Konserter

Brainwashed by Eldbjørg Raknes & Co

ELDBJØRG RAKNES & CO, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 23. FEBRUAR 2017: Jeg har sett det nye lyset! Jeg har hørt musikken til Eldbjørg Raknes i mange år. Jeg har hørt henne som en av de mest musikalske stemmene i norsk jazz. For min del har dette vart siden hennes deltakelse i gruppene TINGeLING og Søyr på midten av 1990-tallet.

Men det er først i dag at jeg har hørt Eldbjørg Raknes som en nyskapende kunstner i møtet mellom musikk og poesi. For to år siden slapp Eldbjørg Raknes plata «You Make Me Feel». Dette var ei strålende duoplate med pianisten Oscar Grönberg, hvor Raknes framførte i et glitrende sampill med Grönberg cover-versjoner av en rekke kjente låter.

Med plata «Possibly in time» fra siste år tok Raknes et stort steg videre. Her sto hun også fram, ikke bare som en tydelig tonemaker, men også som en melodiskaper, og som en poetiker. Hun valgte å skrive på engelsk, men skapte fortsatt magiske vendinger. Slik som «I am small — but I am loud». I ettertid forteller Raknes at dette fant hun på sine ene nevøs genser.

Her står Raknes fram ikke bare som vokalist, men også som skribent. Som poet. Her skaper hun linjer som disse to:

«Describe: an icecube melting on a tongue/Describe: ice bucket/Words fall short/Life is» (!)

«Did you hitchhike with an eagle?/Slide down a rainbow?/Glide into a rainstorm?»

Dette var første gangen jeg skulle få høre prosjektet Eldbjørg Raknes & Co live. Med magien fra duo-plata i minnet, var det med spenning jeg gikk til dette nyte prosjektet. «& Co» utgjøres av Kirsti Huke, på vokal, perkusjon og live sampling, og Nils-Olav Johansen på gitar, vokal og elektronikk. Raknes på vokal, Wurlitzer, perkusjon og elektronikk.

«You are the one to land on your feet …» er konsertens åpningslinje. Deretter fikk vi alle låtene fra plata «Possibly in time» – unntatt «My elephant moves» i samme rekkefølge, før de går over til låtene fra årets EP «Hitchhike». Det hele avsluttes med låta «Do you have something nice to tell me?» hvor siste tekstlinje er «Did you get brainwashed by a hail chock?/Burn?  Black out? Get blanked out?/…. or what?».

Tekstene til Raknes er små, surrealistiske tekster, hvor det er store rom for meningsfortolkning. Men like mye som innhold er det ordenes, og rimenes, lydlige uttrykk som er like viktig, frasenes perkussive og melodiske egenskaper. Frasenes suggestive virkninger, som «…  opposite direction/Election/Objection/Ejection//I breathe like a whale».

Det er derfor ikke overraskende at Eldbjørg Raknes har spurt Sidsel Endresen til råds. Det er en «tekst»-filosofi som ligger nært opp til Endresens. Men som allikevel lyder helt annerledes, som noe helt eget. Det lyder som Eldbjørg Raknes.

Tor Breivik er lydtekniker for denne konserten og gjør en utmerket jobb med spakene. Ikke minst fordi jeg kan sitte rolig og uten anstrengelse fange opp så godt som hver eneste stavelse som Raknes ytrer.

Samspillet mellom de tre på scenen er framifrå, det framstår som om det er én stemme, som om det er en instantan kommunikasjon mellom de tre. Noen ganger gjør det at du som tilhører blir usikker på hvem som gjør hva, så tett og integrert uttrykker de seg. Kirsti Hukes vokal brukes elegant sammen med Raknes’ – og særlig i de strekkene hvor sistnevnte bruker underetasjen i sitt vokale uttrykk, utnyttes kontrasten mellom de to menneskelige stemmene på glitrende vis. Når også Johansen viser at han har god kontroll på sin hodestemme, blir det hele et finurlig kontrapunkt over fire stemmer.

For Johansens gitarspill denne kvelden er som skapt for Raknes’ musikk. Rått og grovhogget når det trengs. Vakkert og innsmektende når det er behov for det. Og innimellom så sårbart og svakt at det nesten faller fra hverandre. Uten å gjøre det. Og når det nesten faller fra hverandre understreker Raknes’ stemme dette tempomessig, men holder det sammen med frasenes innhold og vokale uttrykk.

Som i «How can we possibly», uttrykt i en tretakt, 1-2-3, 1-2-3, 1-2-3, som langsomt endrer karakter. På et tidspunkt løses toeren og treeren helt opp – kun eneren er igjen. 1—-, 1—-, 1—-. Etterhvert kommer treeren tilbake, 1—3, 1—3, 1—3, et mønster vi bl.a. kjenner igjen fra mange pols-danser. På et tidspunkt er bare de to lette taktslagene igjen, —2-3, —2-3, —2-3 – som vi kjenner igjen fra springaren. Og viser derigjennom slektskapet mellom polsen og springaren.

Dette over tekstlige uttrykk som «How could he know/How can he possibly know/When all he’s ever heard is/black lies, white lies, black lies, white lies, black / lies, white lies, black lies».

Vakkert!

Dette er et prosjekt som fortjener stor oppmerksomhet fra konsertarrangører i hele Europa. Det er et prosjekt som fortjener et stort rom for videre utvikling og foredling av sitt uttrykk. Jeg gleder meg allerede til neste gang!

So, did you get brainwashed?

Oh, yes!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Pressefoto fra eldbjorgraknes.com