musikalsk på Gimsøygodset allerede for rundt tre hundre år siden. Men vi skal enda lenger tilbake, mye lenger tilbake. Minst så langt tilbake som da den alvelike grenekongen Olav Geirstad-alv levde. Kong Olav var ifølge Ynglingesagaen konge her i strøket på 800-tallet.

Med Olav som utgangspunkt går også historien om Grenland enda lenger tilbake. Til begynnelsen. Som del av historien i Ynglingesagaen, kunne jo ynglingen Olav føre sin slekt hlt tilbake til Odin selv. I Ynglingatal sies det at

«Ok niðkvísl/ í Nóregi/ þróttar Þrós/ of þróazk hafði;/ réð Áleifr/ Upsa forðum/ víðri grund/ ok Vestmari,/ goðum glíkr,/ ok Grenlands fylki»

eller «Og Odins sterke slektsgren hadde vokst seg kraftig i Norge; Olaf [den gudelike] rådde fordum over Upses vide land og Vestmar, og over Grenlands fylke». Olav var så tydelig ingen hvem som helst.

Olav ble muligens født rundt år 800, og ifølge Snorre var han dessuten den nitten år eldre storebroren til Halvdan Svarte. Kong Olav kan for øvrig også være den samme som den yngste av kongene Gandalf, han som Halvdan Svarte kriget med. Og ja, det er nok derfra John R.R. Tolkien har hentet navnet han ga til den mytiske maiaen Mithrandir, en av de fem istarene som vandret i Midgard.

Alvekongen Olav var en krigsherre, en kriger som også fôr vidt omkring. Irske tekster – såkalte årsannaler – kan tyde på at han var konge i Dublin tidlig på 800-tallet. Det omtales der en norsk konge i Dublin med navnet Amhlaeibh, som har likhetspunkter med Olav Digerbein som han ble kalt. Men kampkjær som han var, skulle det allikevel bli sykdom som ble hans endelikt. Intet Valhalla for Olav. Kanskje var det podagra som tok knekken på ham til slutt, det kunne jo forklare tilnavnet han fikk: I Ynglingatal sies det nemlig om hans endelikt at

«Unz fótverkr/ við Foldar þrǫm/ virða vin/ of viða skyldi;/ liggr gunndjarfr/ á Geirstǫðum/ herkonungr/ haugi ausinn»

«Inntil fotverk overvant menns venn ved Foldens kant; den kampdjerve hærkonge ligger nå dekket i en gravhaug på Gjerstad». Hvor Gjerstadhaugen ble anlagt, er i dag ukjent. Men bare så det er sagt, siden Gokstadkongen døde i kamp, er det ganske sikkert ikke Olav Gjerstadkongen som ble hauglagt der. Muligens lå visst nok Olavs Gjerstad i Bamble.

Så lenge han levde ble det helt sikkert svært ofte spilt og danset til improvisert musikk ved kong Olavs hoff. Som det også ble ved hans forfedres hoff. Olav var sønn, eller muligens sønnesønn, av Halvdan «den milde og matille». Halvdan fikk kanskje (deler av) Grenland i medgift med sin hustru Liv. Hun skal nemlig selv ha vært datter av en kong Dag av Vestmar, konge over de ytre delene av grenenes land.

Med kong Dag og hans datter Liv kommer vi altså tilbake til 700-tallet. Det er ennå et par hundreår etter at Jordanes skrev om grenene for ller første gang. Det innebærer at vi kan si at dagens Jazzfest Skien kan sies å inngå i en minst 1200 år gammel tradisjon med improvisert musikk. Avbrutt selvfølgelig av noen hundreår der kirke og prester la sine klamme hender over alt som smakte av frivolitet og dans. Jeg har vanskelig for å tro at presten Gustav A. Lammers hadde særlig sans for improvisert musikk da han virket i Skien, fra 1848 og de neste tretti årene.

Etter de gode jazzårene på 1970-tallet, ebbet driften av den daværende jazzklubben Grenland jazzklubb ut i løpet av 1980-åra. Men noen år seinere, i 1992, ble Grenland jazzforum startet, nå som fortsatt eksisterende jazzklubb i Porsgrunn. Og alt var fryd og gammen? Nei, så enkelt var det tydeligvis ikke!

I 2009 tok noen, blant annet den ene av årets prosjektledere for Jazzfest Skien, saksofonisten André Kassen, initiativ til å etablere en ny jazzklubb – i Skien. Jazzklubben Skiensjazzdraget ble stiftet i september 2009. Uansett om det var et skisma eller en union, sørget noen rundt Skiensklubben, i samarbeid med blant andre grenen Bugge Wesseltoft, å starte en lokal jazzfestival, Jazzfest Skien, i 2017. En første todagers festival med blant annet Marilyn Mazur og Lage Lund på programmet ble avholdt i november dette året. «Det har vært en drøm for meg i mange år å starte en musikkfestival i Grenland bygd opp rundt alle de fantastiske musikerne som kommer herfra. Endelig har vi fått det til», sa Wesseltoft den gangen. Wesseltoft har såvidt jeg har skjønt sine røtter i Klyve, mellom Skien og Prosgrunn, i Solum. Stedsnavnet Klyve går forøvrig tilbake til jernalderen, og lenge før både kong Olav og hans potensielle oldefar, kong Dag. Så kanskje kan det til sist vise seg at Bugge Wesseltoft selv er av improviserende kongsslekt?

Det andre året, i 2018, ble Jazzfest Skien utvidet til en tredagers festival, denne gangen i oktober, med blant annet Goran Kajfes’ Subtropic Arkestra på programmet. I 2019 var Jazzfesten tilbake i november, mens 2020-festivalen røyk ut på koronarestriksjoner.

Fire år etter starten – i oktober 2021 – er festivalen ved fjerde gangs gjennomføring en etablert aktør i det norske jazzfestival-landskapet. Og for første gang er altså salt peanuts* på plass. Årets festival er planlagt og tilrettelagt av årets to prosjektledere, Kassen og trompeteren Thomas Johansson. Sammen med Bugge Wesseltoft har de booket og kuratert programmet til årets festival.

Denne andre dagen skal vi til Ibsenhuset, som jo om ikke lenge er 50 år. Vi skal inn i Peer Gynt-salen, der det er ryddet til god klubbstemning med småbord. I det vi ankommer i god tid før dagens første konsert med André Roligheten og hans bestillingsverk «Transmission», møter vi i foajeen bysbarnet Henrik Johan som ble født her i byen i 1828. «Jeg er (…) født i en gård ved torvet, Stockmanns gård som den dengang kaldtes. Denne gård lå lige imod kirkens forside med den høye trappe og det ansélige tårn. Til højre for kirken stod byens gabestok og til venstre lå rådstuen med arrestrum og ‘dårekisten’. Den fjerde side af torvet intoges af latinskolen og borgerskolen. Kirken lå frit i midten.» Slik beskriver Henrik Ibsen selv åstedet for hans første leveår i Skien.

Nina Sundbyes statue fra 1993, gjengir Ibsen med et biskt utseende. Det er som om han igjen er på vei fra sin leilighet i daværende Drammensveien nedenfor Slottet i Oslo, på vei til Grand Café like ved Stortinget. Innesluttet i sine enge tanker. Bisk og diminutiv, statuen er visst nok bare 1,16 meter høy, inkludert blokken min navnebroder står på. Riktignok var ikke Ibsen høy, han skal ha vært 1 meter og 57 centimeter, men den figuren som står i foajeen i Ibsenhuset gjør ham nok en god del mindre enn han var. Men størrelsen og det stramme utseende får jo hele figuren til å minne om en tettpakket kruttønne på grensen mot antennelse og eksplosjon, det virker som det er lite som skal til for at Sundbyes Ibsen skal tenne på alle pluggene. Kanskje akkurat som forfatternes viktigste verker sørget for i sin samtid?

Tenning på alle pluggene ble det definitivt i Peer Gynt-salen på denne kvelden i 2021. Fra begynnelsen med André Rolighetens kvartett, til avslutningen med overflødighetshornet Gard Nilssen Supersonic Orchestra.

Rolighetens bestillingsverk «Transmission» ble bestilt til dette årets Jazzfest Trondheim i mai i år. Tidlig inviterte Trondheimsfestivalen Jazzfest Skien til å samarbeide om prosjektet, et tilbud Grenlandsfestivalen tok imot med åpne armer, forteller Thomas Johansson. Dette blir vår mulighet til å høre verket og kvartetten for aller første gang.

Til å framføre verket sammen med seg har Roligheten plukket Matthias Ståhl på vibrafon, Jon Rune Strøm på kontrabass og Gard Nilssen på trommer. Nå skulle Roligheten og hans kumpaner presentere verket på hjemmebane, hjemme i Grenland.

Det bærer i introen rett inn i et landskap som oser av Coltrane i perioden rundt 1963. Før det går over i en hylende bra calypso. Rekk opp handa de som ikke tenker Sonny Rollins ved sammensetningen calypso og tenorsaksofon.

André Roligheten «Transmission»

Sonny Rollins er den aller siste gjenlevende av de store saksofonistene i jazzhistoria, selv om han for lengst har lagt ned hornet for siste gang. Men vår sorg over dette lettes av at vi har en rekke dyktige, og ikke minst musikalske horisontutvidende, musikanter som kanskje kan ses på som Rollins og Coltranes musikalske barnebarn. Som André Roligheten. Og hans medmusikanter.

De koker en velsmakende lapskaus, en ragoût, en bourguignon, gulasj. I slike retter er det én ting som er viktigere enn alt annet, å skape harmonier mellom alle de forskjellige smakene slik at helheten blir større enn summen av delene. Rytmikk, harmonikk, melodikk, time, swing, farger, alt avstemmes og presenteres for å gjøre den musikalske lapskausen best mulig, mest smakende. Roligheten setter ikke bare fyr på det hele, han er i fyr og flamme, han er ilden selv.

Jeg har sett ham gjennom det som nå er blitt en årrekke utvikle sitt tohornspill, der han samtidig spiller på sopran- og tenorsaksofon. Et spill som ingen med det aller minste kjennskap til jazzhistorien etter 1960-65 kan se på uten å tenke på Rahsaan Roland Kirk. I begynnelsen var det morsomt, som en slags gimmick, og etter hvert ble det med et parallell-oktavspill fint å høre på, men ikke grenseutvidende.

Men nå har Roligheten virkelig perfeksjonert teknikken og ikke lenger bruker tohornspillet kun som en lydmessig variasjon, men som et melodisk og harmonisk strategisk verktøy. Nå smaker det ikke bare fugl og fisk av det, nå er det like før Michelin-mannen bør drysse mange stjerner over dette musikalske kjøkkenet. Gard Nilssens trommespill er oppfinnsomt, variert, med en danseaktig bruk av og lek med time. Finurlige små og store mønstre, som intrikate filigransarbeider på en bolesølje fra Vest-Telemark. En solosekvens med klubber sitter som ei kule, som ein oppkuv i eit vakkert Telemarklandskap.

Strøms basspill er heftig, røft og tøft. Det skaper en røffere rivekant i musikken som verket til Roligheten tjener på. Samtidig er Strøm solid på plass når det trengs og bygger grunnfundamenter som står solid, selv om det til tider kan blåse svært friskt på toppene. Men det blåser ikke bare ville høststormer, milde sommerbriser varmer oss også underveis. Dette siste ikke minst underbygget av vidunderlige Matthias Ståhl. Hans spill er så svensk, så skandinavisk, medrivende oppfinnsomt. Dette aleine bør få Michelin-mannen til å åpne alle de stjerneholdige kassene sine på vidt gap.

Med vibrafon er det for mange av oss lett å tenke på en rekke med musikere som strekker seg fra Lionel Hampton, via ikke minst Milt Jackson, til Gary Burton. Men heldigvis også til en serie med mer hjemlige favoritter som har levert fornyelse til litteraturen om melodisk perkusjon, som for eksempel norske(!) Rob Waring og unge Amund Storløkken Åse. Men ikke minst har vi Matthias Ståhl. Og takk for det!

Verket «Transmission» girer opp til god musikk! Men dette er bare starten. Få det ut på landeveien og gir opp til både femte og sjette gir.

Mens vi cruiser langs europaveien i femte gir etter dette, gjør vi oss klar til et nytt møte med Siril Malmedal Hauge og hennes gruppe. Tidligere i år ga hun og hennes kvintett ut andrealbumet «Slowly, Slowly», anmeldelsen kan du lese her. Siden plateslippet i vår har vi i salt peanuts* hatt glede av å høre hennes gruppe både på Kongsbergfestivalen i juli og på septemberfestivalen på Vossevangen.

Siril Malmedal Hauge

Og altså nå, i Peer Gynt-salen i Ibsenhuset, Skien. Med Kjetil Mulelid på klaver, Martin Myhre Olsen på saksofoner, Torgeir Standal på gitar, Henrik Lødøen på trommer og Bárður Reinert Poulsen på kontrabass. De starter med tittellåta fra det nye albumet, «Slowly», og vi skjønner raskt at vi ikke trenger å gire ned etter kveldens førsteetappe. Innledningsvis virker det riktignok som om lyden ikke er riktig på plass, en alt for lang romklang smører bort alt for mange detaljer i musikken. Men etter hvert faller det på plass og vi kan igjen nyte detaljene i musikken.

Med Bárður Reinert Poulsen på bass i kveld er tre-firedeler av kvartetten Wako på plass i bandet. Om det skulle være den aller minste tvil på forhånd borger det i seg selv for god musikk. Men den tvilen skulle uansett være totalt overflødig. Malmedal Hauges musikk er medrivende, spennende, og med utfordrende elementer. Ikke minst fordi hun unngår den åpenbare fella med å presentere det i form som «smooth popjazz», blir det aldri kjedelig.

«Wooden Hotel». Samspillet er fortreffelig. Myhre Olsens og Malmedal Hauges diskrete guiding av musikken er utsøkt. Det er bare å la seg rive med av strømvirvlene som musikken danner i Klosterfossen ikke langt herfra. Og selv om kalenderen viser 15. oktober, er det ikke kaldt i vannet. Behagelig forfriskende, uten at vannet er søvndyssende varmt, tepida som noen ville si det. Nei, musikken er som livgivende vann, dette er musica vegeta.

«Featherlight». Malmedal Hauge forteller store historier om små øyeblikk, som når den rimfrosne isen blinker i sollyset, alt mens du stille glir på isflaten på nyslepne skøyter om skjærer hvite spor over isflaten. Hører du den knasende kulda? «When will». Når vil jeg se deg igjen? Før  det hele får apokalyptiske dimensjoner, med «Transfixed» fra førstealbumet «Uncharted Territory». Mulelid og Myhre Olsen har en intens dialog som setter spor i hjerterøttene.

Låtene kommer nå som perler på ei snor, neste ut er tittellåta fra det nevnte førstealbumet, med Standal på akustisk gitar. «Albatross» svever med et dommedagsbudskap over oss på sine brede vinger. Lytter vi? Det er ikke romantisk sølestoff Malmedal Hauge serverer oss. Her er det alvor. Men med et sjarmerende smil – og glimt i øyet.

Det suger deg inn, solospillet til Mulelid. Lødøens smakfulle trommespill setter farge, smak og lukt på musikken. Myhre Olsens fascinerende linjeføringer og harmoniske leik. Standals opp- og medrivende gitarspill. «Scent of Lilac». Vi har høst, men «… spring is here…»! Lyset skinner i alle regnbuens farger. «Pearls», «… they are pearls … of different shapes … and different colors». Bárður Reinert Poulsens sugende vakre, klingende, syngende basspill.

Så får vi «Magic Fruit» – som blant annet forteller om all næringsrikdommen som skjuler seg i fruktene fra baobab-treet. Rike på C-vitaminer, effektive mot mageproblemer, baobab-frukt er nærmest vidundermedisin. Selv om det altså henger tolv flaggermus i taket over deg, og afrikanske maur vandrer freidig over madrassen.

Før det hele avsluttes med «Wanderlust», om utferdstrangen, gleden over å være på vei. På vei mot noe nytt. Men vi vil ikke riktig slippe taket, så vi trenger tid før vi skal kaste oss ut i galskapen som er neste post på programmet i kveld. Vi må lande.

Etter at vi har snudd nesa hjemover igjen etter den siste utferden, og landet, benker vi oss til på samme sted for å tilbringe halvannen time i lag med Gard Nilssens Supersonic Orchestra. Dette blir fjerde gangen jeg setter meg ned for å lytte til en levende framføring av musikken som Gard Nilssen og André Roligheten har skrevet til dette store bandet, «If you listen carefully, the music is yours».

Du kan her lese vår anmeldelse av den aller første konserten under Gard Nilssens residentskap ved Moldejazz i 2019. Albumet som ble produsert av opptaket fra denne konserten er selvfølgelig også anmeldt i salt peanuts*. I februar 2020 var Supersonic Orchestra på en liten miniturné til Trondheim, Bergen og Nasjonal jazzscene i Oslo. Sist hørte jeg og andre orkestret under årets Oslo jazzfestival i Marmorsalen i kulturhuset Sentralen.

Jeg setter meg altså ned for å lytte til bandet for fjerde gang i løpet av de drøye to årene som har gått siden debuten i Teatret Vårt i Molde i uke 29 i juli 2019. Aldri, jeg gjentar med sterkere kraft; aldri, har jeg hørt det store orkestret – som på tross av noen overfladiske likhetspunkter, er et stort band, men langt fra er et storband – bedre enn denne kvelden.

Gard Nilssen Supersonic Orchestra

Jeg har karakterisert orkestret og musikken som et musikalsk overflødighetshorn. I dag er dette cornu copiae så kopiøst overflommende at det er så godt som umulig ikke å gi seg totalt hen, legge seg til rette på disse swingende, dansende, undulerende leier av vellyd, og reise av sted.

Musikken kjenner vi etter disse fire levende møtene, etter hvert ganske godt. I dag er hovedbesetningen fra Molde — med ett eneste unntak — tilbake og på plass. Ei blåserrekke ut av he…te. Mette Rasmussen og Maciej Obara på altsaksofoner. Eirik Hegdal på sopran- og barytonsaksofon, samt B♭-klarinett, André Roligheten på sopran- og tenorsaksofon, samt på den strålende bassaksofonen som skaper et helt nytt rom i musikken. Per Texas Johansson på tenorsaksofon, E♭- (og B♭?)-klarinett, og på kontrabassklarinett av ‘paper clip’ eller binderstypen, Kjetil Møster på tenor- og barytonsaksofon, Goran Kajfes og Thomas Johansson på trompeter, Erik Johannessen på trombone. Hanna Paulsberg fra førstegangs-oppstillinga er naturlig entlediget for tiden, men det gjør ikke stort når årets JazZtipendiat fra Moldejazz, Signe Emmeluth, stiller opp på altsaksofon.

Og så: tre eminente bassister; fra venstre, Ole Morten Vågan, Ingebrigt Håker Flaten og Petter Eldh. Hver sidestilt med trommeslagerne Håkon Mjåset Johansen, Hans Hulbækmo og «far sjøl», Gard Nilssen.

Nå skal altså Nilssen og Roligheten for første gang presentere musikken og orkestret på hjemmebane. Heime, burte, uavgjort? Her blir det total heimesiger. 16-0! Minst!

«Premium Processing Fee», «Bøtteknott», «Teppen Dance», kua fikk fela eller var det omvendt? Det luer varmt og intenst i Ibsenhusets Peer Gynt-sal. Her kommer ingen Bøygen fram, det er rett og slett ikke plass til ham med den store musikken som fyller rommet. Overtrampet blir Bøygen, og ikke bare forbigått. Og det skjer overhodet ikke i stillhet.

Hvorfor fungerer det bedre enn noensinne i dag? Dette er ett av disse store mysteriene som ligger bak det vi kaller vakker og god musikk. Noen ganger klaffer det bedre enn noensinne før. Noen ganger er alt på plass, og enda mer. Uten at du verken kan forutsi det, eller peke på hva som gjør det mulig. Som i dag.

Men jeg vil peke på noen sentrale elementer som i det minste bidrar til gjøre dette mulig. For det første opplever jeg at linjeføringene og struktureringen av materialet er blitt bedre. Ikke minst skyldes dette klar og konsis ledelse og retningsangivelse av André Roligheten. For det andre har som allerede nevnt introduksjonen av Rolighetens bassaksofon skapt et helt nytt rom og fundament i musikken. Sammen med Texas’ kontrabassklarinett sørger det for en dybde og et perspektiv i musikken som – kanskje paradoksalt – løfter helheten til nye høyder.

For det tredje framviser alle de seksten musikerne en overstrømmende glede av å få spille sammen, og av å få spille denne musikken. Dette er ikke bare en hvilken som helst dag på jobben for noen av dem. Det betyr noe å være sammen om dette. Dette er prioriterte og sterkt ønskede spilleoppdrag. For det fjerde har jeg ikke tidligere opplevd at absolutt alle seksten, hver for seg og sammen, får så stor individuell plass – og tar den og nytter den konstruktivt til beste for fellesskapet. Alle viser fram seg selv, sine egne sterke sider, men uten at det undergraver fellesskapet. Det forsterker og utvider verkets samhandlende karakter, heller enn å rive det ned.

Men aller sist bidrar opplevelsen av hjemmebane, av tribuner fylt med hjemmepublikum, at jeg innimellom må titte – litt nervøst – opp for å se om taket holder, eller om det er i ferd med å lette — slik som romskipet i filmen District 9.  Nevnes må også strålende lydstyring av Jørgen Brennhovd.

Det er så mange eksellente bidrag fra alle de medvirkende musikerne at det ikke er mulig å rekke over dem alle. Ved siden av den på alle de beste måter tunge treblåserrekka er det noe med å høre himmelstrebende, presist og vakkert trompetspill fra Johansson og Kajfes. Når Johannessen bidrar med noen flotte og bitonale linjer på trombone som kanskje aller mest minner meg om Albert Mangelsdorff i noen av hans glansdager, kan det knapt bli bedre.

Supersonic Orchestra, de kom hjem til sine egne, men denne gangen ble de varmt tatt imot! Og alle som tok imot dem, ga orkestret rett til å fly raskere enn lydens hastighet!

Og da ble det kveld andre dag. «Hvad våre fedre gjorde av edelt bygningsverk, / skal minne oss om ordet at ‘enighet gjør sterk’». Samholdet og enigheten bør stå sterkt i Grenland. Grener i alle land, foren eder! 

Tekst og foto: Johan Hauknes

Jazzfest Skien dekker opphold.