STEINAR RAKNES QUARTET, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 18. MARS 2017: Tittelen refererer ikke til den nord-vestlandske skjønnheten ute på Midsund utenfor Romsdalsfjorden, men til skjønnheten i musikken til en kvartett som ledes av en bassist med sine røtter i denne øyas landskap.
Så det var med forventning vi gikk til konsert denne lørdagskvelden. Kvartetten til Steinar Raknes har gledet flere konsertpublikum mange steder, og har også gledet utallige med sine to plateutgivelser, først med debutplata «Tangos, ballads & more» fra 2008, og så ikke minst den strålende «Live in Tokyo» fem år seinere.
Nå er det gått fire år siden liveopptaket fra Shinjuku Pit Inn ble gitt ut, og vi tenker – kan det være håp om en ny plate snart?
Kvartetten fra Tokyoplata kommer slentrende ut på scenen denne lørdagskvelden. Ved siden av Raknes, Erlend Slettevoll på klaveret, Håkon Mjåset Johansen på trommer, og den ga(m)le ungdommen som har vært lærer for alle de andre tre på jazzlinja i Trondheim, steinkjeringen – uttalt med smal og kort ei-lyd etterfulgt av en palatalisert, trykktung glottal n-stopp, fulgt av kjer med lukket –e-lyd som i tèr (seg) – John Pål Inderberg.
Vi fikk en konsert som ganske tett fulgte settlista på plata fra Tokyo. Så vi skjønner raskt at noen ny plate ikke er på gang.
Det starter friskt ut med to åpenbare hyllester – «Almodovar», etterfulgt av «Tango Rachetti». Raknes har en særegen og lettkjennlig stemme i bassen, hvor du er langt fra standard «walking bass» og rytmeholder. Han har en «horisontal» teknikk – men som også understreker det harmoniske minst like mye som det horisontale melodiske forløpet.
Slettevoll er smakfullt lavmælt, med klare referanser til Jarrett og hans spill i store deler av sitt opus rundt Standards-trioen. Som det passer seg med Raknes’ musikk. Musikken er full av følelser, glede, kjærlighet, ømhet. Men også tristhet og sjalusi.
«Morning Song». Mjåset’n er … bare Mjåset Johansen. Jeg veit om få trommeslagere i dag som er så fleksible og mangefasetterte – stilmessig og i uttrykk – som denne trønderske trommisen. Når han spiller med Raknes er vi langt fra den klassiske blødmen av en bass-vits – drum solo, big trouble! When drum solo ends, then bass solo! Ikke bare er Raknes interessant å lytte til, men Johansen er minst like interessant og samspillet bidrar til at du blir enda mer intenst lyttende til dem begge to. Hver for seg, og sammen. «Invitation».
I noen av triopartiene mellom de to og Slettevoll referansene til Standards-trioen åpenbare. Men uten at de blir påtatte og etterliknende. For denne trioens eget uttrykk – og ikke minst Raknes’ komposisjoner – ligger til grunn for det vi hører. «Song for Everyone».
Jeg skal åpent innrømme at jeg er spesielt svak for steinkjeringen i bandet. Hans tone i baritonsaksofonen er ikke bare personlig, den bærer i seg ikke bare instrumentets jazzhistorie, men også hele familiens jazzhistorie. Og ikke minst med referanser til magikeren som ble kalt Jeru – Gerry Mulligan. Men det som er umiskjennelig Inderberg i spillet er at det hele tiden renner over av spilleglede, humør – og humor. «Passion Island».
Vi som forstår både norsk og trøndersk, kan oppleve hans verbale non-verbaliteter som reine stand-up-komikken, en komikk som ligger tjukt utenpå den russehumoren som går for stand-up nede på Latter på Aker Brygge. Men det er først og fremst hans musikalitet og rytmiske forståelse som gleder oss. Han stjæler fra andre – og ikke minst fra sine studenter – det har han alltid gjort, samtidig som han hele tiden oppfordrer sine tidligere studenter til også å stjæle fra ham.«Memories of her».
Men det er evnen til å ta det stjålne og integrere det i sin egen verden som er nøkkelen. Og her er John Pål suveren. Vi er flere som er glad han nå har sluttet på jazzlinja på NTNU, det gjør at det er større sjanse for å høre ham «spæll’». Ikke bare er det feil det som er rett, men også at det stjålne er det egne. «Beauty of Kuti».
Kvartetten avslutter det ordinære programmet med «Minor Yours» og «Blues 4 Alex», og det blir nesten rockestemning i lokalet. Det er bare Steinar Raknes’ livspartner Alexandra som har fått sitt da. Et stort publikum forlanger ytterligere to ekstranumre før de er fornøyd.
Dette vil vi ha mer av! Ny plate! Nye låter!
Tekst og foto: Johan Hauknes
