Konserter

Vossa Jazz sin tredjerunde

VOSSA JAZZ, DAG 3, SØNDAG 26. SEPTEMBER 2021: Så var vi over på siste dag av årets Vossa Jazz, høsteventyret seks og en halv måned etter at «vårens vakreste eventyr» egentlig skulle ha vært avviklet. Nå hadde vi truffet de fleste av våre tidligere svirebrødre og –søstre, og vi var klare for den alltid rolige, til dels dannede og deilige søndagen på festivalen.

Men i år var ingenting som før. Det årlige «tingingsverket», det førtiende i rekken siden starten, var flyttet fra lørdag til søndag, og det ble brukt mye tid denne dagen på å glede seg til den begivenheten som i år var gitt til bassisten Ingebrigt Håker Flaten.

Men før det fikk vi med oss både strålende vokaljazz og spesialbestilt, lokal folkemusikk av høy klasse.

Vakker vokal med utmerket band (JG)
Søndagen startet med et møte med vokalisten Siril Malmedal Hauge og hennes band. Malmedal Hauge har de senere årene blitt fremhevet som en av de nye, dyktige vokalistene i Norge. Jeg tror jeg hørte henne første gang på prosjektet «Jul på sunnmørsk» som kom i 2018, Deretter dukket hun opp med platen «Uncharted Territory», og to plater på duo med gitaristen Jacob Young, før hennes seneste innspilling, «Slowly, Slowly» kom på Jazzland tidligere i år (anmeldelsen av den platen på salt peanuts* kan du lese HER).

Og siden landet har vært nedstengt siden platen kom ut, kan konserten på Vossa Jazz mer eller mindre regnes som en releasekonsert for denne platen. Men salt peanuts* var også på plass da hun og bandet spilte under årets jazzfestival på Kongsberg.

Musikerne vi møtte oppe i den fine Osasalen, var nesten indentiske med musikerne på platen, med Martin Myhre Olsen på tenor- alt- og sopransaksofon,  Torgeir Standal på gitar, Martin Morland på bass og Henrik Lødøen på trommer. Eneste forskjellen var at bandets pianist, Kjetil Mulelid sto fast på en flyplass i Finland på grunn av flykansellering, og på kort varsel hoppet Johan Lindvall inn på piano.

Malmedal Hauge er en vokalist med en leken og svært klar vokal. Hun kunne sikkert ha gjort stor suksess med å henge seg på den vokaltradisjonen hvor man finner Norah Jones og Katie Melhua, men det har ikke Malmedal Hauge vært interessert i. I stedet bruker hun sin gode stemme sammen med nydelige melodier og tekster, koblet opp til ytterst kreative musikere som ikke går av veien for å utfordre «popjazzen» og bringe et mye friere uttrykk som kontrast til vokalen. Musikken minner til tider om det Trondheimsbaserte bandet Wako, spesielt på grunn av det fine og kreative spillet til Myhre Olsen, både i ensemblespillet og i soliene. Og vikar Lindval er en pianist som bringer stor ro inn  ensemblet med sitt utrolig vakre spill.

En spennende konsert med fine kontraster fra en vokalist og et band man skal følge nøye med på framover.

Lokal bestilling av folkemusikk (JG)
Vossa Jazz er en festival som alltid har vært koblet tett opp til det sterke folkemusikkmiljøet i bygda. (Voss er ingen by, det har de nektet kalle seg. I stedet vil de beholde betegnelsen bygd, som Voss alltid har vært og skal være). Derfor gir de (nesten) hvert år en bestilling på en konsert i grenselandet mellom jazz og folkemusikk, og i går gikk bestillingen til den lokale accordeonisten Irene Tillung, som er født og oppvokst et litt drøyt steinkast fra Vossevangen, oppe i Bordalen.

Med seg på scenen hadde hun en blanding av musikere fra jazzlandskapet, som har hatt et tett og godt forhold til folkemusikken, koblet sammen med solide folkemusikere.

Selv sier hun følgende om det spesialbestilte verket: «Timannsensemblet ‘Ti på Taket’ er resultatet av eit ønske om å smelte saman alt eg hadde i min musikalske bagasje. Musikarane eg har med meg har røter i sjangrar som jazz, folkemusikk, populærmusikk og klassisk musikk, og desse ulike musikalske innfallsvinklane er med på å gje lydbiletet djupn og stor spennvidde. Nokre gongar brukar eg musikarane på ein orkestral måte der instrumenta er med å fargelegge og gje klanglege effektar, og tidvis får dei eminente musikarane rom til å boltre seg fritt».

Og på scenen fant vi ved siden av Irene Tillung som komponist og akkordeonist, Tore Brunborg på saksofon, Erik Sollid på hardingfele, Erlend Viken på fele og oktavfele, Lise Voldsdal på bratsj og fiolin, Ragnhild Lien på fiolin, Kaja Fjellberg Pettersen på cello, Juhani Silvola på gitar, Sondre Meisfjord på bass og Pål Hausken på trommer.

Det er et relativt mektig verk Tillung har levert. Med mange spennende høydepunkter, med flere sekvenser hvor det virkelig kokte i ensemblet. I tillegg fikk vi, som vanlig, strålende solier fra Tore Brunborg, som de senere årene har tilpasset seg mer og mer til folkemusikken, kanskje spesielt etter samarbeidet som har pågått noen år med vokalisten Berit Opheim og det strålende prosjektet Hildo, som var bestillingsverk på Vossa Jazz i 2018. Mange mener hans spill ligner i overkant mye på Jan Garbarek på grunn av lyden i saksofonen, og i mye av fraseringen. Men Brunborg har sin egne særegne og vakre lyd i hornet som kun er hans. I tillegg fikk vi noen strålende fiolinsolier og duoer mellom Sollid og Viken. Men mest av alt var dette et komplett verk, hvor Tillung hadde laget strålende «strekk», som i hovedsak låt fantastisk, uten at tilnærmingen mot jazzen gjorde at musikken gikk på jazzens premisser, men hvor folkemusikken hele tiden var «bunnlinja» i verket.

I et slikt verk er det nesten umulig å ikke få noen passasjer hvor musikken går litt på «tomgang», men i Tillungs «Ti på taket» var det kun et parti, rett etter starten som ble litt innholdsløst. Resten var en sann fryd å være med på. Tillung er en dyktig accordeonist som istedet for å framheve seg selv for mye, la det meste til rette for de andre musikerne, noe de viste å sette pris på. En deilig avveksling fra all jazzen!

Knarr meg her og knarr meg der (JH)
Urpremieren av Ingebrigt Håker Flatens tingingsverk (hovedbildet) «(Exit) KNARR» skulle skjedd lørdag 4. april 2020. Vi vet hvordan det gikk. Mens vi nå står på utsiden og ser tilbake på den lange mørke tunellen som er langt mye lengre enn Finsetunellen – Bergensbanens lengste – minnes vi hvor lite vi visste ved inngangen til tunellen i siste halvdel av mars 2020. Da det ennå var noen som trodde på den svenske statsepidemiologen Anders Tegnells visshet om at det var en rask vei til flokkimmunitet og at flere av de norske restriksjonene var unødvendige.

Håker Flatens tingingsverk ble som resten av programmet for den førtiåttende festivalen utsatt i ett år. Lørdag 24. mars 2021 skulle vi ut og reise med Håker Flaten … håpet vi. Men; nei, slik gikk det ikke. Derfor sitter vi her, mandag 27. september, to dager før Mikkelsmess, og minnes urpremieren av tingingsverket dagen før. For første gang har festivalen vært arrangert i september. For første gang avsluttes festivalen med tingingsverket som aller siste konsert. For første gang slippes albumet med verket to dager før konserten!

Verket er sammensatt av seks episoder, eller låter, hver navngitt etter ett av stedene Håker Flaten gjennom sitt femti år lange liv enten har bodd i lengre perioder, eller som han av ulike grunner liker. Vi starter i Austin, Texas, hvor vi vandrer langs forstadsbebyggelsen i Miles Avenue. Videre stopper vi i Brinken på Bakklandet i Trondheim. Neste stopp er i Chicago der vi med tunga stukket i kinnet nynner på en liten «ditty» – «La la love you» – som ble utgitt med Pixies i 1989. Etter en tur oppom Håker Flatens barndomstrakter ved gården Håkkåren på Oppdal, svinger vi innom Mexico City, før vi avslutter på Museumplein i Amsterdam hvor man kan tenke seg utsikten til både Rijksmuseum og Concertgebouw.

Med denne reisen er, fra venstre mot høyre, Mette Rasmussen på altsaksofon, Eivind Lønning på trompet, Atle Nymo på B♭-klarinett, bassklarinett og tenorsaksofon, Veslemøy Narvesen på trommer, Håker Flaten, i hovedsak på kontrabass, men til Amsterdam tok han med seg el-bassen. Videre på høyrefløyen, Olaf Olsen på trommer, Oddrun Lilja på gitar og Oscar Grönberg på klaver, synth og el-piano.

De enkelte episodenes overordnede strukturer er mer eller mindre den samme. Hver episode starter med et opptak av ambient lyd fra den enkelte lokasjonen. Måkeskrik i bakgrunnen fra Chicago, fjern sauebreking fra Oppdal, … Over dette gis så en eller flere av musikerne i bandet fritt spillerom til en innledende fri improvisasjon som leder over til et kort, og svært ofte svært så medrivende – rytmisk og harmonisk – arrangement. En eller to av musikerne gis så en større flate og rom for å utvikle musikken videre, over et boblende, kastende, rullende basseng av kollektiv ballkasting.

De grunnleggende elementene i den enkelte episoden dukker opp igjen, som en serie med varierte skruballer fra pitcher’en i en runde med baseball. Hvem som er i forsvar og hvem som er i angrep, hvem som er batter og hvem som er catcher snus rundt på en dans mellom spillerne. Noen strukturer er gjennomgående. Den ene trommeslageren – hvem som er hvem kan snus på et øyeblikk – holder det rytmiske rammeverket, grooven, beatet, godt fast, framover, framover, alltid framover. Den andre er libero, endrer posisjon, retning, anfall og utfall. Med- og mot-drivende strukturer, aksenter, kommentarer, flotte lydlandskap.

Under – helt i bånn – ligger Håker Flaten som den store lokføreren og fyrbøteren og pumper energi inn i det hele, vakre linjer, utsøkt, til tider nærmest romantisk i linjeføringa: Med pusseklut og oljekanne, spade – eller øks – sørger han for at turtallet er optimalt, og at sangen fra maskineriet er fullklingende. Om Amtrack noensinne skulle ha behov for en dyktig damplokfører vet de nå hvor de skal ringe.

De tre blåserne er til tider som det mest strålende barokke blåserensemble, med solobidrag fra hver av dem som svir i ørene. De to treblåserne stråler om kapp med musikken, mens Lønning bokstavelig talt puster liv i musikken. Og ute på høyrevingen, der råder Lilja og Grönberg, dagens center og right fielders. Det er særlig når de to legger opp til en felles aksjon, og samordner sine kast og innspill at det virkelig gjør seg.

Som knarren – båten som var skreddersydd for å transportere handelsvarer med minst mulig mannskap – seiler Håker Flatens tingingsverk mot stadig nye horisonter, den leverer og tar med seg om bord varer og andre musikalske goder som gjør at det er i meget god og opphøyet stemning vi vandrer ut av Vossasalen for aller siste gang under den førtiåttende festivalen på Vossevangen. Takk for turen!

Neste – og for denne gang – aller siste stopp, er et stevnemøte med et deilig smalahove. Kanskje var det en av de ungsauene som brekte så lystig på moene rundt Håkkåren på Oppdal som en liten time etter konserten ligger på en tallerken foran meg?

Med det erklærer vi de førtiåttende spill og leker på Vangen for avsluttet. En noe annerledes festival på et svært så uvant tidspunkt av året, men en festival med klare og sterke elementer av Vossa Jazz slik vi vil ha det – for alltid. Og det beste av alt; vet du hva det er? Det er bare et halvt år til neste gang!

Tekst: Johan Hauknes (JH), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie


Siril Malmedal Hauge


Martin Myhre Olsen med Siril Malmedal Hauge


Irene Tillung


Tore Brunborg med Irene Tillung Ti på taket


Irene Tillung Ti på taket


Oddrun Lilja med Ingebrigt Håker Flatens «(Exit) KNARR»


Olaf Olsen med Ingebrigt Håker Flatens «(Exit) KNARR»


Veslemøy Narvesen med Ingebrigt Håker Flatens «(Exit) KNARR»


Mette Rasmussen med Ingebrigt Håker Flatens «(Exit) KNARR»


Eivind Lønning med Ingebrigt Håker Flatens «(Exit) KNARR»


Atle Nymo med Ingebrigt Håker Flatens «(Exit) KNARR»


Ingebrigt Håker Flaten før han startet inntaket av smalahove og andre godbiter

Skriv et svar