Konserter

Bergen, Hardanger – fjord og epler

JAZZ NORWAY IN A NUTSHELL, BERGEN OG HARDANGER, ONSDAG 24. – SØNDAG 28. MAI 2017: salt peanuts* er nok en gang på plass i Hansabyen Bergen, denne byen der handelsvirksomhet nærmest ble gjort til en religion. Der verden skulle beseires ved hjelp av store mengder tørrfisk – av Atlanterhavstorsk  tørket på hjell.

At en by kunne bygges på en grunnmur av slik skrei kan i stor grad tilbakeføres til at den katolske kirken tillot troende å spise fisk på de kjøttfrie dagene. Hver eneste fredag og alle dager i fasten skulle man ikke spise kjøtt. Men fisk kunne man spise, til det tøt ut av ørene. For fisk var ikke kjøtt! Fisken var jo ikke varmblodig.

Og selv om den tørkede skreiens betydning for handelsborgerskapet i Bergen i dag er minimal, og dette byens fundament er erstattet med andre aktiviteter og produkter, henger tradisjonene fortsatt igjen.

Over hele verden. Når en brasilianer setter seg ned i dag og forsyner seg med bacalhau er det i stor grad takket være all fisken som ble sendt ut i verden fra Vågen i Bergen.

Det er mai igjen, sommeren nærmer seg og nok en gang inviterer Vestnorsk jazzsenter bransjeaktører – festivalledere, jazzjournalister, jazzklubber og andre – fra hele verden for møte et utvalg norske jazzmusikere og band i en nærmest nasjonalromantisk ramme.

Jorge fører an
Om lag 50 deltakere fra hele verden blir plukket opp av bussjåfør Jorge, fra Toledo i Spania. Jorge forteller meg at han hvert år kommer til Bergen i sommersesongen for å kjøre turistbuss, og at han reiser tilbake Toledo når vinterhalvåret nærmer seg. Han er en klok fyr, den godeste Jorge.

Jorge er nysgjerrig på hvem denne gale gjengen av mennesker er. En gruppe som overhodet ikke ligner de passasjerene han vanligvis kjører rundt med. Så Jorge spør og graver.

Den gjengen han kjører rundt med ville passe like godt på cruisebåtene der Jorge plukker opp sine vanlige passasjerer som et eple på et sitrontre. Men Jorge er en sosial fyr og finner seg raskt til rette.

Han kjører disse merkelige «eplehodene» til eplenes hjemland – når vi er ute av Bergen rettes snuten raskt inn mot Hardanger. Om Bergen lukter fisk, er det definitivt angen av epler som henger over Hardangerfjorden.

I Norheimsund blir vi installert på ærverdige Hotel Sandven – et hotell med røtter tilbake til midten av 1800-tallet, da den lokale handelsmannen Sandven fikk konsesjon til å drive skysstasjon med opp til 1000 hesteekvipasjer.

Hestene er borte, og det er heldigvis også lukten av dem. Men igjen henger eimen av nasjonalromantikk og av rike turister fra England og Tyskland som ville oppleve dette rare landet med den voldsomme naturen.

Og også av epler. For nå er det vår tur. Din veileder og utsende medarbeider blir innkvartert på hotellets «Sean Connery-suite», og jeg blir sterkt fristet til umiddelbart å gå ned i baren og bestille en dry martini – «shaken, not stirred». Men jeg lar det være. De har nok hørt den vitsen før – mange ganger.

Men jeg skal altså få sove i samme seng som den ordentlige 007? Eller? En sjekk med de lokale ekspertene tar fra meg drømmen. Joda, det var en gang bestilt rom for Sean Connery på hotellet – og alt var klappet og klart. Men i siste liten måtte «my name is Bond, … James Bond» melde avbud grunnet sykdom. Men nå har i hvert fall jeg sovet der. Kanskje bør suiten døpes om?

Vi blir samlet sammen etter innkvartering og geleidet til Vikøy kirke – en av de om lag 70 trekirkene i Empire-stil som ble satt opp i Norge i tiden rundt 1830 etter mønstertegninger laget av arkitekt Hans Ditlev Frans Linstow. Dette var samme arkitekten som på 1820-tallet tegnet det planlagte kongelige slottet i Christiania, det som i dag ligger for enden av Karl Johans gate i Oslo.

Fra strand til vann
I denne lille vakre trekirken blir vi møtt av trioen 1982, med Øyvind Skarbø på trommer, Nils Økland på hardingfele og fele, samt Sigbjørn Apeland på på kirkens orgel – et orgel fra Norges beste orgelbyggeri, Olsen og Jørgensen, må vite.

Apeland spiller dessuten også på harmonium, eller trøorgel, salmesykkel, …, kjært barn har mange navn, som kjent. Trioen har tidligere i år sluppet ei ny plate, «Chromola», en tittel jeg tipper er en referanse til Preston Millars lysorgel, konstruert for en urframføring av et verk av Scriabin.

Vi fikk en meditativ og livgivende time i lag med denne improviserende trioen som nå – det virker utrolig – feirer sitt tiårsjubileum. Musikken var gjenkjennelig 1982-sk. Og framført i de perfekte omgivelsene. Jeg er overbevist om at kirkebyggeren Lars Endresen Rosseland – han som i 1838 satte opp Vikøy kirke – ville ha likt dette. Selv om store deler av musikken ville ha hørtes fremmedartet ut, ville han også nikket gjenkjennende til store deler av musikken. Danse ville han nok ikke funnet på, her inne i sin egen kirke, og han ville nok hatt ett og annet å si til at Nils Økland drar fram hardingfela i dette Guds hus.

Neste dag er vi invitert til en presentasjon av Hardanger Fartøyvernsenter og deres restaureringsarbeid av gamle båter. I det vi ankommer repebanen sitter Maja Bugge klar med sin cello og framfører noen av sine komposisjoner for oss. Det er noe med lukta av hamp, tjære og tørket tre som utfyller musikken hennes med en opplevelse av jord, av lukta av natur og naturbruk. Av lukta av tungt kroppsarbeid.

Dagens andre showcase er med duoen Skrap, med Heida Mobeck på tuba og diverse elektronikk og Anja Lauvdal på tangenter og manipulativ elektronikk. At duoen Skrap – akkurat som trioen 1982 – også feirer tiårsjubileum i disse dager, er nok en tilfeldighet.

Framføringen skjer i et lite, tett rom, uten vinduer, som skaper en nærhet til Skraps musikk som jeg ikke har opplevd før. Vi sitter tett oppi Lauvdal og Mobeck og oppfanger dermed små detaljer og nyanser i deres musikk som ellers blir borte i et større rom og med lengre avstand. Frijazz? Knitrepop? Elektronika? Alt og ingenting! Det er Skrap! Og Skrap er bare Skrap! Herlig!

Vi går ombord i Hardangerjakta «Mathilde», bygget i 1884. At dette også var året da Stortinget tvang den norsk-svenske kongen til å akseptere at kongens norske råd, regjeringen i Christiania, måtte underordne seg Stortingets vilje – det som er kjent som det parlamentariske prinsipp – er nok også det helt tilfeldig. Etter at en iherdig restaurering ble avsluttet i 1989, er nå «Mathilde» brakt tilbake til sin originale tilstand og pryd anno 1890.

Mannskapet på «Mathilde» bringer oss ut i Hardangerfjorden og inn i det tynne, lange, smale Fyksesundet. Etter å ha tilfredsstilt den fysiske sulten med kortreist og virkelig hjemmelaget kjøttsuppe (takk til mor og far Aksnes) legger vi oss i ro rett utenfor den fraflyttede bygda Botnen. Ei bygd som ligger … i bunnen/botnen av Fyksesund. Men det – det er ikke tilfeldig!

Med stupbratte fjellsider og stormende fossefall, leverer Trygve Seim (bildet) et solosett på tenor- og sopransaksofon som «sjelden vil bli glemt». Stappfullt av foketonevendinger og moderne ganger i skjønn forening, viser det seg altså at også nasjonalromantikken kan fornyes til det 21. århundret. I hvert fall nesten. Og det er jo noe med utseendet til Seim som gjør at tanken om at «Mathilde» har vikinger ombord, ikke er særlig fjern!

Og publikum er trollbundet – hadde Seim spilt fele i dag, ville Styggen sjøl, han Gamle Erik, danset lausdans over «Mathildes» dekk. Foto-apparatene klikket og summet i et tempo og med et lydnivå så vår bussjåfør Jorge ville ha kjent det igjen fra sine cruisepassasjerer.

Øystese by night – Grieg by day

Etter en middag bar det direkte videre til Øystese, og til Kunsthuset Kabuso. Her blir vi mottatt i en flott liten konsertsal hvor vi skal høre Thomas Dahl & Court framføre sin nyskrevne musikk. De har akkurat kommet ut av studioet hvor de har spilt inn sin første plate.

Men ingen av medlemmene i bandet er nykommere. Bandleder er som navnet tilsier gitaristen Thomas Dahl. Ellers medvirker nederlandske  Harmen Fraanje på klaver, Magne Thormodsæter på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer. En time i godt lag med lavmælt og vakker musikk.

Fraanje har en lyrisitet i sitt spill som fanger deg inn, men Mjåset Johansen i dag er nesten «Jon Christensensk» i sitt trommespill. Men de låtene vi blir presentert skiller seg dessverre ikke nok fra hverandre. Det går på det samme modale spillet fra begynnelse til slutt.

Etter nå elleve timer på veien, er noen av oss såpass slitne at vi vender nesa tilbake til hotellet. Dermed går vi også glipp av James Turells lysinstallasjon i Hardanger Skyspace. Men det får nå så være.

Når ikke det som er igjen av hjernen etter et langt jazzliv ikke greier å henge med lenger, er det bare å kaste alle håndklær og vaskekluter som vi har tilgang til.

Tidlig neste morgen er det buss – denne gangen uten Jorge – tilbake til Bergen. Men først en mellomstopp ved Edvard Griegs sommerhus Trollhaugen. Her får vi to showcase, først Camilla Kjøll som framfører to komposisjoner på solo fiolin. Dette var preget av et ganske stivt spill, og med noen feilstrøk som skjemmet framføringen.

Deretter var det tid for det jazzikalske showcaset, Erlend Slettevoll Trio. Denne trioen feirer ikke ti års-jubileum! Ikke på lenge, faktisk ikke på ti år! For Slettevolls trio er nyskapt og dette er en av de aller første konsertene de gjør. Med maestro Erlend Slettevoll på klaver, Trygve W. Fiske på bass og Erik Nylander på trommer. Vi blir presentert for seks sjarmerende komposisjoner av Slettevoll, skrevet for trioen.

Slettevolls låter er romantiske, lyriske. Dermed er det ekstra passende at premieren skjer på Griegs Trollhaugen. Det er absolutt et potensiale i den lyriske trioen og jeg ser fram til hvordan den kan utvikle seg til den en gang også feirer sitt ti års-jubileum. Kanskje i en kirke i Hardanger?

Etter at vi er installert på det faste Nutshell-hotellet i Bergen er det tid for å forberede seg på å gå inn i Nattjazz-modusen. Seinere i dag åpner den 45. Nattjazz-festivalen. Nå gjelder det å få seg litt hvile og mat før det drar i gang. Vi gleder oss!

Tekst og foto: Johan Hauknes