Konserter

En vanlig dag på kontoret for Cassandra Wilson

Victoria/Nasjonal jazzscene, Oslo

Lørdag 22.11.2014

Det må nesten regnes som en sensasjon at Norges nasjonale jazzscene klarte å få vokalisten Cassandra Wilson til to konserter same dag. Men de dyktige arrangørene på Oslos paradegate klarte det, og i går, lørdag, var det duket for matiné og konsert med en av verdens ledende vokalister.

Salt peanuts* var tilstede på matinéen, og kan melde om en helt ok konsert. Ikke en konsert som vil bli plassert på en ti på topp-liste, men en helt grei gjennomgang av platen «Blue Light Into Dawn» pluss noen låter fra den kommende innspillingen «Coming Forth By Day», en hyllest til Billie Holiday, som er ventet utgitt i april neste år.

Det starter med bandet alene, før «mor sjøl» kommer inn på andrelåta, ei låt jeg tror er skrevet av Wilson selv. Deretter følger standarden «You Don’t Know What Love Is» i en nydelig versjon, hvor særlig gitaristen Brandon Ross får vist seg fram sammen med Wilsons flotte og dype stemme. Og det er i balladene jeg synes hun fungerer best denne ettermiddagen. Noen flere egne låter følger, før vi får en sakte versjon av «All Of Me» (fra den kommende platen) som skjemmes kraftig av at munnspilleren, Gregoire Maret, ikke klarer å fullføre soloen sin.

Et høydepunkt kommer mot slutten av konserten, med standarden «These Foolish Things», også i en langsom versjon. Trommeslageren John Davis markerer seg med fint spill, og det er på mange måter han som drar lasset sammen med Wilson. Pianisten John Cowherd bidrar med fint komp og noen helt ok soloer, mens bassisten Lonnie Plaxico er stødigheten selv i bakgrunnen. Jeg hadde kanskje ønsket meg en og annen solo fra den rutinerte bassisten, men det kan hende kom på kveldskonserten.

Cassandra Wilson er og blir en av verdens dyktigste vokalister. Og dette var uten tvil hennes konsert. Hennes slentrende publikumsfrieri er sjarmerende, og når hun oppholder seg i det lavere registeret, er alt bare vakkert. Men jeg er spesielt skuffet over munnspilleren, som aldri følte seg vel på Nasjonal jazzscene denne ettermiddagen.

Neste innspilling med Cassandra Wilson er med mesikere med bakgrunn fra Nick Cave og Yeah, Yeah, Yeahs pluss T Bone Burnett. Da kan vi kanskje forvente noe helt annet.

Tekst: Jan Granlie
Foto: Francesco Saggio

Cassandra Wilson (v), Lonnie Plaxico (b), Brandon Ross (g), John Cowherd (p, keys), John Davis (dr), Gregoire Maret (harm)