VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, MANDAG 14. MAI 2019: Det er svært sjeldent at jeg går hjem fra en konsert og har opplevd å ha møtt mitt eget ungdommelige engasjement og fascinasjon for ny musikk.
Jeg er gammel nok til at møtet med Keith Emersons crossover-arrangementer av klassisk musikk på slutten av 1960-tallet, om det nå var basert på musikk av Johann Sebastian Bach eller av en av dennes sønner, eller Karelia-suiten av Jean Sibelius, gjorde et uutslettelig inntrykk. Dette var mens han ennå var en del av den banebrytende britiske rockegruppa Nice.
Da Keith Emerson forlot Nice og dannet Emerson, Lake & Palmer (ELP) sammen med blant annet Greg Lake fra King Crimson, ga de raskt ut et første eponymisk album som ikke bare inkluderte Bach, men også Janaček og Bartok. Selv om «Tarkus» nok kom ut først som andreplata, var det liveopptaket av ELP fra Newcastle City Hall i 1971 som var den reelle andreskiva.
Og også den som gjorde størst inntrykk på mange av oss. Her tråkket Keith Emerson og kompani til med Modest Musorgskijs pianosuite «Bilder fra en utstilling», eller «Pictures at an Exhibition» som plata naturlig nok ble hetende.
Den vidunderlige konsertserien «Klassisk på Victoria» en mandag hver måned denne våren har skapt et rom for en nyskaping av musikk som er hinsides noe av det vi ellers hører på skiver og scener. Dette er en konsertserie som virkelig tar den sjangeroverskridende siden av det vi vanligvis kaller jazz og improvisert musikk alvorlig. Dette ble helt tydelig i konsertseriens siste konsert før sommeren,
Kjetil Bjerkestrand og Arve Tellefsen hadde — som kuratorer for denne konsertserien — denne mandagen invitert fire musikere som pekte utover deres eget perspektiv. La det være sagt, jeg har et tydelig inntrykk av at dette prosjektet i stor grad var drevet fram av Kjetil Bjerkestrand.
«Klassisk på Victoria» denne kvelden inviterte til en sjangeroverskridende presentasjon av Modest Musorgskijs piano-suite «Картинки с выставки» — kartinki s vystavki, skrevet i juni 1874 som en hyllest til Musorgskijs venn Viktor Hartmann etter dennes død i 1873.
Etter en lang reise gjennom Europa hadde Hartmann med seg hjem en rekke av sine bilder og skisser. Etter hans død ble flere hundre av disse bildene stilt ut i St. Petersburg. Fra denne utstillingen fikk Musorgskij inspirasjonen til verket «Bilder fra en utstilling».
Musorgskij skrev pianosuiten som en vandring gjennom en utstilling av ti av Hartmanns bilder. Innledningsvis og mellom enkelte av de bildebaserte satsene, viser temaet «Promenade» til den besøkendes vandringer mellom rommene bildene henger i. Variasjonene i tempi og uttrykksform tolkes gjerne som å vise til observatørens stemning og refleksjon etter møtet med bildene.
Og for en utstilling det ble på Victoria. Håvard Gimse og Tellefsen fungerte som det «klassiske» elementet, som duo med klaver og fiolin med bidrag som i all hovedsak var hentet rett ut fra Musorgskijs originale piano-suite.
Den andre delen av scenen – og den musikalske motpolen til dette var Bjerkestrand med sine tårn med synther, el-piano, m.m., og Helge Norbakken med en til ham å være beskjeden basstromme, to djember og et omfangsrikt utvalg fra kjøkkenet. Jamen hadde ikke Norbakken svingt innom garasjen også og hentet med seg en bil-felg! Sammen med disse to hadde vi Eivind Aarset på elgitar og diverse elektroniske hjelpemidler.
Disse andre delene hadde en åpenbar inspirasjon fra ELPs versjon, samt fra den versjon av suiten som kanskje er aller mest kjent. Maurice Ravel skrev en versjon av suiten i 1922 for fullt orkester, og etter hvert er det denne versjonen som har blitt mest kjent og oftest oppført.
Mellom disse to hovedstrukturene var Anneli Drecker med som vokalist. Vokalist, sier du kanskje? Det er jo ingen tekst i «Bilder fra …»? Og det er riktig, men etter ELPs 1971 versjon med Greg Lakes tekster, har dette verket fått en nærmest uavvendelig tekstlig side.
Greg Lake har ordsatt to av Musorgskijs satser («Promenade» og den avsluttende satsen «The Great Gate of Kiev»). Anneli Drecker framførte tekster til så vidt jeg fikk med meg, i hvert fall fem satser. Hvem som sto for de nye tekstene kom ikke fram, og Bjerkestrand kunne heller ikke opplyse meg om det etter konserten.
Det kjente temaet i den innledende «Promenade» ble framført av Gimse og Tellefsen med et arrangement som var tatt rett ut av Musorgskijs originale pianolinjer. Deretter følger «Gnomen» med Aarset, Bjerkestrand og Norbakken i samspill med Gimse og Tellefsen, før Gimse og Tellefsen promenerer oss gjennom til neste rom og bilde.
I satsen «Det gamle slottet» og over Bjerkestrands synther framfører Drecker kveldens første tekst, og den første som ikke er blant Greg Lakes tekst … «in dreams I am floating like shadows over the rivers of longing».
En kort promenade på piano og fiolin leder over til «Tuileries», eller «Barnas krangel etter lek» også framført av Gimse og Tellefsen. I partituret står det at den skal framføres capriccioso, for å understreke den barnlige leken. Og de to får fram denne lekenheten til gagns, svært tro mot Musorgskijs partitur.
Bildet «Buskap», et bilde fra Polen med en flokk med kuer, settes opp av Aarset, Bjerkestrand og Norbakken over en stillfaren vokal av Drecker … «Cold is the night, the summer now is fading …».
Over en stillfaren «Promenade» utført av Bjerkestrand Aarset og Norbakken, framfører Drecker den første av Greg Lakes tekster, «… from seeds of confusion, illusions, dark blossoms have grown».
I neste rom henger bildet «De uklekkede kyllingers ballett», som vi her får med et vidunderlig spill av Aarset/Bjerkestrand og Norbakken, over det jeg tolket som en ordløs vokal av Drecker, med bruddstykker av referanser til Lakes «Promenade»-tekst.
I samme rom finner vi også to bilder som sammen beskrives i satsen «Samuel Goldberg og Schmuÿle», her kort framført av Gimse og Tellefsen. Bjerkestrand og Aarset setter så opp temaet fra «Limoges. Markedet», med undertittelen «De store nyhetene». Det hele utvikler seg til en monumental sats som lett kunne hørt hjemme i en symfonisk rock-konsert á la Emerson, Lake & Palmer. Herlig!
Etter det kommer det som så vidt jeg kan skjønne må være det første avviket fra Musorgskijs partitur. For nå setter Gimse og Tellefsen inn en svært kort «Promenade», før vi ender foran bildet «Katakomber». Denne satsen har fra Musorgskijs hand to deler, «Katakomber» og «Con mortuis in lingua mortis» – med de døde på et dødt språk.
Denne siste delen skal etter sigende være fra Musorgskijs side ment som å beskrive følelsen av å gå ned i disse katakombene i Paris. Musorgskij skrev i manuskriptets marg at «den døde Hartmanns kreative ånd leder meg til skallene, den kaller på dem; skallene begynner å lyse mykt».
Første delen er med Aarset, Norbakken og Bjerkestrand, mens andre del framføres av Gimse og Tellefsen. Noe som kanskje er et paradoksalt trekk, men som fungerer til å gi litt humor inn i det hele. Selv om Gimse og Tellefsen så vidt jeg kan høre framfører det helt i tråd med Musorgskijs anvisninger, con lamento.
I satsen «En hytte på høneføtter», eller «Baba Yaga», skal første del framføres con brio, feroce – med vigør og voldsomhet, og gjett om Gimse, Tellefsen, Aarset, Bjerkestrand og Norbakken tråkker til! Før siste del som skal framføres med bevegende gange – andante mosso. Med Bjerkestrand og Norbakken får den nesten preg av en dødsmarsj i mine ører.
Så kommer verkets store finale, «Kievs store byport», innledningsvis framført av Gimse og Drecker, med Greg Lakes tekst. Rett fram og uten noen dikkedarer. Så overtar etter hvert trioen Bjerkestrand, Norbakken og Aarset.
Så kommer il grande finale av finalen! Over Bjerkestrands toner, spiller Gimse og Tellefsen siste del av Musorgskijs utskrevne finalesats, før hele ensemblet trår til og ender i en stor sluttakkord.
Nå kan man gjerne le litt av denne fascinasjonen for et programmusikalsk fane-verk som Musorgskijs «Bilder fra en utstilling». For det var mange av oss som nesten fikk overdoser av i barndommen av slike verk – som dette og Bedrich Smetanas «Die Moldau».
For øvrig; for den som har sans for slike ting, disse to verkene ble komponert omtrent samtidig: Smetana komponerte «Die Moldau» bare fem måneder etter at Musorgskij hadde fullført «Bilder …»!
Men at Musorgskij skrev feiende flott musikk disse tre ukene i juni 1874 er hevet over enhver tvil. Og at Arve Tellefsen og Kjetil Bjerkestrand med sine medhjelpere skapte en fortolkning av verket som bør få et langt og stort liv er det heller ikke noen som helst tvil om.
For dette var et prosjekt som egentlig kun var tiltenkt framføring denne ene gangen – a once in a lifetime experience – men slik bør det ikke bli. Dette var musikk som så helt åpenbart bør deles med et mye større publikum enn de som var tilstede i et fullsatt Victoria denne mandagskvelden i mai i 2019, nesten 145 år etter at Musorgskij fullførte «Bilder fra en utstilling» 22. juni 1874.
Så kom igjen, festivalsjefer, booking-ansvarlige, og alle andre! Sørg for at denne utstillingen kan vises fram til mange flere.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Kjetil Bjerkestrand
Helge Norbakken
Anneli Drecker
Håvard Gimse og Arve Tellefsen
Eivind Aarset
